MENY

Rektor Aslaug Mikkelsens tale ved semesteråpningen

Her finner talen som rektor Aslaug Mikkelsen holdt under semesteråpningen 14. august 2007.

Kjære studenter, kolleger og gjester!

Det er en stor ære å få overrakt rektorkjedet for Universitetet i Stavanger og få stå her og ønske velkommen til UiS og nytt studieår.
A special welcome to our international students and guests. Have my excuse for continuing this speech in Norwegian.
Jeg takker studenter og ansatte som har vist meg den tillit å velge meg til rektor på et program for en demokratisk styrings- og ledelsesmodell ved universitetet. Og takk til dere som ikke stemte på Egil og meg og som likevel er her. Vi trenger alle på det samme laget, like mye som vi trenger meningsbrytning for å finne fram til de gode løsningene i videreutviklingen av Universitetet i Stavanger.
Sammen med våre venner i nærings- og samfunnsliv skal vi arbeide for at Universitetet i Stavanger skal bli kjent og synlig for fremragende forskning, sin gode undervisning, for kunnskapsrike lærere og studenter og et sted der det er godt å arbeide og studere.
Som universitet har vi en kort historie, men derfor også friheten til å lære fra og samarbeide med de beste i verden om de forventninger og krav om kvalitet og engasjement vi må innfri. En suksessfaktor i vårt arbeid er tett samarbeid med næringslivet og det samfunns- og kulturlivet som vi er en del av. Vi har store utfordringer, blant annet fordi vi mangler penger. En løsning på dette er å etablere felles mål og konkretisere hvordan UiS kan bidra til å utvikle regionen.

Ca 70 % av våre studenter er fra distriktet, og disse og alle våre tilflyttede studenter håper vi skal bli værende i distriktet også etter studietiden. I studietiden ønsker vi å vise studentene våre fram til offentlige og private virksomheter. Vi takker derfor alle de ledere som har åpnet dørene for våre studenter og latt dem skriver oppgaver fra eller ha praksis i virksomheten. Samtidig inviterer vi flere ledere til å gjøre det samme. For studentene er denne kontakten viktig for motivasjonen og viktig for å etablere kontaktnett og få gode og spennende jobber.

En annen suksessfaktor for Universitetet i Stavanger er videreutvikling av sentrene og spissmiljøene slik at vi får en klar profil. Et særmerke ved Universitetet i Stavanger som vi også må utnytte til vår fordel, er det høye innslaget av profesjonsutdanninger. Her kan vi ta ledelsen og et nasjonalt ansvar i å utvikle praksisfeltet til disse utdanningene. Gjennom praksisnær forskning enten dette er på helse, sosialt arbeid, teknologi, økonomi, musikk, dans eller lærerutdanning kan vi bidra til samfunnsutviklingen og bedre tjenester. Vi kan - dersom vi jobber sammen.
Og det er fellesskapet jeg vil skal være hovedfokus her i dag. Fagfellesskapet er kjernen i det akademiske arbeidet. Fagfellesskapet er den nye globale landsbyen. Det at vi lærer oss å snakke det samme faglige språket sammen, er en forutsetning for at kunnskapen utvikles og forbedres. Riktignok eksisterer det en myte om at forskeren eller studenten sitter ensom på sitt studerkammers og driver sin lese- og tenke aktivitet. Alle tror for eksempel at Thomas Alva Edison utviklet sine tusen patenter alene. I virkeligheten hadde han et helt laboratorium eller en forskningsfabrikk med folk som bidro og arbeidet sammen med ham. Den samme Edison gikk også til anskaffelse av et orgel som han plasserte i enden av gangen. Hver lørdag kjøpte han øl, samlet sine ingeniører til allsang og fellesskap. Samlet sett gav dette framragende resultater.
Moderne hjerneforskning viser at en større del av hjernens samlede kapasitet aktiveres når vi arbeider sammen i ideutvikling og problemløsning. Annen forskning viser også at arbeidsgleden øker og prestasjonene blir best når vi jobber sammen.

Fagfellesskapet er også viktig for studentenes forberedelser til eksamen og når resultatene skal vurderes. Fagfellesskapet er også det sentrale i forskning, - for publisering og for om det vi gjør er godt nok til å definere forskningsfronten og kunnskapen vi har på et område. Dette gjøres ikke bare med et ja eller nei. I de beste tidsskrifter og forlag gjøres dette med konstruktiv kritikk på hvordan arbeidene kan bli bedre. Dette er et viktig poeng som vi kan ta med oss i det daglige arbeidet enten en er forsker, leder, ansatt i stab eller student. Vi må sette oss selv i posisjoner der vi kan få hjelp, støtte og dermed konstruktiv kritikk fra våre kolleger og medstudenter.

All kunnskap blir mer verdt når den deles med andre. I gamle Statoil, selskapet til vår hovedtaler i dag, Helge Lund, lærte de dette for mange år siden. Noen fagfolk satt på avgjørende nøkkelkompetanse som selskapet ble svært avhengig av. Lønningene til disse personene gjenspeilte i stor grad den avhengigheten selskapet hadde til personene, og flere opptrådte derfor rent opportunistisk delte ikke sin kunnskap med andre. Heldigvis for næringslivet var det andre ansatte som var tente og trente på ideer om læring i organisasjoner som så og forstod dette. I prestasjonsavlønningssystemet ble det derfor innført en egen måleindikator som gikk på medarbeiderens evne og vilje til å dele sin kunnskap med andre.

For å lykkes, er vi på Universitetet i Stavanger avhengig av at vi som ledere, studenter, forskere og lærere både snakker og jobber sammen. Vi trenger større og kraftigere prosjekter. Vi trenger nye perspektiver som sprenger seg fram på tvers av fag- og instituttgrenser. Vi trenger å trekkes med i det fellesprosjektet vi alle har for at UiS skal vinne i konkurransen om studenter, gode lærere og forskningsmidler.

Fagfellesskap forutsetter ikke nødvendigvis at vi er enige, men at vi følger noen spilleregler for metode, drøfting og samhandling. Slik er det også i kunsten å omgås hverandre. Og vi er heldige. For bruken av fagfellesskap i akademisk arbeid kan ha spinn-off effekt på mulighetene for å få nye gode venner og kolleger. Men dette forutsetter at du og jeg tar kontakt, at du og jeg deler tid, ideer og tanker med kolleger eller medstudenter. Og det er du og jeg som må være aktive, som må spørre og invitere og som må vise at det går an. De fleste av oss går i opptrukne stier og det kan føles unaturlig og litt vanskelig å ta kontakt med de en ikke kjenner eller de som tenker annerledes. Dette at det er unaturlig skal ikke få deg til å la være. Det nye og nesten all læring er forbundet med litt angst. Angsten møter du som ubehag, uro, svette hender og klump i magen. Men den er ikke farlig, og den går over når kompetansen og kontakten kommer. Og den fører til utvikling av mestring og trivsel som du trenger og vil ha glede av hele livet.

Studentene har satt jobben med å ta kontakt i system med sin fadderordning. Vi som ledere og lærere må være like flinke, hjelpe til, inkludere studenter og nye og gamle kolleger i fagfellesskapet. Et levende og dynamisk arbeidsmiljø kommer ikke rekende på ei fjøl, men blir til gjennom aktivitet av deg og meg. Skygger vi alltid unna uroen og angsten, blir miljøene lukkede og våre muligheter til å lære, til å bli kloke og få meningsfulle liv reduseres, med kjedsomhet og dårlige studie- og forskningsprestasjoner som biprodukt.

I forskning så vel som i personlige relasjoner, ligger ofte det mest spennende og det nye i det som er annerledes – eller når det som er annerledes utfordrer det kjente. Dette er også en grunn til at vi skal være inkluderende overfor personer og problemstillinger som er annerledes. Universitetet må ta vare på orginalene og ”nerdene” og kan ikke bare være et sted for bare A4 mennesker. Fordi vi skal utvikle ny kunnskap og gjøre studentene skikket til å møte morgendagens utfordringer, må vi være sjenerøse og hjelpe hverandre til å lykkes i vårt felles prosjekt. Annerledestenkerne er vår viktigste, intellektuelle og kritiske kraft!

Vi står i gjeld til de som har brakt Universitetet i Stavanger til det nivå som det har i dag. Vår jobb er å videreføre universitetsbyggingen. Dette skal vi gjøre med klart fokus på kjerneaktivitetene våre, demokratiske arbeidsformer, og når styret aksepterer det, også en mer demokratisk styringsordning.
Jeg går med glede og ydmykhet til jobben som øverste leder for UiS og skal gjøre alt det jeg kan for at du som forsker, lærer, student og administrativt ansatt og leder skal lykkes.

Foto: Ingrid D. Sem