MENY

Regjeringen Stoltenbergs store sjanse

To nye universiteter i Agder og i Rogaland er en gave til landet. Men hva vi får ut av dem avhenger av hva vi putter inn i dem. Ressursmangel virker demotiverende

Norske universiteter er styrt og finansiert av staten. Slik er det og slik bør det være. Men det betyr også at institusjonenes grad av suksess for en stor del avhenger av nasjonale politiske prioriteringer. Opprettelsen av nye universiteter i Agder og Stavanger innebærer nye muligheter og nye forpliktelser for våre politiske myndigheter.
I én forstand er universitetspolitikken forholdsvis enkel. Den handler om å gi institusjonene gode rammebetingelser til å kunne utvikle seg, slik at de kan nå opp i en stadig tøffere nasjonal og internasjonal konkurranse. I Norge har vi ikke rene regionale universiteter, alle de sju universitetene har nasjonale oppgaver. Derfor handler universitetspolitikken også om å se landet under ett, og den må ha som mål å sikre konkurranse på tilnærmet like vilkår.

Slik er det dessverre ikke i dag. På flere områder har våre to nye universiteter dårligere vilkår enn de fem etablerte institusjonene. Spørsmålet denne høsten er derfor: vil regjeringen utnytte det potensialet som ligger i de nye universitetene?
Med Mjøsutvalget fikk vi nasjonale føringer for etablering av nye universiteter med streng kvalitetskontroll for opprykk til universitet. Det tok flere år med hardt arbeid før vi nådde opp til et faglig nivå som gjorde at NOKUT kunne anbefale regjeringen å opprette våre to nye universiteter. Det skjedde i 2004 og 2007.

Problemet er imidlertid at det ikke har fått følger for budsjettene og den nasjonale universitetspolitikken. Lite eller ingenting er gjort med sikte på å utnytte de ambisjoner og det potensial som ligger i de nye universitetene. Dette er sløsing med ressurser, det virker demotiverende på våre ansatte og studenter, og setter våre to universiteter i et politisk ingenmannsland.

Regjeringen Stoltenberg har fortsatt mulighet til å rette opp de verste skjevhetene. Den muligheten ligger i statsbudsjettet for 2009, det siste før stortingsvalget neste år. Regjeringen kan gjøre dette budsjettet til et verktøy for Norge som kunnskapsnasjon, ved at statsråd Tora Aasland får gjennomslag for en kraftfull universitetspolitikk. Vi håper inderlig den benytter sjansen. Vi vil foreslå tre særskilte tiltak.

Det første og viktigste handler om rekruttering. Bortimot halvparten av de vitenskapelige ansatte ved norske universiteter går i pensjon i løpet av de kommende 10 år. Der er derfor et stort behov for nyrekruttering. Det vil si et stort behov for stipendiater. Våre to universiteter har til sammen rundt 480 ansatte med veiledningskompetanse (professorer og førsteamanuenser). Skal denne kompetansen utnyttes i samme grad som ved de gamle universitetene bør UiA og UiS til sammen få en økning på rundt 150 stipendiatstillinger finansiert over statsbudsjettet. Til sammenligning ga statsbudsjettet for 2008 våre to universiteter til sammen 14 av de 350 stipendiatstillingene som ble opprettet. En slik urimelighet må ikke gjentas.

Det andre handler om basisbevilgningen til forskning. Vitenskapelig ansatte ved UiA og UiS har basisbevilgninger som tillater at de benytter ca. 25 prosent av sin arbeidstid til forskning. Dette er om lag halvparten av det deres kolleger ved andre universiteter har anledning til. En slik skjevfordeling er like uakseptabel i universitetssektoren som i helsesektoren, der statsråd Bjarne Haakon Hansen har lovet en utjevning mellom regionene. For å eliminere denne skjevheten kreves det en tilleggsbevilgning i størrelsesorden 100 mill kr. Vi forventer en første opptrapping i budsjettet for 2009.

Det tredje tiltaket handler ikke primært om våre to universiteter, men om en nødvendig styrking av profesjonsutdanninger. Stjernøutvalget pekte på at det er behov for å øke forskningsvirksomheten i disse utdanningene. Det gjelder ikke minst lærerutdanningene. Skal vi få til en styrking, må en langt høyere andel av stillingene knyttet til profesjonsutdanningene bli førstestillinger, dvs. på dr. gradsnivå. Fra departementet har UiS og UiA fått et nasjonalt ansvar, og universitetene samarbeider derfor om etablering av profesjons- og praksisorientert forskeropplæring sammen med noen av høyskolene. Her trengs det ressurser til å bygge denne opplæringen i samarbeid med de beste miljøer internasjonalt.

En satsing på våre to universiteter er viktig ikke bare for våre regioner, men for Norge. Våre universiteter ligger i vår største industri- og eksportregion. Agder og Rogaland sto samlet for 22 prosent av den tradisjonelle norske eksporten i 2007. Dette er mer enn hele Østlandet til sammen. Eksporten kommer fra en avansert industri, som også er viktige samarbeidspartnere for regionens universiteter. Nærheten gjør at man utnytter muligheter for samarbeid omkring undervisning, forskning og utstyr, og også samarbeider om internasjonale relasjoner.

Disse to regionene har også vært aktive i å satse på kunnskap og forskning. I Agder var kommunene forutseende da de solgte deler av aksjene i Agder Energi. Pengene ble satt inn i tre fond, hvor avkastningen blir brukt til utvikling av kompetanse på høyskole-/universitetsnivå samt kultur. I Rogaland ble et universitetsfond ble etablert for å sikre et best mulig tilbud av undervisning og forskning innen fagområder som dekker regionens behov. Disse fondene har bidratt sterkt til universitetsbyggingen. Begge universitetene har også mottatt stor støtte fra næringsliv og private aktører i sine regioner.

Men selv om den lokale og regionale viljen til å bidra er stor, er det ingen fondsmidler som kan erstatte den statlige finansieringen gjennom statsbudsjettet. Det politikken ikke får til, kan ikke fondene erstatte. Derfor vil budsjettallene som presenteres i oktober bestemme våre rammevilkår og utviklingsmuligheter.

Spørsmålet er selvsagt om de tiltak vi har foreslått vil være en fornuftig investering. Vårt svar på det er et klart ja, og med Soria Moria som bakteppe kan vi ikke skjønne annet enn at regjeringen er enig med oss. Regjeringen må satse på kompetanse og ta de nasjonale ressursene i bruk. En satsing på to unge, dynamiske universitet på Sørvestlandet vil kunne bidra til ny nasjonal verdiskapingsevne.