Hvert år får 50.000 barn og unge hjelp av barnevernet. Noen av dem som har blitt plassert i fosterhjem, barnevernsinstitusjon, beredskapshjem eller hybel med tilsyn deler sine erfaringer i en ny bok.
Første gang publisert mars 2017. Tekst: Karoline Reilstad
Wenche Hovland ved Universitetet i Stavanger forsker ikke bare på, men også sammen med unge som blir flyttet fra sitt opprinnelige hjem. I sin doktorgrad samarbeidet hun med åtte ungdommer.
Ungdom som medforskere
– Jeg kaller dem medforskere. De har vært med både i utformingen av studien og i analysedelen. Ungdommens kunnskap er vesentlig, sier hun.
At barn og ungdom, i dette tilfellet ungdom under barnevernets omsorg, deltar i flere faser av forskningen er relativt nytt. Ved å ta ungdommens perspektiv får man en annen innsikt, mener Hovland.
Helt fra starten var ungdommene opptatt av at deres kunnskap fra å være en del av barnevernet i mange år, skulle spres og komme andre til gode.
– Noen ønsket at andre skal få det like godt som dem, mens andre forteller for at andre skal slippe å oppleve det samme som dem. De vil gjøre en liten forskjell, og sier at de ikke vil at det de har vært gjennom skal være forgjeves, sier Hovland.
Les mer om barnevernspedagog bachelor
Når man ikke vet hvor «hjemme» er
Sentralt i ungdommenes historier er gjentatt flyttinger, og usikkerhet knyttet til hvor «hjemme» egentlig er. Hovland forklarer at stedstilhørighet handler om følelser knyttet til steder vi kjenner godt og hvor vi føler oss hjemme.
Ungdom reagerer ulikt på flytting. Noen kan føle stedsløshet og uro, mens andre finner roen og føler seg hjemme. Det er også vekslinger mellom de ulike følelsene.
Manglende tilhørighet til steder og foreldre kan gjøre resten av livet kaotisk. Ungdommene forteller hvordan usikkerheten påvirker humøret, konsentrasjonen på skolen og innsatsen på fotballtreningen.
– Disse tingene er det viktig å forstå for lærere, fosterforeldre, ansatte i barnevernstjenesten og andre som møter barn og ungdom, sier hun.
Ansiktene bak statistikken
I deltagerbasert forskning samarbeider forskerne med deltagerne om å formidle resultatene, og det ble tidlig bestemt at det skulle skrives en fagbok for å dele ungdommenes erfaringer. Sammen med journalist Lin Iren Giske Andersen har Hovland bearbeidet materialet til en annerledes fagbok hvor historier, sitater og fagtekstene illustrerer ungdoms følelser sitt nye «hjem».
– Det viktige er at ungdommene som bidrar med sine historier blir tatt på alvor, og behandlet med respekt. Vi har laget en ramme rundt deres opplevelser og sitater, sier Giske Andersen.
For barnevernsstudenter er et innblikk i ungdommenes perspektiv gull verdt. Historiene gir dem kjennskap til hva som venter dem i arbeidslivet.
– I boka kommer de unges erfaringer fram, og disse erfaringene blir videre analysert og drøftet ut fra de ulike teorier studentene får kjennskap til i studiet, sier Hovland.
Ungdommen som er med i studien håper også barn og ungdom som er i kontakt med barnevernet kan ha nytte av å lese om andre i lignende situasjoner.
– Selv om man føler man sitter fast, kan det komme endring og man kan finne et sted hvor man kan falle til ro. Vi vil vise at dette er normale reaksjoner på unormale hendelser, sier Giske Andersen.
Referanse:
Wenche Hovland & Lin Iren Giske Andersen: Er du hjemme? Hvordan ungdom opplever å bli plassert i nye hjem. Fagbokforlaget, 2016.