MENY

Rektors tale ved årsfesten 2007

Her kan du lese rektor Aslaug Mikkelsens tale ved årsfesten 2007.

Velkommen til treårsfest ved Universitetet i Stavanger. Først av alt vil jeg få lov til å gratulere de doktorene vi skal promovere i dag for fullført arbeid. Og så vil jeg gratulere alle medarbeiderne på UiS med flotte prestasjoner disse tre årene. Doktorene har lagt bak seg et treårig forskningsarbeid og oppnådd dr philos graden eller en Ph.d.. UiS har hatt lagt bak seg sine første tre år som universitet og vist seg universitetstittelen verdig med 40% økning i publiseringen siste år. Nye doktorer og publikasjoner er to helt sentrale deler av det å være universitet.

Er det noe et nytt universitet trenger, så er det kandidater og medarbeidere som klarer å gjennomføre det de har satt seg fore. Å komme gjennom det første selvstendige forskningsprosjektet sitt er ikke lett. Hans Børli, som hadde bred erfaring på begge områder, sa en gang at det å skrive er mye tyngre arbeid enn å hogge tømmer. Nå var det riktignok dikt han skrev, men med tanke på hvilke vilniss av informasjon doktorgradsstudenter og forskere må hogge seg gjennom på vei mot konklusjonene sine, synes jeg sammenligningen passer bra for akademisk arbeid også.

Denne typen akademisk skogbruk er mer nødvendig i dag enn noensinne. Vi hører mye snakk om tilgroingen i bygdene og langs landeveiene, at turistene ikke ser landskapet for bare kratt. Kanskje burde vi snakke mer om tilgroingen i informasjonssamfunnet, om hvordan det blir stadig vanskeligere å få innsikt og utsyn. Overalt gror det opp med databaser, trykksaker, skjemaer, statistikk, nettgrupper, diskusjonsfora og så videre. For et demokrati og kunnskapssamfunn er dette et sunnhetstegn og et ubetinget gode. Men det er ikke til å komme utenom at denne frodigheten gjør det vanskelig å orientere seg i verden. Ja, informasjonsmengdene kan faktisk gjøre det vanskelig å handle. For hva skal en velge å si og gjøre når en vet at en aldri kan få full oversikt? Valget står tilsynelatende mellom å handle på ufullstendig grunnlag og sitte med hendene i fanget.

Heldigvis finnes det en mellomløsning, og det er å handle på grunnlag av et kvalifisert og veloverveid utvalg av informasjon. Universitetets oppgave, forskernes oppgave, er blant annet å foreta slike utvalg, å skaffe oversikt. Vi skal rett og slett hogge noen åpninger i krattet og få ut det lødige tømmeret. Vi skal gjøre informasjonsmengdene håndterlige og nyttige, både for oss selv og for samfunnet der ute.

Dette harde arbeidet har dere nye doktorer holdt på med i tre år, minst. Det har helt sikkert vært frustrerende i lange perioder, og dere har helt sikkert angret på at dere var så dumme å søke stipend eller ta fatt. Men nå står dere her, og da kjennes det kanskje ikke så dumt likevel.

Jeg er ganske sikker på at for en del av dere var en av de viktigste grunnene til at dere ble ferdige, at stipendet tok slutt. Informasjonsmengden var og ble uendelig, men etter hvert ble det smertelig klart at det var ikke innholdet på den kontoen som måler antall måneder igjen på stipendiet eller tiden til disposisjon for doktorgradsarbeidet. Dere ble nødt til å gjøre noen pragmatiske valg. På en måte kan en si at tiden ble en slags begrensning på deres akademiske frihet, men samtidig førte det til at dere kom til et resultat. Nå har dere lagt dette resultatet frem for fagfellesskapet og har fått det kjent godt nok, mer enn godt nok. Når det kommer til stykket, er dere kanskje til og med litt glade for det ekstra presset som lå i den økonomiske situasjonen. For hvor mye bedre ville arbeidene deres ha blitt dersom dere hadde brukt et semester eller to til? Ville det ha vært verdt det?
At tidskontoen går tom er en erfaring som alle doktorander og forskere hver for seg gjør. Her har universitetet som institusjon noe å lære. Vi klager ofte – og kommer til å klage mer – over at vi er et universitet som finansieres som en høyskole, med alle de begrensningene det skaper. Dette er og blir en svakhet for UiS. Men så lenge det er sånn, håper jeg likevel at vi kan la det bli en spore, ikke bare en kilde til frustrasjon. Kanskje kan det hjelpe oss med å forlate ufruktbare arbeidsmåter tidligere enn vi ellers ville gjort. Kanskje kan det få oss til å velge smartere og yte litt mer. Vi skal fortsette å kjempe for en romsligere økonomi. Imens håper jeg at universitetet klarer å bruke presset mest mulig produktivt.

I dag markerer vi at vi har klart denne balansen mellom kvalitet og begrensninger i tre år og klart det godt. Men et viktig arbeid står foran oss, både for doktorene og universitetet. Nå skal kunnskapen fra de siste tre årene settes om i praksis – den skal komme til nytte, både internt ved universitetet og i samfunnet rundt. Dere nye doktorer skal kanskje begynne på post doc.-en og sikte dere inn mot vitenskapelige stillinger, eller dere skal ut og bruke ekspertisen deres i næringsliv og offentlig virksomhet. UiS skal bruke erfaringene fra disse tre årene til å styrke forskermiljøene sine og styrke den akademiske profilen. Ikke minst skal vi bli enda bedre til å gjøre kunnskapen omsettelig og anvendelig, både innad i fagmiljøene og utad i samfunnet.
Jeg er fullt klar over at alt dette snakket om nytte og anvendelighet lyder tvilsomt i enkeltes ører. Det lyder som kald, teknokratisk beregning. Hvor ble det av kunnskap for kunnskapens egen skyld? Hvor ble det av det desinteresserte vitebegjæret? Ja, hvor er det klassiske dannelsesidealet?

Til det må en bare svare at dannelse per definisjon er et sosialt fenomen. Dannelsen forutsetter jo samtale – samhandling – sameksistens. Hvem bryr seg om du er dannet dersom du ikke snakker med noen? Hvem har glede av det? Knapt nok du selv. Helt fra klassisk tid har dannelsen, paideia, vært noe som oppstod i en samtale mellom student og lærer, og målet var alltid sosialt. Målet var å leve rett og styre samfunnet rett, og ikke minst var målet å formidle dannelsen videre. I hulelignelsen til Platon, som mange her har vært gjennom på ex.phil, er det ikke nok for den ene opplyste sjelen at han selv har kommet seg ut av hulen og sett solen. Han setter seg ikke ned der utenfor og er dannet for seg selv. Isteden går han rett inn i hulen igjen og forteller de andre hva han har sett.

En dannelse som fnyser av anvendelse, publisering og formidling, er ikke en dannelse det er verdt å slite for i årevis. Og det er slett ikke en dannelse som en kan be storsamfunnet om å respektere og finansiere. Derfor er det uten noen som helst følelse av å kompromisse med dannelsesidealene at jeg i dag sier til de nye doktorene at jeg håper både dere selv og mange, mange andre vil få nytte av det arbeidet dere har lagt ned. Og derfor er det uten noen frykt for den akademiske frihet at jeg sier at jeg håper at universitetet vil bruke erfaringen disse tre første årene til å utvikle seg på måter som kommer hele samfunnet til gode.
På den annen side håper jeg at samfunnet vil behandle universitetet bedre enn hulemenneskene behandlet den opplyste sjelen til Platon; da han kom ned i hulen og fortalte om solen, slo de ham i hjel. Vi liker å hevde at vi lever i et opplyst samfunn. Da burde det være åpenbart at universitetet trengs; vi trenger folk som har evnen til å sette seg inn i store informasjonsmengder, vi trenger institusjoner der slike folk får tid og anledning til å arbeide og samarbeide. Kort sagt trenger vi institusjoner som arbeider med å holde krattet nede slik at solen fortsatt kan skinne like inn på oss. En slik institusjon vil UiS være. Ja, en slik institusjon er vi allerede, blant annet takket være alle ansatte, våre samarbeidspartnere og de doktorene skal promovere i dag.

Takk