MENY

Krise? Hvilken krise?

Språket vi bruker om samfunnsproblemer, går ofte ut på å peke ut syndere og livreddere. Kriseretorikk er en kamp om makt og om retten til å definere virkeligheten.

Enten det dreier seg om terrorfare, miljøtrusselen eller den påståtte krisen i norsk skole, er ordene vi bruker om store farer, sjelden tilfeldig valgt. Når George W. Bush snakker om «krigen mot terror», står han i en lang tradisjon. Det er et vanlig grep å bruke dramatiske ord og vendinger for å definere hva krisen består i, og hvem som er riktig person til å løse den.
– Kriseretorikken er kanskje blitt den aller vanligste retorikken i dagens offentlighet, sier Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Han er professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ekspert på retorikk og demokrati.
Han viser til at språket vi bruker om store omveltninger, ofte er det som logikere kaller disjunktivt: Det løser problemene opp i overkommelige deler og presenterer disse ved å peke på motsetninger. Dermed blir det ofte slik at kriseretorikken utpeker noen som har skyld i situasjonen, og noen som skal berge den, gode og dårlige, lys og mørke, venner og fiender, sivilisasjon og kaos, og så videre.

Fantasy og komedier
– Se bare på populærkulturen. Enten det er fantasy, melodramatiske romaner eller situasjonskomedier, så opererer den stort sett med manikeiske motsetninger – altså mellom mørkt og lyst eller vondt og godt – for å beskrive alle farer og utfordringer, sier professoren.
Den store romerske retorikeren Cicero, som levde litt før Kristus, var sælig opptatt av å ha selvkontroll. Det vil også si å kunne kontrollere publikums følelser og oppmerksomhet gjennom talen, og Cicero var kanskje den første som dyrket kriseretorikk syste-matisk. Han tok feste i den greske forståelsen av krisis som vendepunkt, altså forståelsen av at en krise skaper forandring. Vi har bevart oppfatningen i medisinernes epikrisis, øyeblikket i et sykdomsforløp der utfallet avgjøres; enten går det deretter galt, sykdommen får overtaket, og pasienten dør, eller så snur sykdommen, og pasienten kommer seg. En krise er altså et tidspunkt der situasjonen blir avgjort.

Kamp om kontrollen
– Derfor er retorikken om kriser gjerne også en stridsretorikk. Det handler om å få kontroll over situasjonen, og det blir en kamp om hvilke personer eller myndigheter som bør ha denne kontrollen, sier Nicolaysen.
Nykommere vil for eksempel kunne påstå at nå går alt feil vei, og at de selv må trå til for å få orden på sakene. Omvendt er det også vanlig å se at de som sitter trygt i posisjoner, hevder at bare de får håndtere sakene i fred, så går krisen over. Det er ikke uvanlig å støte på en viss nostalgi fra eldre deltakere, enten i form av historier om forskrekkelige ting som ble taklet godt i gamle dager, eller også med henvisninger til hvor greitt og fredelig alle hadde det før.
– Mange politikere bruker mer enn gjerne forestillingen om at noe må skje raskt, som argument for at de selv skal stå for styringen. Som da Gro Harlem Brundtland i flere år snakket om «snuoperasjon» – en metafor mange fant usmakelig siden begrepet var mye brukt i forbindelse med Alexander L. Kielland-ulykken, forteller professoren.

Retorikken en del av beredskapen
– All kriseretorikk innebærer en fare for å overdrive krisen. Man risikerer også å ende opp i en diskusjon om hva som er den rette måten å snakke på, eller hvem som bør uttale seg, i stedet for å analysere selve situasjonen. Det er kanskje den største utfordringen, for selvfølgelig finnes det reelle kriser, sier Nicolaysen.
Han mener selvsagt at kriseberedskap er helt nødvendig. Noen kriser er også helt uforutsigbare, så som naturkatastrofer.
– Da gjelder det å ha tilgang til folk som skjærer gjennom retorikken om hvem som har skyld, og hvem som skal lede an i arbeidet, og raskt få etablert fungerende organisasjon og riktige tiltak. Derfor interesserer også ofte folk som arbeider med risiko- og kriseanalyser, seg for retorikken omkring. Det er en viktig del av beredskapen.
Ifølge Bjørn Kvalsvik Nicolaysen har problemet med kriseretorikken alltid vært at den ofte både forenkler saken og gjør det lett å legge fram forenklede og feil løsninger.

Krise i skolen?
– Ta for eksempel diskusjonen om norsk skole. Nå har man på bakgrunn av PISA-undersøkelsene bygget opp en krisestemning. Flere statsråder slår fast at alt står ille til, og at pedagogikkfaget må styrkes. Vel, vi er mange som mener at pedagogikk-faget snarere er en del av problemet enn av løsningen. Og det er noe latterlig å slå alarm om det faktum at norsk skole skårer middelmådig, omtrent på linje med Frankrike, som jo har en elitistisk skole. I Frankrike snakker man følgelig om å bli mer demokratisk, i Norge om å bli mer elitær, begge målformuleringer er overforenklinger av kompliserte forhold og tar lite hensyn til at det er bare visse trekk PISA måler.

Vidundermedisin
– Alvorligere er kanskje miljøkrisen, som avføder overforenklinger i alle retninger, og som til dels til forskernes fortvilelse er blitt et eldorado for all slags spekulasjon og for løsninger som får oppslutning fordi de kan presenteres som vidundermedisin. Kjedelig, langsiktig og systematisk arbeid er aldri populære løsninger i noen form for kriseretorikk.
– Slik kan kriseretorikken avskaffe politikk til fordel for klisjémessige løsninger. Og om slike tendenser får spre seg og etablere seg i mange sektorer, er det selvfølgelig et alvorlig problem for samfunnets sikkerhet. Noe de som arbeider med samfunnssikkerhet, tar alvorlig som analytisk problem, sier professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen.

Tekst: Leiv Gunnar Lie
Foto: Elisabeth Tønnessen