MENY

Norges utsendte menn

Demokrati og likhetsidealet sto sterkt blant de norske misjonærene på slutten av 1800-tallet. Men i møte med Afrika ble brorskapsånden utfordret. Det viser en ny doktoravhandling om norske zulumisjonærers maskulinitet.

I forskningsprosjektet Norwegian mission and cultural interaction in South Africa and Madagascar 1880–1960 samarbeider historikere og lesevitere ved Universitetet i Stavanger og kirkehistorikere og antropologer ved Misjonshøgskolen i Stavanger (MHS). I juni skal stipendiat Kristin Fjelde Tjelle disputere på MHS med en avhandling om norske zulumisjonærers maskulinitet. Historieprofessor Roald Berg ved UiS er veileder.

Misjonærenes klassereise
Akkurat som polfarerne var misjonærene eventyrere som opplevde eksotiske ting. De skrev artikler i misjonsbladene for at givere og støttespillere i Norge skulle kunne følge med på eventyrene deres.

– Det har vært interessant å se hvordan de har presentert arbeidet sitt, forholdene i Zululand og seg selv som menn, sier stipendiat Kristin Fjelde Tjelle. Tjelle tar utgangspunkt i perioden 1870–1930 og har sett mye på den private korrespondansen mellom misjonærene ute i felten og misjonsledelsen her hjemme i Norge: søknader om å få forlove seg, søknader om å få inngå ekteskap, søknader om lån og oppsigelser av misjonærer.

– I siste halvdel av 1800-tallet trådte den moderne maskuliniteten fram. Moderne menn sluttet å gå i kirken, og troen på religion ble erstattet av troen på vitenskap og rasjonalitet. Men det var også veldig mange menn som holdt seg til religion og kirken, det gjaldt ikke minst misjonærene: De var norske bondegutter som tok utdanning ved Misjonsskolen og tjeneste i misjonsselskapet og ble misjonsprester. De foretok en gedigen klassereise, forteller Tjelle.

Hun mener denne reisen i sosial rang hadde mye å si for hvordan misjonærene opptrådte i virket sitt i Afrika.

Brødre, men likevel ikke likemenn
Misjonærene som kom til Sør-Afrika, ble en del av det etablerte hvite minoritetsregimet. De bosatte seg, giftet seg og fikk barn som tok høyere utdanning. Det vestlige idealet om the selfmade man sto sterkt.

– I begynnelsen var dette et ideal som misjonærene ønsket skulle gjelde for de zulumennene som ble kristne, men mot slutten av 1800-tallet forlater de det, forklarer Tjelle.

Misjonærene slet med å fullføre visjonen om å rekruttere og utdanne lokalt kirkepersonell, men etter hvert som misjonærene lyktes med å utdanne zuluprester, ble de underordnet de norske misjonærene i rang.

– Idealet om at alle mannlige prester skulle være på like fot, ble ikke realisert innad i misjonskirken, selv ikke når zulumennene ble ordinert til prester. En talende illustrasjon på det er at de hvite misjonærene og zuluprestene spiste hver for seg. Min konklusjon er at indre kirkelige relasjoner mellom misjonærene ble påvirket av eksterne politiske og sosiale maktforhold der den hvite maskuliniteten hadde hegemoni.

Idealet om likhet og brorskap ble erstattet av datidens kolonialistiske tenkning der zulumannen ble sett på som en enkel villmann som ikke hadde nådd nivået for moden mandighet.

– De norske misjonærene var opptatt av demokratiske idealer, og likhetsidealet sto sterkt. Men i møte med en annen kultur ser vi at disse likhetsidealene ikke var lette å opprettholde, sier Tjelle.

Artikkelen har stått på trykk i Univers.

Tekst: Karen Anne Okstad
Foto: Elisabeth Tønnessen / Misjonsarkivet