Bruk av standardiserte metoder i barnevernet

Disputas: Hvordan bruker det kommunale barnevernet standardiserte verktøy i sin praksis, og hvilken betydning har slike verktøy for de ansattes profesjonelle rolle? Det har Marina S. Sletten forsket på.

Published Sist oppdatert
Portrett Marina Snipsøyr Sletten
Marina Sletten er utdannet barnevernspedagog, har en mastergrad i tverrfaglig samarbeid fra Høgskolen i Østfold og er ansatt som høgskolelektor samme sted. Sletten er tilknyttet forskerskolen SWEL (Social Work and Welfare).

Hun forsvarte sin doktorgrad i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Stavanger 3. desember 2021. Avhandlingens tittel er Standardised practice in Norwegian child welfare services: How standardisation influences professional practice in child welfare services.

Barnevernet er et komplekst fagfelt som har vært kritisert blant annet for grunnlaget som beslutninger om tiltak og inngripen i familielivet bygger på. Barnevernet har derfor økt bruken av standardiserte verktøy i barnevernets undersøkelses- og tiltaksarbeid. Eksempler på slike verktøy er Kvello kartleggingsmal og Circle of Scurity – Parenting (COS-P). I sin doktorgrad undersøker Sletten hvordan disse to verktøyene brukes i barnevernsfaglig praksis, og hvilken betydning verktøy kan ha for barnevernansattes profesjonelle rolle og beslutningsprosessene som utspiller seg.

Sletten har observert hverdagen ved to barneverntjenester. Hun har også intervjuet 49 barnevernansatte og analysert dokumenter for å identifisere hvordan verktøyene blir brukt i ord og handling.

Studien viser at standardiserte verktøy har betydning for barnevernansattes praksis på ulike måter. På den ene siden oppstår nye regler for hvordan de ansatte skal utføre sitt arbeid, og hvilke kunnskapssyn som vektlegges, som får betydning for beslutninger som fattes. Dette kan forstås som en begrensning av de profesjonelles faglige autonomi hvor det oppstår et spenningsfelt mellom verktøyene og de barnevernsansatte.

Samtidig viser funnene at barnevernsarbeidere er aktive aktører og modifiserer verktøyene gjennom sin faglige og etiske skjønnsutøvelse, som igjen viser at standardisering ikke nødvendigvis leder til lik praksis. De ansatte opplever likevel at verktøyene gir dem god støtte, at de bidrar til økt kompetanse og at de blir tryggere i rollen som barnevernsarbeider. Videre opplever deltakerne i studien at språk og det teoretiske rammeverk som verktøyene bidrar med, gir økt legitimitet fra andre profesjonelle.

Funnene gir viktig kunnskap om hvordan standardiserte virkemidler kan styrke barnevernsansattes beslutningsprosesser og innsatser for å hjelpe barn og familier kommer til anvendelse i praksis. Denne kunnskapen er viktig for praksisfeltet, men også for beslutningstakere på et mer overordnet nivå. Studien får klart fram at standardisering, til tross for noen positive sider, også kan være problematisk i et felt preget av kompleksitet og mangfold, hvor tjenester og tilnærminger må tilpasses det enkelte barns og det families behov.