MENY

Helge Lunds tale

Helge Lund, konsernsjef i Statoil ASA, talte under semesteråpningen 14. august 2007. Her kan du lese Lunds tale.

Kjære ordførere, rektor, mine damer og herrer, og fremfor alt: Kjære studenter!

La meg først takke for invitasjonen til å holde tale under åpningen av høstsemesteret ved Universitetet i Stavanger. Jeg setter stor pris på muligheten til å være med på en begivenhet som for mange markerer begynnelsen på en ny og spennende etappe i livet.

Overgangen fra videregående til universitet byr på mange nye muligheter. USAs tidligere president, Ronald Reagan, mente i sin tid at det beste ved å bli president var at gymnaskarakterene hans straks ble hemmelighetsstemplet!

Jeg skal reflektere litt rundt den næringen jeg representerer, olje- og gass, og jeg har valgt å tilnærme meg dette fra et industri- og arbeidsgiverperspektiv. Særlig på en dag som denne tror jeg dét kan være nyttig å ta med seg videre.

For å berolige de som måtte bekymre seg over fremtidsutsiktene i denne næringen, har jeg tenkt å begynne med én av hovedkonklusjonene: Olje og gass er ingen ‘solnedgangsindustri’, verken i Norge eller i verden. Jeg er overbevist om at næringen vil tilby også deres generasjon spennende karrieremuligheter.

Dere er privilegerte på flere måter: Dere får lære ved et nytt universitet med moderne fasiliteter. Dere får studere i en spennende by med et rikt kulturliv, et internasjonalt miljø og et anstendig fotballag. Sist, men ikke minst får dere utviklingsmuligheter i en region som ligger i fremste rekke i én av verdens mest spennende bransjer: Olje- og gassbransjen.

Det er få industrier som kan skilte med en så spennende kombinasjon av perspektiver som olje og gass: Den er strategisk fordi den forvalter ressurser med betydning for verdens maktbalanse. Den er politisk fordi den skaper store økonomiske verdier som virker inn på det politiske handlingsrommet. Den er emosjonell fordi alle føler et sterkt eierskap til naturressurser som direkte påvirker vår hverdag.

Det finnes de som hevder at olje og gass snart vil høre fortiden til, både globalt og i Norge. Jeg håper ikke at dere mener det. I så fall kan min industri få en kompetanseutfordring i årene som kommer.

Ny energi er et viktig og spennende område i rask vekst. Likevel har jeg har til gode å se noe scenario som ikke har olje- og gass som en dominerende del av verdens energimiks de neste 20-30 årene. Det er heller ikke grunn til å frykte et snarlig «snipp, snapp, snute» for det norske petroleumseventyret: Realiteten er at vi så vidt er kommet til «snipp»! Til tross for 30 år med produksjon er bare i overkant av 1/3 av ressursene på norsk sokkel «brukt opp». Med dagens produksjonsnivå har Norge for eksempel gassressurser for minst 75 år. I år 2082 er vel til og med dere blitt pensjonister!

Olje- og gassnæringen vil være Norges viktigste verdiskaper i mange år fremover. De siste førti årene har næringen skapt verdier for mer enn 5 000 mrd kroner (i dagens penger). Dette tilsvarer nesten 240,000 kroner hvert eneste minutt! Statens petroleumsinntekter bare i fjor ville vært nok til å drive universitetet i Stavanger på nivå med 2006 de neste 465 årene
(Kilder: OD; UiS)

Olje- og gass er fremfor alt en global og høyteknologisk næring. Den handler om mye mer enn skiftenøkler og skitne overaller. I Norge utvikles det teknologi og løsninger som ikke står tilbake for dét romfartsindustrien holder på med! Gjennom oljealderen er det bygget opp en unik kompetansebase i Norge. Den norske petroleumsklyngen er i dag ledende på flere områder innenfor global offshorevirksomhet. Denne kompetansen er avgjørende for å kunne hente ut hele potensialet på norsk sokkel. Den er også svært viktig for at vi skal lykkes internasjonalt.

Jeg vil fremheve tre utviklingstrekk som nå preger oljeindustriens handlings- og mulighetsrom:

For det første øker verdens energietterspørsel: Veksten er blant annet drevet av befolkningsøkning og økonomisk fremgang. Dette er én av årsakene til at vi nå er i en periode med et historisk høyt prisnivå på olje. Energiforbruket forventes å øke også i årene fremover. Veksten vil særlig komme i utviklingsland, som er helt avhengige av energi for sin sosiale og
økonomiske utvikling.

For det andre blir det stadig vanskeligere for internasjonale energiselskaper å få tilgang til nye reserver. Funnene som gjøres ved leting blir færre og mindre. Mesteparten av verdens påviste olje- og gassreserver kontrolleres i dag av nasjonale oljeselskaper. Noen land har strammet inn på mulighetene for internasjonale selskaper til å utvikle reservene. I andre land krever de som eier ressursene en høyere andel av verdiskapingen enn tidligere. Kort sagt: De industrielle omgivelsene er i dag mer krevende enn på lenge.

For det tredje står vi overfor en menneskeskapt endring av verdens klima med potensielt dramatiske konsekvenser. Dette er en formidabel utfordring – trolig den største for vår tid og generasjon. Nøkkelspørsmålet er hvordan vi kan dekke et økende energiforbruk samtidig som vi reduserer CO2-utslippene. Oljeindustrien lever tettere på dette spenningsfeltet enn noen annen. Når folk klager over pollenallergi i januar, er ikke jeg et øyeblikk i tvil om at min næring vil få lyskasterne rettet mot seg i enda sterkere grad enn i dag. Energiselskaper vil måtte demonstrere – og dokumentere – at de er en del av løsningen og ikke av problemet.

Når jeg er optimist – både på klimaets og oljeindustriens vegne – er det av to grunner: For det første, fordi jeg mener at problemer som er skapt av mennesker også kan løses av mennesker. For det andre, fordi jeg har sterk tro på potensialet som ligger i ny teknologi.

Klimautfordringen er på mange måter symptomatisk for den tiden vi lever i og som jeg liker å karakterisere som kompleksitetens tidsalder. Med det mener jeg at alle de «enkle fatene» allerede er produsert. De prosjektene vi skal bryne oss på i årene som kommer har aldri hatt høyere vanskelighetsgrad: Vi skal takle dypere vann, tyngre oljer, større avstander, arktiske områder, for å nevne noe. Samtidig må vi sette enda større kraft i satsingen på miljøteknologi og nye energiformer.

TV-serien «Extreme Engineering» går virkelig lyse tider i møte!

Slik jeg ser det må kompleksitetsutfordringene angripes fra to retninger:

Den første retningen handler om systematisk utvikling av kompetanse, kunnskap og teknologi. Vi må utvikle teknologi som gjør energiproduksjonen smartere, renere og mer effektiv enn i dag. Ny teknologi kan ikke vedtas. Den må defineres og utvikles i lys av konkrete utfordringer og industrielle behov. Da trenger vi dyktige medarbeidere med kunnskap og kompetanse på et enda høyere nivå enn i dag.

Den andre angrepsretningen handler om samarbeid. Intet universitet eller selskap vil kunne løse kompleksitetsutfordringene på egen hånd. Jeg tror vi går inn i en periode der behovet for samarbeid på tvers av selskaper, næringer, fagmiljøer og fagpersoner vil være større enn noen gang. Fremgang vil følge av åpenhet og samarbeid, ikke av egenrådighet og isolasjon.

En av mine forgjengere sa en gang at «forskjellen mellom det som i dag er mulig og det som er umulig, er et spørsmål om tid». Det vil som regel være slik at dét samtiden vurderer som vanskelig, vil fremtiden vurdere som enkelt. Broen imellom handler om kunnskap og kompetanse, og om medarbeidere som vil sprenge grenser fremfor å sette dem.

I vår industri betyr geologi mer enn geografi. Realfagene og de tekniske disiplinene vil alltid være bærebjelker i et oljeselskap. Dette er nødvendig, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig kompetanse. Ressursene finnes ikke i Washington, Brussel, London eller Paris, men i noen av verdens mest komplekse regioner. Derfor møter vi ofte våre største utfordringer i grenseflatene mellom politikk, økonomi og kultur. Også på disse områdene vil vi måtte styrke kompetansen i årene som kommer. Her kan vi ikke støtte oss på en fasit eller sette to streker under svaret, men må stole på godt skjønn. Dét oppstår i skjæringspunktet mellom kunnskap,
erfaring og personlige egenskaper.

Slik jeg ser det er det ett forhold som er hevet over tvil: For å løse de utfordringene vi nå står overfor trenger vi kompetanse og medarbeidere i verdensklasse. Jeg bruker ordet med overlegg, vel vitende om at det er et stort ord.

Når jeg gjør det er det fordi jeg ser at globaliseringen blir en stadig viktigere faktor i forhold til vår virksomhet: Vi konkurrerer med de samme aktørene, om de samme mulighetene på norsk sokkel og i resten av verden. Vi selger produkter i et globalt råvaremarked og konkurrerer om investorenes gunst i et globalt kapitalmarked. Vi kjemper om kapasitet, ressurser og talent i globale leverandør- og arbeidsmarkeder. Sist, men ikke minst står vi overfor klimautfordringer som er globale og må løses gjennom tiltak med tilsvarende nedslagsfelt.

Tidligere i år leste jeg et intervju med Festspilldirektøren i Bergen, Per Boye Hansen. Med referanse til musikk mente han at Norge har flere enkeltutøvere i internasjonal toppklasse, men ingen institusjoner. Dette synes jeg er en interessant observasjon. Jeg tror også den kan gjøres gjeldende på andre områder, inkludert i næringslivet og i Akademia.

Med etableringen av StatoilHydro har vi satt oss en høy ambisjon: Med et norsk utgangspunkt skal vi utvikle et globalt konkurransedyktig selskap. Det betyr kort og godt at vi skal hevde oss like godt uansett hvor i verden vi konkurrerer. Jeg ser ingen grunn til at norske universiteter, som «kompetanseleverandører», skal ha et lavere ambisjonsnivå på sine studenters vegne innenfor utvalgte satsingsområder. Jeg støtter meg her til filosofen som sa at «problemet er ikke at vi sikter for høyt og bommer, men at vi sikter for lavt og treffer»!

Det er viktig også for norsk oljeindustri at bevilgningene til norske universiteter og forskning matcher et høyt ambisjonsnivå. Samtidig må en overbygning av høye ambisjoner være forankret i en solid forbedringskultur. Både StatoilHydro og Universitetet i Stavanger må legge til grunn at det største rommet i verden er «rommet for forbedring». Kvaliteten på et universitet handler ikke om antallet eller kvaliteten på de studentene som immatrikuleres, men om kvaliteten på dem som uteksamineres.

Noen har sagt at fremtiden i enda sterkere grad vil gjennomsyres av et «vitnemålssyndrom». Det handler om at formalkompetanse på stadig flere områder vil være en nødvendig forutsetning for å kunne konkurrere om jobber. ‘Livets skole’ er kanskje den beste skolen vi har, men den er ikke tilstrekkelig. For dere som nå skal begynne å studere, holder det ikke bare å være dyktig – dere må kunne dokumentere det også. Gode papirer skaper muligheter – dårlige papirer vil utsette dere for «lottotrekninger» i arbeidsmarkedet.

På en måte jobber både studenter og konsernsjefer med ansvarlig ressursforvaltning: Statoil skal skape mest mulig verdi ut av naturressursene på en sikker og forsvarlig måte. Dere forvalter verdifulle menneskelige ressurser. Kompetanse blir en av de aller viktigste innsatsfaktorene i årene som kommer. La meg derfor, på en dag som denne, komme med en sterk oppfordring: Bruk studietiden til å realisere det potensialet dere besitter! Ta godt vare på de ressursene dere rår over og forvalt dem med klokskap!

Samtidig oppfordrer jeg ingen til å «bolte» seg fast til lesesalen de neste årene. Jeg har ikke sett en eneste stillingsutlysning som søker etter ‘akademiske zombier med mastergrad i bedrevitenskap’.

Arbeidsgivere ser selvsagt etter medarbeidere med høy kompetanse, men det er ikke nok. Mennesket som innehar kompetansen er like viktig. Høy integritet, gode samarbeidsevner og sunne holdninger er ikke egenskaper man utvikler i isolasjon, men i faglig og sosial omgang med andre. På noen områder har jeg lært mer i fotballgarderoben enn jeg har i lesesalen. I tillegg til det faglige skal dere utvikle dere som mennesker. Det gir ingen studiepoeng, men er kanskje den viktigste og vanskeligste utdannelsen av alle.

Jeg gratulerer dere med dagen og ønsker dere en lærerik og fremgangsrik studietid ved Universitetet i Stavanger.

Takk for oppmerksomheten.