MENY

Måler Barents-artenes tålegrense

Oljeindustrien har gjort sitt inntog i Barentshavet. Parallelt har biologer og havforskere jobbet på spreng for å finne ut av hvor mye oljeutslipp rekene, skjellene, silda og torsken i nord tåler.

Krill på finger. Foto: NTB scanpix/Sophie Webb

Forskere ved IRIS, Havforskningsinstituttet, Sintef og Akvaplan-niva har i løpet av de siste ti årene målt tålegrenser for oljeforurensning for mange av artene i Barentshavet. Tålegrenser er ett av verktøyene som trengs for å finne ut av hvordan oljeutvinning i Barentshavet kan drives på en miljøforsvarlig måte.

Artene er målt da de var på larvestadiet, når de er aller mest sårbare overfor olje.

Tålegrensene til en art er den oljekonsentrasjonen der effekter begynner å inntre. De er basert på effekter som kan indikere mulig bestandspåvirkninger.

– Når vi måler, ser vi etter dødelighet, vekst og utviklingstrekk. For eksempel går larver av både virvelløse dyr og fisk gjennom forskjellige utviklingsstadier, og vi kan da undersøke om testorganismene kommer seg gjennom disse stadiene på en normal måte, forklarer førsteamanuensis Steinar Sanni ved forskningsinstituttet IRIS og Universitetet i Stavanger.

Steinar Sanni er en av tre forskere som har skrevet rapporten Langtidsvirkninger av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten på oppdrag fra Forskningsrådet. Den ble ferdigstilt tidligere i år. Her er ti års forskning på langtidseffekter av utslipp samlet.

Nokså like tålegrenser
IRIS-forskere har etablert tålegrenser for nøkkelarter i Barentshavet som torsk, sild, kveite, dypvannsreker og haneskjell. Nå gjør de det samme for krill.

Forskerne har funnet at sildas tålegrense er ved 0,02 milligram olje (totale hydrokarboner) pr liter sjøvann (mg THC/L). For torsk, basert på forsøk gjort ved Havforskningsinstituttet, og kveite basert på forsøk gjort ved IRIS, er de noe høyere; henholdsvis 0,08 og 0,26 milligram THC/L. For dyphavsreke er tålegrensen på 0,01 milligram olje per liter sjøvann.

Blåskjell er i yttergrensen av sitt utbredelsesområde i disse nordlige havområdene, så derfor er forskerne interessert i tålegrenser for en mer typisk art, som for eksempel Haneskjell.

– Vi er ikke helt i mål med haneskjell. Disse organismene er ikke alltid like samarbeidsvillige i laboratoriet, så her bruker vi foreløpig tålegrensen som vi har funnet for blåskjell: 0,15 mg THC/L. Vi antar at den virkelige verdien for haneskjell ligger litt lavere, men vi har grunn til å tro at den er i samme størrelsesorden, utdyper Sanni.

– Hva som skiller tålegrensene mellom disse artene vet vi ikke sikkert, men det er kanskje mer viktig å legge merke til at de faktisk er ganske like. Fra den laveste til den høyeste målte tålegrensen i de undersøkte artene, er det ikke større sprang enn fra 0,01 til 0,26 mg THC/L, påpeker biologen.

Forskernes foreløpige data for krill indikerer også at denne tålegrensen vil ligge i nærheten.

Det er også bestemt noen tålegrenser på voksne individer av enkelte arter, og da har disse som forventet vært på et høyere nivå.

– Dette er selvsagt også nyttig å kjenne til, men ved å måle på larvestadiene kan vi være mer trygge på at de er egnet som grunnlag for bestandsvern, legger Sanni til.

– Selvsagt kan flere arter vise seg å ligge utenfor det området vi hittil har funnet, men dataene gir et rimelig godt grunnlag til å angi praktiske og rimelig sikre grenseverdier for tillatelig oljekonsentrasjon, sier Sanni.

Barents ikke mindre robust
Tidligere i år kunne forskerne basert på resultatene fra IRIS, Havforskningsinstituttet, Sintef og Akvaplan-niva konkludere med at artene i Arktis faktisk ikke synes å være mer sårbare overfor olje enn det artene lenger sør er.

– Vi har gjort forsøk på flere arter, og det virker heller som det går litt mer den andre veien: Noen arter i nord synes å være noe mer robuste for oljeutslipp enn i sør. Det er altså ikke slik at organismene i seg selv blir mer sårbare jo lenger nord man kommer, sier Steinar Sanni.

Biologen presiserer at miljøutfordringene i nord avhenger av hvor vi befinner oss. Kjent er det at Lofoten og Vesterålen er viktige gyteområder for torsk, hyse, sei og sild og at dette er et økosystem som er viktig å verne om.

– Et oljeutslipp her i en gyteperiode vil være en trussel for fiskebestandene, også i Barentshavet, forklarer biologen.

For når silda, torsken, hysa og seien vokser til og blir større, så flytter de nordover og lever sitt voksne liv i det sørvestlige og sentrale Barentshavet. Her er de som voksne langt mer robuste, og det er også her oljefeltene som myndighetene har åpnet for ligger, for eksempel Skrugard-feltet.

– De fiskeartene vi er bekymret for i Lofoten og Vesterålen er altså mer motstandsdyktige i Barentshavet, og de er dessuten mer mobile og kan lettere redde seg unna et eventuelt oljeutslipp der. Det bidrar med andre ord til at det er et mindre sårbart økosystem her enn hva tilfellet er lenger sør, sier Sanni.

Trenger mer kunnskap
Men det betyr likevel ikke at det er fritt fram i Barentshavet. Her finner vi også nøkkelorganismer på et lavere nivå enn fisk, som krill og raudåte. Om det kan være risiko for bestandsskader på disse, og hvilke effekter dette vil kunne ha videre på økosystemet trenger vi mer presis kunnskap om, ifølge Sanni.

– Dessuten kan det ikke utelukkes at en utblåsning av olje sentralt i Barentshavet vil kunne drive nordover og inn i iskanten. Da har vi et alvorlig problem som vi i dag ikke har gode nok løsninger for, sier biologen.

Og nettopp ved iskanten nord i Barentshavet, finner vi en tredje type økosystem. Her møtes atlantiske og arktiske havstrømmer. De arktiske vannmassene er vesentlig kaldere enn sør i Barentshavet, gjerne helt ned på, eller til og med under, frysepunktet. Da er det snakk om et helt annet økosystem med andre organismer.

Her finnes polartorsk og til dels lodde, og krillens og raudåtas plass i næringskjeden er overtatt av stedegne is-amfipoder, og disse lever av is-alger, som heller ikke finnes i atlantisk vann.

– Økosystemet fungerer annerledes i det iskalde vannet og da vil også oljeutslipp virke annerledes på organismene. Men norsk oljeindustri borer ikke så langt nord, så risikoen for at dette skal skje er ikke stor, forklarer Sanni.

Utslipp i små mengder er ok
I fjor åpnet myndighetene for at selskaper kan slippe ut produsert vann i feltene i Barentshavet, altså det vannet som er i reservoarene, og som kommer ut sammen med olja. Dette er såkalte operasjonelle – det vil si planlagte og mindre – oljeutslipp.

Forskerne kjenner ganske godt til miljøbetydningen av dette i Nordsjøen, og etter flere års forskning innenfor forskningsrådsprogrammene PROOF og PROOFNY har forskerne funnet svar på svært mange av spørsmålene rundt dette.

– Vi har nylig konkludert med at det ikke er særlig stor usikkerhet eller grunn til bekymring rundt utslipp av produsert vann slik det foregår på norsk sokkel i Nordsjøen i dag selv om usikkerheten ikke er helt eliminert. Det er samtidig utviklet både risiko- og overvåkingsverktøy som gir en langt sikrere miljøstyring, og det regner vi jo med at blir brukt videre for å sikre miljøet, påpeker Sanni.

Nå forsker han og kollegene på betydningen av dette i Barentshavet, og de arbeider med å tilpasse verktøyene til forholdene der. Ved IRIS Biomiljø jobbes det blant annet med å se på hva krillen tåler av mindre mengder planlagt oljeutslipp over tid.

Miljøovervåkingen flyttes nordover
IRIS har de siste årene undersøkt om det går an å overføre miljøovervåkningsmetodene som brukes i Nordsjøen til Barentshavet.

– Det viser seg at vi kan bruke den samme metodikken og noenlunde samme tolkningen som brukes i Nordsjøen, konkluderer Sanni.

Og i mange tilfeller er det snakk om å overføre kjent kunnskap til nye felt. Men noe nytt må selvsagt også til, ikke minst når det gjelder de forholdene som skiller seg mest fra dem lenger sør.

En ting som er annerledes i Barentshavet enn i Nordsjøen, er årtidsvariasjonene, for eksempel daglengden. Nå legger forskerne vekt på å få undersøkt nærmere om giftigheten av oljekomponenter kan øke når man har lys hele døgnet. De har tidligere vist at det kan gjelde for organismer som er typiske for Barentshavet.

– Dette er en potensiell miljøfare for nordområdene som vanligvis neppe vil innebære noen stor skade eller risiko, men vi ønsker å undersøke nærmere om denne effekten i noen bestemte scenarier vil kunne forårsake populasjonsskade på nøkkelarter i Barentshavet, for eksempel ved produsert vann i sommersesongen, sier Sanni.

Automatisert miljøovervåking
Forskerne må hele tiden omstille seg og utvikle ny teknologi for miljøovervåking. Det går mot færre bemannede plattformer og mer undervannsinstallasjoner. Etterhvert blir behovet for automatiserte miljøovervåkingssystemer større, for eksempel for områder som ligger langt ute i Barentshavet. Slike systemer fins allerede og er for tiden i en rivende videreutvikling.

– Foreløpig brukes organismer som er vanlige lenger sør, for eksempel blåskjell, i disse systemene, men nå er teknologien i ferd med å overføres til skjell som er vanligere i Barentshavet, for eksempel haneskjell, kuskjell og oskjell, og til andre arktiske sjødyr, sier Sanni.

IRIS Biomiljø og miljøteknologiforskere ved UiS er med på denne utviklingen, blant annet i samarbeid med selskapet BiotaGuard, et datterselskap etablert av IRIS som har utviklet et svært avansert operativt overvåkingssystem som integrerer både fysiske, kjemiske og biologiske sensorer, og selskapet BiotaTools, som utvikler nye biologiske sensorer. IRIS har også et interessant samarbeid med Monterey Bay Aquarium Research Institute (MBARI) som holder til på vestkysten av USA er blant de fremste innen utvikling av systemer for havobservasjon.

Sanni er overbevist om at denne utviklingen vil resultere i ny teknologi som gjør at framtidens miljøovervåking vil bli gjort ganske annerledes enn slik vi gjør det i dag.

– Miljøovervåkingsteknologien er i en rivende utvikling. Oljeindustrien er en motor i denne utviklingen. Det er viktig, for disse nye systemene er relativt kostbare i dag, og det er ikke mange næringer som kan være med å drive dette fram. Men kostnadseffektiviteten vil øke betraktelig basert på brukserfaringene som høstes offshore, forklarer Steinar Sanni som regner med at resultatene og teknologien etter hvert også vil komme andre sektorer og myndigheter til gode.

Tekst: Karen Anne Okstad

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Univers nr. 3 - 2012. 

Les også:
Innovasjonspris til Biota Guard 
Blåskjel avslører forureining