MENY

Akademikerbonden

Snart er prodekanen ved UiS dreng under høy himmel på familiegården, der Nordsjøen slikker sandstrender på Jæren.

Prodekan ved Universitetet i Stavanger Tore Wiig. Foto: Asbjørn Jensen

Plikten var å overta gården. Evnene og lysten trakk i retning av akademia. Tore Wiig klarte begge deler. Og ble leder i næringslivet attpåtil.

70-åringen er rankere enn vindskeive trær på det flate landet der han vokste opp. Faget hans ble matematikk, fjernt fra Wiig-røttene der hjemme. Han husker at det bare var to elever fra hans skoleklasse som tok opptaksprøve og begynte på gymnaset.

Bondesønner skulle kjøre traktor og grave i jorda, ikke stikke nesa i bøker. Det var en annen kultur. Hvor nyttig var det egentlig å studere? Folk måtte ha mat for å overleve. Kom deg i arbeid, gutt!

– Mor og far var nok litt «øvegidde» da jeg valgte studier framfor å overta gården med en gang. Seinere tror jeg de ble litt stolte, i hvert fall ble det akseptert, forteller Tore Wiig.

Han kom over noen matematikkurs da han avtjente verneplikten på Madla. Så ble det studier og hovedfag i Bergen før han kom som nybakt lektor til Rogaland distriktshøgskole i 1972.

Kontor på Eiganes og hoff-fotograf
Distriktshøgskolen hadde en trang fødsel og henviste lærere og studenter til ledige rom her og der i byen. Matematikklæreren fikk kontor i en herskapelig villa i Eiganesveien. Noe av undervisningen ble holdt i et menighetshus.

– Miljøet var lite, alle kjente alle. Det var givende å være med på det som var starten på noe stort i Stavanger, sier Wiig.

Den jærske dugnadsånden regjerte også på Distriktshøgskolen. Lektor Wiig ble hyret inn som skolens hoff-fotograf. Han dokumenterte alle byggetrinnene av Kjølv Egelands hus og ble ofte utkommandert på oppdrag fra ledelsen, enten begivenheten var et ministerbesøk eller det skulle tas et oversiktsbilde fra UIlandhaugtårnet. Det var mye å dokumentere, for det var mye som skjedde.

Oljeindustrien meldte sine behov med økende tyngde. Distriktshøgskolen ville videre, men møtte stengte dører i departementet i Oslo. Men krabaten i den gryende oljebyen visste råd. Om de ikke kunne utdanne sivilingeniører eller tilby doktorgrad, var det gjevt med et vitnemål med cand.tech.-tittel.

Tore Wiig mener det skjedde en holdningsendring hos myndighetene etter Bravo-ulykken i 1977. Da ble det klart for alle at industrien manglet kompetanse. Noe måtte skje i Stavanger, og det måtte skje fort. Nødvendige formaliteter ble ordnet i en fei, og snart kunne byen smykke seg med en sivilingeniørutdanning.

Tvangsfusjonert
Byen hadde allerede en ingeniørutdanning. Den var svært teknisk orientert. På distriktshøgskolen ønsket de en annen tilnærming, basert på en kjerne av naturvitenskapelige fag.

Stavanger kunne ikke i lengden fortsette med to ingeniørutdanninger, og i 1984 ble studiene tvangsfusjonert. Tore Wiig husker perioden som krevende og vanskelig.

– Det gjør vondt når knopper brister, humrer han.

Den tekniske ingeniørskolen hadde en romsligere lønnspott enn distriktshøgskolen. Hva slags kompetanse skulle etterspørres? Hvem skulle drive forskning? Mye måtte avklares. Det var snakk om kultur, følelser, tradisjoner, ambisjoner og strategiske veivalg.

Fjøsøkt
Samtidig måtte odelsgutten fra Jæren bry hodet med andre tanker. Kona Bodil er byjente fra Stavanger. De hadde holdt sammen siden studiedagene i Bergen, da de holdt hus i en knøttliten leilighet der sola tittet fram en time om dagen en måned i året.

Tore og Bodil reiste ofte hjem til Jæren og myste mot det sterke lyset. Friheten lå her ute. En Wiig-gård forplikter. Ekteparet ble enige om å overta gårdsdriften.

Så fulgte mange år da vekkerklokka kimte grytidlig, rundt halv seks, og det var tid for fjøsstell før han kjørte til jobben i Stavanger. Om ettermiddagen ventet ei ny økt i fjøset. Arbeidet var mer lyst enn plikt.

Spranget er stort mellom det akademiske miljøet og gårdsdrift. Tore Wiig finner likevel likheter. Det dreier seg om å produsere, om kunnskap og mat og om å finne løsninger.

– Å drive som bonde minner litt om forskning. På Jæren var det et stort problem med sandflukt på gulrotåkeren. Bøndene fant for noen tiår siden ut at et tynt lag med kumøkk beskyttet veksten. Men det var en kritisk fase da møkklaget smuldret.

– Løsningen ble å så korn samtidig med gulrotfrø. Kornet vokser fort og beskytter veksten. Så kunne man bruke et selektivt sprøytemiddel som tok kornet, men lot gulrøttene stå. Slik er bonden innovativ. Det er jordnær utforsking, forteller Tore Wiig.

Skapte merkevare
Wiig-bonden løftet også blikket over gulrotåkeren og tok på seg styrelederverv i Rogalandsmeieriet. Han så fort behovet for rasjonalisering, samtidig som bransjen måtte bygge en merkevare. Endringer i dagligvarehandelen skjedde fort, og mer og mer makt ble samlet i noen få kjeder.

Tore Wiig ble også nestleder i Norske Meierier, og gode råd var dyre.

– Merkevaren ble Tine. Det er noe jeg er stolt over å ha vært med på å skape. Navnet hentet vi fra ei smørtine. I dag kjenner alle Tine. Det var viktig, og på høy tid, at vi skapte en merkevare for å kunne stå imot presset fra kjedene.

Kreativ ledelse
I en periode hadde han redusert arbeidstid på Ullandhaug. Men hjertet banket for undervisning og ledelse. Og det var naturlig å vende tilbake til det akademiske miljøet, og en stilling som instituttleder og senere dekan.

Alle mål var ikke nådd. For å bli universitet, måtte man tilby master- og doktorgradsutdanning. I statsrådsstolen satt Gudmund Hernes og ville ikke åpne for flere enn fire universitet i det langstrakte landet. I Stavanger var de ikke rådløse. De innledet samarbeid med Universitetet i Ålborg, som utstedte dokumentene. Statsråd Hernes ba sin danske kollega gripe inn, men danskene tok det ikke så nøye.

– Det gjelder å være kreativ, finne løsninger, påpeker Tore Wiig.

– Har du hatt nytte av ledererfaringene fra næringslivet som leder på universitetet?

– Absolutt. Lederkompetanse er ikke så verdsatt i det akademiske miljøet. Man tenker ofte at ens egen forskning er det viktigste i verden. Det er en god holdning, det gjenspeiler en genuin interesse for faget. Men ledelse handler om å prioritere. Noen skal ha mer enn andre, sier Wiig.

Og han har en kjepphest til, prodekanen for undervisning som går av med pensjon 1. august.

– Utdanningen må ha høy kvalitet og integritet. Mer og mer vil bli finansiert eksternt. Det er vel og bra. Men våre meninger må ikke være kjøpt og betalt. Forskning skal publiseres, og ingen skal kunne så tvil om forskningens integritet. Her må vi være på vakt, for presset vil komme, sier universitetslederen som gleder seg til å bli dreng på datterens gård.

Portrettet er hentet fra magasinet Univers nr. 1 - 2013.  

Tekst: Per Lars Tonstad
Foto: Asbjørn Jensen