MENY

Skal androidene ha rett til å få barn?

Stadig mer science fiction handler om roboter som utgir seg for å være mennesker. Sjangeren problematiserer hva som skal til for å bli godkjent som menneske og gir nyttige innspill i debatten om hvem som skal ha rett til å reprodusere seg, mener UiS-forsker.

Robot-nanny eller robot-mamma. ROBOT-MAMMA: – Jeg mener vi ikke har et tilstrekkelig mangfold av forståelser av morskap eller farskap i dag. Her trenger vi mer diskusjon og åpenhet, framholder Hellstrand, som tror på en framtid med større mangfold når det gjelder identitet, særlig med tanke på de teknologiske mulighetene og sosiale relasjonene i vår tid. Foto: Linda Bucklin/iStock

Science fiction-kulturen har vokst kraftig de siste par tiårene, fra å være nerdenes favoritt på 70- og 80-tallet til å bli populærkultur de siste par tiårene. Det er spesielt som tv-serie sjangeren har blitt mainstream med Battlestar Galactica (2004), Heroes (2006) og Fringe (2009).

– Sjangeren har utviklet seg fra å handle om teknologien som trussel til å handle om intime forhold mellom menneske og maskin, sier Ingvil Hellstrand som i sin doktoravhandling peker på at dagens science fiction ofte handler om menneskelignende androider som søker å bli «en av oss».

Hellstrand påpeker at dette ikke er tilfeldig.

– Samtidens science fiction speiler vår tids endringer i en destabilisert verden, både når det gjelder grenser mellom Oss og De andre og grensen for hva det vil si å være menneske. Denne tematikken er tett knyttet til den medisinsk-teknologiske revolusjonen vi står midt oppe i, forklarer Hellstrand.

Nylig disputerte hun ved Universitetet i Stavanger (UiS) med avhandlingen «Å passere som menneskelig. Posthumane virkeligheter i science fiction.». Den kan leses i sin helhet på UiS Brage som er universitetets åpne digitale arkiv for vitenskapelige publikasjoner.

Kampen for å bli akseptert
I avhandlingen viser Hellstrand blant annet til den menneskelignende robot-mannen Data i Star Trek: The Next Generation (1987) og til robotene Cylonene i Battlestar Galactica (2004-2009). Disse og andre serier hun har sett på, viser endringer i science fiction-sjangeren samtidig som de understreker hvordan kampen for å bli akseptert som menneske henger sammen med samfunnets utvikling.

Data er en androide med avansert, kunstig intelligens som prøver å lære seg menneskelig atferd. Data har resonnert seg fram til at det å være forelder er en viktig del av den menneskelige erfaringen. Han går inn for å reprodusere seg og får en «datter».

Hellstrand mener at Data er et interessant eksempel på vår egen samtids muligheter og utfordringer.

– Data argumenterer for foreldreskap som praksis, ikke som ren genetisk identitet. Dette går rett i den debatten vi har hatt i Norge siden slutten av 2000-tallet. Da fikk vi en revisjon av norsk bioteknologilovgivning som åpnet for tilgang til kunstig befruktning for alle kvinner i både heterofile og homofile samliv, forklarer Hellstrand, som også er tilknyttet Nettverk for kjønnsforskning ved UiS.

Retten til å få barn
Kjønnsforskeren mener et nærliggende spørsmål i dagens debatt er: Hvis det åpnes for surrogati i Norge, skal den enslige mannen også ha rett til å bli eneforelder – i likestillingens navn? Og skal det gå an å være to fedre?

Hellstrand påpeker at diskusjonen om reproduksjon henger tett sammen med både politiske rettigheter og rett til å kontrollere egen kropp, som er et viktig feministisk argument.

– Når det gjelder surrogati blir også feministiske prinsipper som angår mors kropp og rettigheter utfordret i møte med menns behov for og rett til å gi omsorg for barn. Slike «kollisjoner» er det viktig å diskutere med nye øyne i vår tids teknologiske situasjon, uten å verken overse eller klamre seg til tradisjonelle feministiske argumenter, sier Hellstrand.

– Spørsmålet om hvem som skal ha rett til assistert befruktning er en debatt som rokker ved vår forståelse av hva det vil si å være menneske, og ved normene for identitet og tilhørighet, da særlig foreldreskap. Dette er store spørsmål vi som samfunn baler med, sier Hellstrand og viser til Nina Karin Monsen som ukritisk argumenterer for et skille mellom det hun kaller naturlige barn og konstruerte barn, hvor de konstruerte barna er et resultat av kunstig befruktning blant homofile par.

Hellstrand mener i motsetning til Monsen at begrepet «naturlig» må problematiseres i større grad. Hun ønsker å utfordre våre konvensjonelle forestillinger om hva som er naturlig ved å vise til science fiction-seriene.

– I dag får kyborgene barn. Med kyborg mener jeg Donna Haraways politiske figurasjon for å beskrive hvordan teknologi og biologi har blitt så sammenfiltrede størrelser at det nærmest er umulig å skille dem fra hverandre. Ta assistert befruktning for eksempel. Det er teknologisk assistanse til – eller muliggjøring av – biologiske prosesser. Og som Haraway sier: i vår økende avhengighet til teknologien er vi alle kyborger. Kanskje androidene står for tur?

Det nye fiendebildet
Hellstrand betrakter science fiction-sjangeren med sine radikale framtidsscenarioer som egnet til å kaste lys over etiske og politiske dilemmaer i vår egen tid. Forskeren trekker også fram science fiction-fortellingenes evne til å ta opp i seg endringer i samfunnet når det gjelder trusselen om terror.

Tv-serien Battlestar Galactica handler om menneskehetens overlevelse i møte med et krigersk samfunn av roboter kalt Cylonene. De ser på seg selv som et nytt trinn på evolusjonsstigen. De mener selv de har bedre evne til å elske og er bedre til å føle og gi kjærlighet enn menneskene. Deres angrep og infiltrasjon er et opprør mot menneskelig hegemoni hvor målet er å utrydde menneskene.

– Denne serien er blitt lest som en serie som aktualiserer politiske og etiske problemstillinger i verdenssamfunnet etter 11/9. Serien illustrerer hvordan fastlåste fiendebilder gradvis erstattes av et nytt, mer flytende og usikkert fiendebilde: Fienden er i blant oss, forklarer Hellstrand.  

De mest toneangivende robotene i  Battlestar Galactica framstår i kvinnekropper. De har seksuelle og intime relasjoner med menneskene. Karakterens kjærlighet og samliv er sentralt for å bli akseptert som menneske. De har ønske om å reprodusere seg på konvensjonelt vis, nettopp for å passere som menneske; å være menneske er en gjøren.

– Disse kan ikke skilles fra et «ekte» menneske. De blir anerkjent som mennesker, helt til det plutselig avsløres at de likevel ikke hører til. Dette er også med på å understreke dagens utrygge fiendebilde, påpeker Hellstrand.

Utforsker menneskets grenser
Hellstrand ønsker å problematisere selve kategorien «menneske» og mener vi må åpne opp for flere mulige definisjoner av det å være menneske.

– Identiteter, slik som for eksempel mor, far og foreldre, låses ofte til en lukket eller avgrenset betydning. Det finnes en mengde underforståtte kvalitets- og verdivurderinger knyttet til betegnelser som «mor» og «far». Likevel vet vi at oppfatninger om hva som er gjengs morskap eller farskap har endret seg gjennom historien.

Hellstrand minner oss på at det å utfordre tradisjonelle roller er et sentralt poeng innenfor feministisk teori og kjønnsforskning, hvor etablerte kjønnsroller blir forsøkt utvidet snarere enn avgrenset. 

– Selv om vi står ved nye vannskiller nå, i en tid preget av et mer åpent mangfold av familieformer, er det ikke dermed gitt at vi samtidig har et mangfold av forståelser av morskap eller farskap. Her trenger vi mer diskusjon og åpenhet, framholder Hellstrand, som tror på en framtid med større mangfold når det gjelder identitet, ikke minst med tanke på de teknologiske mulighetene og sosiale relasjoner i vår tid.

Hellstrand mener science fiction bidrar til å kaste lys over hva som står på spill når aksept og ikke-aksept utfordrer vår tenkning om hva et menneske er – etisk, politisk og ontologisk. Hun tar i bruk feministisk teori og postkolonial teori for å forklare hvordan «det menneskelige» knytter seg til hvordan vi forstår «det normale», og hvordan dette i sin tur henger sammen med maktrelasjoner basert på kjønn, seksualitet og rase.

– Science fiction er et egnet sted å utforske mennesket og dets grenser. Vår debatt om seksualitet, kjønn og ulike former for reproduktiv assistanse viser hvordan vi forstår begrepene «ekte» eller «riktig». Disse er sterkt knyttet til den heteroseksuelle kjernefamiliens hegemoni, forklarer Hellstrand.

– Trenger en modigere debatt
Denne våren debatteres eggdonasjon og surrogati i regi av Bioteknologirådet.

Kjønnsforskeren minner oss på at bioteknologi-debatten er særlig ømtålig da det er snakk om virkelige mennesker som har gjort valg som i noen tilfeller ikke er lov å gjøre i Norge og som alle er tabubelagte. Likevel etterlyser hun mer trøkk i debatten.

– Vi trenger en modigere debatt om hva det vil si å være menneske. Det kan science fiction-kulturen hjelpe oss med. I science fiction kan radikale ting igangsettes, konkretiseres og settes på spissen, sier Hellstrand.

Forskeren tror sjangeren kan rokke ved vår tatt-for-gitt-oppfattelse og anbefaler Bioteknologirådet å slå på tv-en når androidene gjør sin entré.

– Jeg mener Bioteknologirådet må forholde seg til mulige framtider i sitt arbeid med å formulere etisk-politiske retningslinjer til vår tid. Hva hvis rådet hadde tatt høyde for en tilsvarende rikdom av mulige samfunnsstrukturer og sosiale relasjoner som finnes i science fiction-sjangeren? Jeg tror Bioteknologirådet kan dra lærdom fra det mangfoldet av dilemmaer, spørsmål og løsninger som finnes i fiksjonen, og kanskje på den måten ta større høyde for at det de foreslår også skal tåle framtidas tann, ikke bare fungere i nåtid.