MENY

Bokanmeldelse: Prisen ved å tenke annerledes

Vitenskapshistorie skrevet i munter, men samtidig respektfylt beundring for noen av dem som både betalte prisen og ble høyt priset fordi de var brysomme nok til å tenke annerledes.

Av Per Egil Hegge (Aftenposten, 04.10.09). Gjengitt med tillatelse fra Aftenposten

Per Arne Bjørkum er geolog, har en fortid som sjefsforsker i Statoil/Hydro og nå dekan ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger. Mannen kan skrive, og han kan forklare vanskelige ting. Faktisk er det ikke så uvanlig at naturvitere kan det. Det er enkelte, både i samfunnsforsker- og i humaniorafylkingen som kunne plukke opp et og annet fra professor Bjørkums evne til formidling, og høyaktuelt sukke: «Eia var vi der!»

Bjørkum ser helt bort fra kravet til kronologisk fremstilling. Det han vil ha frem, er likhetspunktene mellom forskere og tenkere som gjorde det nye og uventede og den betydning de fikk for utvikling og verdenshistorie. Da er det likegyldig om de levde på 1500-tallet eller i det 20. århundre. Noen av de største kunne være ynkverdig smålige: Isaac Newton brukte omhyggelig viskelæret på ferske fiender i sine friserte beretninger om hvem som hadde inspirert ham. Dem ble det færre og færre av.

Albert Einstein var åpenhjertig på det punkt. Han kunne til og med innrømme at han hadde tatt feil. Til gjengjeld var han ganske fæl i omgangen med sine nærmeste og ville ha prydet Se og Hørs skandaleomslag hvis han hadde vært samtidsnordmann. Men både Newton og Einstein flyttet noen av vitenskapens viktigste grensemerker, først og fremst fordi de evnet å stille spørsmål som ingen hadde tenkt på.

Det er i denne evnen Bjørkum søker - og mener han har funnet - kimen og kilden til selve fremskrittet, til de avgjørende endringene, til paradigmeskiftene gjennom vitenskapshistorien. Dette er noe annet enn å bygge stein på stein. Det er å se for seg helt andre byggverk i helt nytt materiale på et uventet sted.

Noen er blitt borte
Men i arkiver dukker det opp spor av bragder som andre fikk æren for. Det er syv år siden det ble dokumentert at det ikke var Alexander Graham Bell som oppfant telefonen, slik vi lærte på skolen. Det var italieneren Antonio Meucci (1808-1889), som arbeidet i samme laboratorium som Bell, og som saksøkte ham fordi han mente Bell hadde rappet både æren og pengene. Meucci døde like før saken skulle for retten. Det står fattige to linjer om ham i Wikipedia.

Et rosverdig pedagogisk trekk ved boken er at den er skrevet på to plan, med to skrifttyper: I liten skrift står detaljerte og litt mer krevende passasjer - ikke som fotnoter, men som noe man kan hoppe over, i alle fall ved første gangs gjennomlesning. Leseren får med seg gangen i historien ved det som står med stor skrift.

Storverk
Jeg mener at denne boken er et storverk, intet mindre. Den kan med stort utbytte leses også av dem som fremdeles sliter litt med termodynamikkens annen lov. Det er gode utsikter til at selv de vil forstå svært mye mer ved Bjørkums forstandige hjelp.

Mange av oss aner jo at de som tenker nytt, ikke alltid blir hyllet med faner og klingende spill. Tidlig i boken står dette: «Når slike radikalt nye måter å beskrive naturen på blir lansert, oppstår det en indre faglig krise i den delen av vitenskapen som rammes, men det er også en psykologisk krise. Det som for utenforstående kan se ut som en ønskesituasjon for et forskersamfunn, er egentlig et mareritt for de involverte. De etablerte blir ofte sjokkert og bruker ofte sin makt mot dem som lanserer det nye. De fleste forskere foretrekker vitenskapelige nyheter som bekrefter det de allerede vet, - og ikke nyheter som utfordrer det de har bygd sin egen karrière på. Men vitenskapen er kollektivt avhengig av at den blir utfordret. De som kommer med det nye, opplever imidlertid ofte å bli isolert fra det etablerte forskerfellesskapet »

Disse ordene burde pryde veggen på dekankontoret på Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo. Jeg betaler gjerne både kalligrafien og innrammingen. Det er bare å ringe.