MENY

Styrket forskningsinnsats – nå!

De siste ukene har det vært en bred debatt om behovet for å få den offentlige forskningsinnsatsen på rett spor. Kunnskapsminister Øystein Djupedal har i denne sammenheng kommet på banen flere ganger med viktige avklaringer og positive signaler. Det setter vi pris på. Samtidig etterlater statsrådens svar en viss usikkerhet som det haster å få ryddet opp i.

Av
Rektor Ivar Langen, Universitetet i Stavanger,
Rektor Sigmund Grønmo, Universitetet i Bergen
Rektor Geir Ellingsrud, Universitetet i Oslo
Rektor Torbjørn Digernes, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Rektor Jarle Aarbakke, Universitetet i Tromsø
Rektor Knut Hove, Universitetet for miljø- og biovitenskap


I et innlegg i Bergens Tidende 9. juni presiserer statsråden at regjeringen står fast ved målet fra Forskningsmeldingen om at forskningsinnsatsen skal økes til tre prosent av BNP, hvorav det offentlige skal stå for en prosent. Det er en viktig avklaring, ikke minst ettersom ministeren tidligere har vært uklar på dette punktet. Men han unnlater å konkretisere når dette målet skal nås, noe som berører selve kjernen i debatten.

Den mye omtalte rapporten fra forskningsinstituttet NIFU STEP, som regjeringen selv har bestilt, slår fast at det ikke lenger er realistisk å øke samlede utgifter til FoU fra 1,53 prosent av BNP i 2005 til 3 prosent av BNP i 2010, slik Forskningsmeldingen forutsatte. Selv ikke det offentliges andel på 1 prosent av BNP innen 2010 er innen rekkevidde – et mål som for øvrig ligger under anbefalingen fra Universitets- og Høgskolerådet på 1,4 prosent, for å kompensere for manglende innsats i næringslivet. I stedet fokuserer rapporten på hvor mye av målsettingen om offentlige forskningsbevilgninger på 1 prosent av BNP som kan realiseres innen 2020. Hvis det er i 2020 Djupedal mener at BNP-målet skal nås, vil vi få minne om at det innebærer en klar senkning av ambisjonsnivået for norsk forskning i forhold til Forskningsmeldingen.

Djupedal sier videre at han tar rekrutteringsbehovet for unge forskere alvorlig, og han varsler en stortingsmelding om forskerrekrutteringen til neste vår. Også dette er positivt, for det hersker ingen tvil om at forskerrekruttering er en av nøklene dersom innsatsen i norsk forskning skal intensiveres. Djupedal innser åpenbart at forskningsinnsatsen ikke kan økes uten at man utdanner nye forskere, og at det er universitetene som i hovedsak vil måtte stå for denne utdanningen. Gjennom forskerutdanningen spiller universitetene en sentral strategisk rolle i opptrappingen av norsk forskning og realiseringen av det kunnskapssamfunnet som vår fremtidige verdiskapning og velferd hviler på.

Men behovet er omfattende, og innsatsen må være deretter. Selv med den senkningen av ambisjonsnivået som rapporten fra NIFU STEP skisserer, behøves det 480 nye stipendiatstillinger hvert år i tillegg til en eksisterende underdekning på 650 stillinger. Bare nullvekst ville kreve 270 nye stillinger årlig, da vi står overfor et massivt generasjonsskifte ved universitetene og i andre forskningsmiljøer i årene fremover. I 2007 fikk som kjent ikke universitetene én ny stipendiatstilling. Derfor er det bekymringsfullt at statsråden ikke er mer konkret på dette punktet. Vi kan heller ikke si oss enig med ham i at dekningen av stipendiater er ”rimelig god” på de fleste fagområder.

Økt forskerutdanning krever i sin tur en styrking av fagmiljøene ved universitetene. Vi har behov for en rask og markant økning av veiledningskapasiteten, i første omgang særlig gjennom nye post.doc.-stillinger. Og vi behøver en kraftig og umiddelbar innsats når det gjelder bygg og utstyr – ikke minst innenfor realfagene, som regjeringen har flagget at den ønsker å gi et ekstra løft. Vi kan ikke se at statsråden sier hva han vil gjøre på disse to helt avgjørende innsatsområdene. Også dette skaper usikkerhet.

De tiltakene som kreves for å løfte norsk forskning er langsiktige, med virkning først over tid. Derfor må det handles nå. Mye tid er gått tapt gjennom kuttene i inneværende statsbudsjett, som vi forventer å få kompensert. I tillegg må 2008-budsjettet inneholde midler til de tre nevnte satsingene – 480 nye stipendiatstillinger, betydelig flere post.doc-stillinger og en styrket infrastruktur. Skjer ikke det, vil selv ikke de nedjusterte ambisjonene om å nå 1 prosent-målet for den offentlige forskningsinnsatsen innen 2020 kunne innfris. Da gir det ikke lenger noen mening å si at denne regjeringen satser på norsk forskning. Vi kommer til å måle regjeringens innsats mot disse helt nødvendige innsatskravene.

Det er veldokumentert at satsing på forskning gir stor samfunnsøkonomisk avkastning. Dertil vil en rekke av de områder som regjeringen fremholder som viktige – som klima, regional næringsvekst og nordområdesatsingen – kreve en betydelig styrket forskningsinnsats i årene fremover. Vi er glade for regjeringens visjoner på disse feltene, og forventer at de påkrevde virkemidlene blir stilt til disposisjon. Djupedal skriver at man skal være varsom med å fremstille universiteter og høyskoler som en sektor i krise. Men som rektorer ved landets universiteter ser vi det som vår plikt å påpeke at vi ikke har fått nok ressurser til å nå de målene for norsk forskning som er vedtatt av storting og regjering. I forhold til å nå disse målene er situasjonen i dag kritisk.

Tiden er overmoden for å snu. Statsbudsjettet for 2008 må gjenspeile dette.