MENY

To grader– store konsekvenser

- Folk forstår ikke hvor alvorlig en temperaturøkning på to grader er, sa Øyvind Gjerde i FN-sambandet på gårsdagens seminar under Forskningsdagene. Randi Gressgårds foredrag på fagdagen var rettet mot de strukturelle forutsetningene for vår forståelse av ulike typer fellesskap.

Han var en av foredragsholderne seminaret ”Mellom polene”, som ble avholdt under Forskningsdagene i samarbeid med Nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning og Forum for migrasjon og interkulturelle relasjoner ved UiS.

- Forskerne som er ute i kulden er nå tatt inn i varme, og forskningsrapporter om klima har større aksept enn noen gang, sa Gjerde, som har 20 års erfaring med miljøarbeid i FN.

FN har satt sannsynlighetsgraden for sine dystre klimaspådommer til over 90 prosent, men beskyldes likevel for å være for snille i tonen i klimarapportene.

Gjerde mener at små endringer i klimaet gir store konsekvenser.

- Hetebølgen i Europa i 2003 førte for eksempel til at flere plantearter ble utryddet som følge av høy varme over lang tid. For oss i Norge innebærer klimaendringene at det norske økologiske systemet endrer seg. Torsken i Lofoten trenger kaldt vann for å gyte, og trekker dermed nordover når temperaturen stiger. Hvis den trekker ut av norske farvann, vil det bety store økonomiske konsekvenser for fiskerinæringen. En økning på fire grader i Arktis er enda mer dramatisk, slo han fast.

Spennende fisk i garnet
Selv har Gjerde funnet flere nye fiskearter i garnet den siste tiden. Disse har hittil likt seg best i Middelhavet, men også der stiger temperaturen i havet.

- Konsekvensene av de klimatiske endringene er ulikt geografisk fordelt. Kriser i Afrika og Asia blir fjernt for mange i Europa, men endringer på polene får mer oppmerksomhet, noe som igjen fører til at klima får mer oppmerksomhet enn noensinne. Værbeltene flytter seg nærmere polene, og tørre områder blir dermed enda tørrere, samtidig som de vil få kraftigere regn som gjør stor skade. Afrikas østkyst vil trolig oppleve større utbredelse av vannbårne sykdommer. I Asia bor også mange på utsatte steder, og vil rammes hardt hvis havet stiger.

Han tror ikke vi har ikke sett det siste av afrikanske sultkatastrofer.

Hvem skal betale?
Professor Oluf Langhelle ved UiS mener at en økning på 137 prosent i CO2-utslippene ikke er urealistisk.

I sitt foredrag tok han utgangspunkt i Brundtland-rapporten fra 1987, der uttrykket”bærekraftig utvikling” ble lansert. Uttrykket kom på raskt på manges agenda, og spredte seg til å bli et mål for FN, EU, OECD for hvordan en dekker behov i nåtid uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner.

- Miljø er et minstekrav for en bærekraftig utvikling, men utvikling og klimaproblematikk går dårlig sammen, ikke minst fordi vi har for mye fossilt brensel, sa Langhelle.

Han stilte to viktige spørsmål som gjelder rettferdighet i arbeidet med å videreføre en bærekraftig utvikling: Hvem skal betale for de sosiale problemene som kommer i forbindelse med klimaødeleggelser, og hvordan skal utslippskvotene for klimagasser fordeles?

Norge ligger i dag høyt på listen over CO2-utslipp per innbygger. I 2050 skal vi være et karbonnøytralt land, ifølge Regjeringens klimamelding. Langhelle pekte imidlertid på at tiltakene i meldingen er diffuse i forhold til hvor utslippsnivået skal legges.

Strukturelle forutsetninger
- Med dagens bruk av klimakvoter investeres det der vi får mest igjen for pengene, blant annet i Asia. Vi må heller vise verden at det er mulig å forene økonomisk vekst med kraftig reduksjon av klimagasser nasjonalt, konstaterte Langhelle.

Randi Gressgård sitt foredrag på temadagen ”Mellom polene” var i større grad enn de andre innleggene rettet mot de strukturelle forutsetningene for vår forståelse av ulike typer fellesskap. Gressgårds fokus på migrasjon, demokrati og identitet viser de komplekse sammensetningene og relasjonene som skaper politiske fellesskap og kulturelle fellesskap. Et viktig poeng i hennes foredrag var at disse tilsynelatende ulike fellesskapene er gjensidig avhengige og ofte tuftet på nasjonale eller internasjonale idealer om ”fellesskap” som ”likhet”.

Gjennom å stille spørsmål ved identitet som et samlende begrep, viste Gressgård at inkluderingsmekanismer også innebærer eksludering langs tradisjonelle skillelinjer som klasse, rase, kjønn og seksualitet. Aktualiteten av dette er høyst relevant for vår tids globaliseringsprosesser, og byggingen av et globalt fellesskap som er tuftet på angivelig like idealer om for eksempel miljøpolitikk eller utviklingspolitikk.