MENY

Akademiske snarveier

God vitenskapelig praksis er avgjørende for at man skal kunne stole på forskningen. Til tross for etiske retningslinjer og strenge krav til etterprøvbarhet er det likevel et utbredt problem at forskere tar snarveier når de håndterer kildene sine.

På et seminar om forskningsetikk ved UiS tirsdag 6. desember fikk UiS-ansatte en innføring i uetisk akademisk kildebruk og primitiv plagiering av professor Ole Bjørn Rekdal ved Høgskolen i Bergen.

Rekdal forsker på akademiske vandrehistorier og har skrevet artikkelen Academic Urban Legends (2014) som handler om akademikere som tar snarveier når de håndterer kildene sine, enten fordi de har dårlig tid, eller fordi de mangler kunnskap om grunnleggende normer for håndtering av kunnskap.

– Man kan spørre seg, hvorfor skal man henvise? Jo, det er for å vise hva som kommer fra andre og hva som er ens eget. Bare slik kan veiledere og de som skal bedømme en artikkel, finne ut av kvaliteten på forskningen. Det er ved å henvise på en redelig og god måte til annen forskning at forfatteren får fram på ryddig vis sitt eget bidrag til forskningen, forklarer Rekdal.

Arena for forskningsetikk

Seminaret, som ble arrangert for tredje år på rad av Forsknings- og innovasjonsavdelingen ved UiS, ble innledet av rektor Marit Boyesen. Hun påpekte viktigheten av å ha en arena for å diskutere forskningsetiske problemstillinger.

– Skal vi holde fanen høyt, må ledelsen gå foran og lede denne debatten, sa Boyesen.

Instituttleder Gro Johnsen ved Institutt for matematikk og naturvitenskap drøftet spørsmålet om hvor grensen går mellom vitenskapelig uredelighet og god vitenskapelig praksis. Hun orienterte også de rundt femti tilhørerne om forskningsetiske retningslinjer nasjonalt og ved UiS.

Leder for av UiS DC, , hadde et innlegg om forholdet mellom stipendiat og veileder i en skriveprosess. Hun tok blant annet til orde for medforfatterskap som en god vei inn i forskningsverdenen for ph.d.-kandidatene.

En veileder har også ansvar for å veilede i god vitenskapelig praksis og etiske retningslinjer. Og her er var det altså mye å ta tak i, skal vi tro Ole Bjørn Rekdal, som tok for seg problemet med upålitelige kilder og ubrukelige kildehenvisninger.

Ubrukelige henvisninger

Rekdal påpekte at mange akademikere henviser til ting som åpenbart befinner seg på bestemte sider, men uten at det er oppgitt hvilke sider det er snakk om.

– Problemet med det er at leserne ikke kan etterprøve henvisningen eller sitatet eller tolkningen. Dersom henvisningen ikke fører noen steder hen, da er faren stor for at leserne gir opp å gå etter kilden. Det er beklagelig. En slik henvisning er ubrukelig, forteller Rekdal.

– Dette er noen ganger gjort med vilje nettopp fordi forfatteren har plagiert eller gjort egne fortolkninger basert på opprinnelsesteksten, ifølge Rekdal.

Professoren mener det har oppstått en holdning om at man kun må bruke sidehenvisning når man siterer direkte.

– Vi kan ikke ut fra regelen om at man skal alltid skal henvise til siden det direkte sitatet er hentet fra, slutte at vi ikke trenger sidehenvisning når man ikke siterer direkte. Direkte sitat eller ikke – sidehenvisningen må uansett med, ifølge professoren. 

Primitiv plagiering

Rekdal, som er antropolog, har selv blitt plagiert grundig. En fransk doktorgrad ble til bok. Da Rekdal leste boka opplevde han at lange passasjer var identisk med hans eget verk fra mange år tidligere.

– Det var en underlig opplevelse. Det var snakk om ordrett gjengivelse uten kildehenvisning og sitatmarkering. Det var juks og primitiv plagiat, sier Rekdal, som skrev til veilederen med det resultat at boka ble trukket fra forlaget. 

Likevel, det er ikke den primitive plagieringen som er verst, ifølge HiB-professoren.

– Primitiv plagiering er ikke en trussel mot sannhet og kunnskap. Blir det lest av få, gjør det ikke så mye, blir teksten lest av mange, blir det oppdaget.

– Det som er verre er når forfatteren unnlater å sitere primærkilden. Dersom en sitering siterer en annen sitering, kan vi få en lang kjede av sekundærsiteringer hvor budskapet endres litt for hvert ledd. Dette kan få store følger for sluttresultatet og gi helt feil konklusjoner.

Etter innledningene fra Rekdal, Staurseth og Johnsen deltok innlederne i en paneldebatt ledet av prorektor for forskning ved VID, Bård Mæland.

Tekst og foto: Karen Anne Okstad

 

Ole Bjørn Rekdal foreleser

Plagiat-forskeren Ole Bjørn Rekdal har selv opplevd å lese ei bok hvor lengre passasjer var identisk med hans eget verk fra mange år tidligere.