MENY

Når krisen inntreffer og journalisten ringer

I løpet av få timer hadde nyhetssaken om bombeeksplosjonene på undergrunnsbanen i London 1,4 millioner treff på internett. Den nye boken «Media og krisehåndtering» handler om hva journalister og krisehåndterere gjør når krisen er et faktum.

Antall kriser i verden er økende. Mellom 80 og 90 prosent av hendelsene skjer i utviklingsland. De henger gjerne tett sammen med levestandarden i et land. De siste 20 årene har antall naturkatastrofer doblet seg ifølge tall fra den årlige rapporten til CRED, Centre for Research on the Epidemiology of Disasters.

Selv om vi som bor i den vestlige verden lever tryggere enn noen gang, er det lett å få et annet inntrykk. Krisene som skjer andre steder kommer tettere på oss, og nyhetene når oss samtidig med at hendelsen skjer. Inntrykkene er kraftige og mange.

– Ideen med denne boken er å se på samspillet mellom media og de som skal håndtere en katastrofe. Det er skrevet mye om kriser, ofte med utgangspunkt i behandlingen av media som en ytre fiende. Vi ønsker å se på begge sider, sier professor Odd Einar Olsen ved Universitetet i Stavanger, som sammen med kollegene Espen Reiss Mathiesen ved journalistutdanningen og Marit Boyesen, dekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, har skrevet boken.

Tverrfaglig bok
Moderne teknologi gir nye muligheter og utfordringer som skal håndteres. På den ene siden er media og journalistene og på den andre siden krisehåndterere og informasjonsfolk. Tradisjonelt sett har de to aktørene hatt svært ulike interesser.

I boken forsøker de tre forfatterne å gripe fatt i dagens medievirkelighet hvor alle er «journalister» og hvor informasjonsflommen gjør det vanskelig å være mottaker og orientere seg i nyhetsflommen av viktig og uviktig informasjon.

– Denne boken er et tverrfaglig prosjekt som har modnet gjennom flere år med samarbeid, felles undervisning og prosjektarbeid, sier dekan Marit Boyesen, som også har samfunnssikkerhet og risikostyring som sitt fagområde.

Media ingen trussel
Media stiller seg ofte svært kritisk til all informasjon og blir på sin side ofte møtt av fordommer og kritikk for sin rolle.

– Fra krisehåndteringssiden blir media gjerne sett på som en trussel, men uten media er det umulig å håndtere en krise, sier Olsen.

– Gjennom media kan vi få frem relevant informasjon til publikum, informasjon som kan bidra til å løse krisen, mener Olsen, som også snakker ut fra egen erfaring. UiS-professoren har i flere år vært tilknyttet ulike FN-prosjekter i kriserammede områder. For tiden deltar han i FNs arbeid i Somalia.

Mange ulike motiv
Motsetningsforholdene mellom journalister og krisehåndterere er en viktig del av krisehåndteringsarbeidet på begge sider.

– Journalistene vet at de møter medie-trente folk og mange involverte med ulike motiver. Denne politiseringen er det viktig å være klar over, sier universitetslektor og tidligere journalist, Espen Reiss Mathiesen.

Han tror likevel det er mulig å få til et godt samspill mellom de ulike aktørene, og han har arbeidet mye med å finne interessante og relevante eksempler til den nye fagboken.

– Jeg tror vi har mest å lære av de positive eksemplene, som for eksempel Roknes-tragedien utenfor Bergen. Ledelsen i det ansvarlige rederiet ønsket å gjøre en ordentlig jobb og lykkes med det både under og etter krisen.

Det Jebsen-eide skipet Roknes gikk på grunn og kantret utenfor Bergen 19. januar 2004. 18 mennesker omkom. Selv om sjøforklaringen i etterkant avdekket en rekke kritiske forhold knyttet til rederiets rutiner, klarte rederiet likevel å håndtere saken på en god måte.

Kriser selger
– Dramatikk og kriser har alltid preget nyhetene, og i en krisesituasjonen er publikum nesten umettelig på informasjon. Kriser passer inn i det tabloide mønsteret, sier Reiss Mathiesen.

– Nyhetsverdien av kriser er stor fordi det angår enkeltmennesker og fordi vi er på jakt etter å få vite hvordan vi selv kan beskytte oss og unngå slike hendelser, sier han.

Boken «Media og krisehåndtering. En bok om samspillet mellom journalister og krise-håndterere» utgis av Høyskoleforlaget og kommer ut i høst.

Tekst: Cecilie Wathne
Foto: Håkon Vold