MENY

Etterlyser kreativitet og nytenkning

Det trengs radikale grep i samarbeidet omkring institusjonsbarn for å forandre deres liv i en positiv retning.

Det mener universitetslektor Elisabeth Willumsen ved Universitetet i Stavanger etter å ha utforsket temaet tverrprofesjonelt samarbeid i institusjonsbarnevernet. Nylig disputerte hun for doktorgraden i folkehelsevitenskap ved Nordiska Høgskolan for Folkhälsovetenskap, Göteborg.

Må tenke nytt
Willumsen mener det trengs større kreativitet og nytenking i arbeidet med institusjonsbarn for å kunne forandre deres liv i en positiv retning.

Hun har undersøkt det tverrprofesjonelle samarbeidet i forhold til ungdom med psykososiale problemer som bor i barneverninstitusjon og knyttet dette til helsefremmende arbeid.

- Det er viktig at yrkesgruppene omkring disse ungdommene har en beredskap og er åpne for andre samarbeidspartnere, også foreldrene. Standardiserte løsninger holder ikke, og det kreves mye kreativitet for å få til en positiv utvikling for disse barna, sier Willumsen.

Bakgrunn
Forskningen har tatt utgangspunkt i at koordinering av tjenester i arbeidet med barn og unge er et mål for velferdspolitikken både i Norden og internasjonalt.

Verdens helseorganisasjon har utarbeidet egne målsettinger for å bedre barn og unges helse hvor samarbeid mellom helse, utdanning og sosiale tjenester er sentralt. 3 til 4 prosent av barn og unge har alvorlige og komplekse psykososiale problemer og en del av dem bor i barneverninstitusjoner. I Norge gjelder dette ca. 460 barn.

Metode
Willumsen har benyttet et kvalitativt forskningsdesign med utgangspunkt i fem ungdommer mellom 12 og 18 år fra to barnevernsinstitusjoner.

Ungdommene hadde store og alvorlige psykososiale problemer som utagering, rusmisbruk og kriminalitet og var tidligere utsatt for omsorgssvikt og mulige overgrep.

Willumsen har blant annet undersøkt institusjonsledernes rolle og konstaterer at lederne har en viktig funksjon som brobygger mellom eksterne og interne ressurser. De kan legge til rette for godt samarbeidsklima og stimulere nettverkene av støttepersonell rundt barnet/ungdommen.

Resultatene viser at det kreves strukturelle forutsetninger for etablering av samarbeidet mellom de profesjonelle og foreldre og barn. I tillegg er det nødvendig med strukturer som støtter og underbygger samarbeidsprosessene og gir rom for en endring fra rutinepreget samarbeid til en mer radikal form.

Dette har betydning for organisering av tverrprofesjonelt samarbeid innenfor barnevernfeltet, men har også relevans i forhold til flere typer helsefremmende tiltak, mener Willumsen.

Doktorgradsarbeidet var finansiert av Norges Forskningsråd og Universitetet i Stavanger med støtte fra Rogaland Fylkeskommune.