MENY

Forsker i nærkontakt

De siste dagene har det vært mye omtale rundt formidling av analyser fra mine UiS kolleger og meg om havbruksskatt. Utgangspunktet var at vi noen ganger ikke hadde oppgitt våre finansieringskilder i avisinnlegg.

Vi beklager dypt at dette skjedde. Ved en rekke anledninger har vi oppgitt vår forskningsfinansiering, og et par ganger har vi opplyst om dette uten at avisen tok det med. Finansieringen var med andre ord langt fra en hemmelighet. Men denne saken har vært en skikkelig lærepenge for oss, og i fremtiden skal vi være nøye med rapportering av finansiering.

Det som skjedde har fått meg til å reflektere hva slags forsker jeg er. Noe av budskapet vi også får, er at berøring med næringslivet og privat finansiering er svært problematisk. Jeg vil her fortelle en litt personlig historie om hvordan jeg tenker og jobber som forsker på næringslivet.

Men først, sammen med kolleger har jeg kritisert anbefalinger til flertallet i NOU-utvalget for havbruksskatt (NOU 2019:18). Kritikken omfatter innretning og nivå på særskatten, og er kommunisert gjennom bl.a. presentasjoner og rapporter. Vi mener at våre analyser er solid faglig fundert og samlet sett gir et godt grunnlag for våre konklusjoner, og ikke er påvirket av vår finansiering fra blant annet Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF). Vi har også et prosjekt i Forskningsrådets skatteprogram.

Vår forskergruppe står i en mellomstilling mellom oppdrettere som mener at næringen skal ha null særskatt og flertallet i NOU-utvalget, som vil legge på en 40% særskatt på overskudd. Vi mener at samfunnet kan begynne med en lav særskatt, utformet som en produksjonsavgift på salgsinntekten som ikke så lett kan unndras beskatning. En feil utformet skatt kan ramme små, lokale bedrifter hardere enn store selskap. En høy særskatt på overskudd kan ramme mange miljøvennlige investeringer, og føre til mye skattebyråkrati og mange rettstvister.

Jeg har selv ledet et NOU-utvalg (2014:16 ”Sjømatindustrien”). Det var mange anbefalinger fra vårt utvalg, men også uenighet i utvalget. Jeg og flertallet i utvalget vårt anbefalte blant annet at staten skulle vurdere å innføre en ressursrentebeskatning i fiskeriene, altså en særskatt.

Flere anbefalinger fra flertallet høstet storm. Det som på folkemunne ble kalt ”Tveterås-utvalget” ble møtt med demonstrasjon i Tromsø med ”Nei til Tveterås”-paroler. Det var Facebook-grupper i opprør og jeg møtte mange mennesker som var uenige og frustrerte på folkemøter i Nord-Norge.

I dag ser vi faktisk konturene av en ressursrentebeskatning i fiskeriene, og noen andre av våre anbefalinger har blitt gjennomført. Men flere av anbefalingene ble forkastet av politikerne. Og i dag vil jeg faktisk hevde at noe av dette var til det beste for samfunnet. Vi gikk for raskt fram på noen områder. Mindretallet i utvalget vårt, som var uenige med oss i flertallet, forvaltet mye innsikt. Det kan også være tilfelle i havbruksskatt-utvalget. I begge utvalgene var mindretallene dominert av folk fra arbeidslivet og kysten.

Jeg vil si litt om min tenkning om forskning, finansiering og formidling, som jeg mener er godt forankret i UiS sin strategi. Jeg begynte som forsker som bare satt på kontoret. Gradvis beveget jeg meg ut i åpent lende. Dialog med offentlig forvaltning og næringsliv har jeg delvis i åpne rom. Men jeg har også dialog med disse aktørene i lukkede rom. Jeg lærer masse av kunnskapsrike mennesker i næringslivet i både i åpne og lukkede rom. I det åpne rom har jeg bidratt med cirka 150 kronikker i media og holdt over 100 foredrag, ofte om kontroversielle spørsmål.

Tilbakemeldinger på disse har gitt meg verdifull grobunn for læring.
I havbruk, som jeg fokuserer mye på, er det betydelige biologiske og miljømessige utfordringer. Men likevel er det store muligheter for bærekraftig vekst og mange flere arbeidsplasser, dersom politikk og næring innretter seg riktig. Den sosiale bærekraften kan også forbedres med en fornuftig innrettet, moderat særskatt som i tilstrekkelig grad havner i kystsamfunn.

Jeg har deltatt i en rekke forskningsprosjekter og utredningsprosjekter innen havbruk med kunnskapsrike kolleger fra bl.a. UiS, Norce, Nofima, NTNU, UiT og BI. Noen av prosjektene har vært finansiert av Forskningsrådet, noen fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF), og noen med annen privat eller offentlig finansiering. FHF, som noen framstiller som en rent privat konstruksjon, er faktisk et statlig aksjeselskap eid av Nærings- og fiskeridepartementet. Selskapet finansieres av sjømatnæringen gjennom en avgift som alle sjømateksportører tvinges til å betale, enten de liker det eller ei. Departementet er generalforsamling og oppnevner FHFs styre, som består av representanter for næringen. I rådgivende faggrupper og referansegrupper er sjømatnæringen tungt representert.

Jeg vil fortsette å delta i både offentlige og privat finansierte prosjekter. I sum bidrar disse til at jeg blir en bedre og mer relevant tilbyder av forskningsbasert kunnskap. Så må jeg være bevisst på hvordan prosjektene kan påvirke mine analyser og konklusjoner. Men det må også være legitimt å utføre alternativt finansierte prosjekter som kan komme med alternative analyser og konklusjoner enn f.eks. et NOU-utvalg. Da vil selvfølgelig disse analysene og konklusjonene bli gjenstand for mer kritisk gjennomgang av andre.

Gjensidig læring gjennom samhandling med næringslivet er viktig for meg. For å bidra til at havbruksnæringen selv utvikler seg i en mer bærekraftig retning har jeg blant annet samhandlet med NHO organisasjonen Sjømat Norge. Jeg har ledet styringsgruppen ”Havbruk 2030” for Sjømat Norge. Gjennom det har jeg deltatt i konsultasjoner med mange miljøorganisasjoner og forvaltningsorganer. I den prosessen har jeg lært masse av kunnskapsrike mennesker i havbruksnæringen, NGOer og offentlig sektor. Og jeg mener at jeg selv har bidratt til å bevege næringen i en mer bærekraftig retning gjennom å påvirke dens tenkning og strategier mot 2030. Blant annet har vi fått inn skikkelige faglige miljøøkonomiske analyser, og foreslått framtidige reguleringer av næringen som kan begrense negative effekter på miljøet. Dette skjedde bare fordi jeg var i nærkontakt med næringen.

Jeg og kolleger har bygget kompetanse som gjør at vi har vært i stand til å gjøre bredt anlagte og relevante studier finansiert av sjømatnæringen av deres framtidige investeringer som kombinerer økonomi, biologi og teknologi. Slike studier identifiserer både muligheter og utfordringer. Vi peker på offentlige rammebetingelser. Men samtidig går vi ikke av veien for å peke tydelig på utfordringer som havbruksnæringen selv har, når det gjelder miljømessig og sosial bærekraft.

Vi setter fingeren på flere faktorer som kan være ubehagelige å høre for mange i næringen. De siste par årene har jeg gjennom flere kronikker og en rekke åpne foredrag ansikt til ansikt med mange oppdrettere pekt på at havbruksnæringen trenger en ny samfunnskontrakt med kysten, og at dette omfatter en særskatt. Dette handler delvis om arbeidsplasser og inntekter som blir ujevnt fordelt langs kysten. Opp gjennom årene er det få som har utfordret og kommunisert så mye ”ubehagelig” til bedrifter i sjømatnæringen, samtidig som jeg mener at dette er en næring med et stort vekstpotensial hvis den blir forvaltet riktig.

Jeg har også nærkontakt med private og offentlige aktører gjennom styreverv i Roxel Aqua AS, BluePlanet AS og Næringsforeningen i Stavanger. Igjen gir dette kunnskap begge veier. Så må jeg selv være bevisst på dilemmaer som kan oppstå som forsker og styremedlem. Her må jeg gjøre kontinuerlige vurderinger, og hvis det skulle oppstå interessekonflikter må jeg ta nødvendige grep.

Motivasjonen for å skrive dette er at jeg vet det fins mange både i akademia og samfunnet forøvrig som mener at det skal være større distanse mellom forskere, næringslivet og offentlige aktører enn den nærkontakten jeg beskriver. Jeg tilhører altså ikke den skolen.

UiS har en rektor, Klaus Mohn, som selv er ute i åpent lende, helt i tråd med vår strategi og våre verdier. Den 18.11 hadde han nyanserte og gode refleksjoner om formidling av forskningsfinansiering og analyser med utgangspunkt i meg og mine kolleger. Han formidler selv om en rekke omdebatterte samfunnsspørsmål i kronikker. Slik en rektor vil vi ha på UiS.

Jeg har lært mye mer av å bevege meg ut i samfunnet. Det har gitt meg tilgang til forskningsspørsmål som sammen med andre forskere har gått løs på, og resultert i adskillige internasjonalt publiserte vitenskapelige artikler. Jeg mener selv jeg har bidratt mye mer med kunnskap til næringsliv og politikere som kan bidra til endring og innovasjon ved å være i nærkontakt med aktørene. Jeg har gjort noen tabber og fått noen skrubbsår. Men likevel vil jeg fortsette å arbeide i åpent lende og samhandle med næringslivet. Og slike kollegaer ønsker jeg også ha rundt meg på UiS. Så kan vi trå feil noen ganger. Men også lære av det og utvikle oss, til glede for samfunnet som finansierer oss og trenger oss.

Ragnar Tveterås




Kommentér innlegget

Kommentaren din blir synlig under innlegget som du har valgt å kommentere.