Naturbaserte løsninger for økt studentengasjement ved UiS

Dette blogginnlegget er skrevet av masterstudent Mashriki Hussain Mohona, under veiledning av Ari Tarigan.

Hvorfor har vi da ikke realisert slike ideer? Mange grønne områder på universiteter er primært utformet med estetikk for øyet, men mangler funksjoner som fremmer aktiv bruk. Min masteroppgave ved Universitetet i Stavanger (UiS) avdekker et misforhold mellom utforming av grønne områder og studentenes faktiske bruk, og søker å besvare et enkelt, men kraftfullt spørsmål: Kan funksjonelt utformede grønne områder styrke engasjement og urbane kvaliteter?

Denne teksten presenterer funn fra min masteroppgave, som undersøker hvordan naturbaserte løsninger kan transformere lite brukte uteområder på campus til multifunksjonelle, inkluderende rom som fremmer engasjement, styrker trivsel og bidrar til biologisk mangfold.

Hvorfor brukes uteområdene så lite?

UiS ligger på Ullandhaug, et rolig og grønt område i Stavanger. Campusen er omgitt av åpne flater, gressplener og en høy andel parkeringsplasser. Til tross for enkelte tilbud om utendørsaktiviteter, benyttes disse sjelden av studentene. Hovedårsaken er det krevende nordiske klimaet, men også mangelen på klimatilpassede fasiliteter. Det finnes få skjermede områder og få funksjoner som støtter uformelle møter og rekreasjon, som sitteplasser, samlingspunkter eller læringsarenaer integrert i naturen.

Selv om campusplanen vektlegger bærekraft og grønn infrastruktur, er fokuset hovedsakelig rettet mot overvannshåndtering og biologisk mangfold – og i mindre grad på funksjonalitet og brukeropplevelse. Resultatet er teknisk bærekraftige, men sosialt underutnyttede grøntområder.

Hva viser forskningen?

I min studie undersøkte jeg hvordan man kan bygge bro mellom planlegging og studentenes behov. Naturbaserte løsninger (NbS) utgjorde det teoretiske rammeverket, med vekt på deres multifunksjonelle potensial. Studien inkluderte en analyse av Stavangers grønne strategi og UiS’ planer for grønn omstilling. Jeg gjennomførte en spørreundersøkelse blant studenter og en pilot-workshop med samskapende design, der ti studenter deltok. Målet var å kartlegge hvordan studentene bruker uteområdene, hva som hindrer dem i å ta dem i bruk, og hva som kan motivere til mer utendørs aktivitet – også i nordisk klima.

Brukermedvirkning er nøkkelen

Analysen viser at studentene etterspør mer enn gressplener – de ønsker varierte og funksjonelle uteområder. I undersøkelsen fremhevet studentene naturorienterte elementer som skjermede sitteplasser, utendørs studieområder, hager og små dammer som tiltak som kan bidra til økt bruk.

Været er en barriere, men design kan motvirke dette. Undersøkelsen viste at klimaet var den viktigste årsaken til lav bruk av uteområdene, men også at klimatilpasset utforming kan fremme utendørs engasjement.

Workshopen viste at naturbaserte løsninger kan være effektive når de utformes med mennesker i sentrum. Regnhager, dammer og grønne tak kan både håndtere klimautfordringer og støtte sosial og rekreativ bruk. Studentene som deltok i samskapingen utformet to soner på campus med NbS-tiltak, og opplevde økt tilknytning til områdene etter å ha deltatt i designprosessen. Dette understreker hvordan medvirkning kan styrke sosialt engasjement og ansvarsfølelse.

Konklusjon

Mitt mål var enkelt: å finne en tilnærming som er miljøvennlig, sosialt inkluderende og klimatilpasset. Det kan virke ambisiøst, men naturbaserte løsninger har potensial til å bli en avgjørende faktor. NbS tilbyr en lovende vei mot å realisere campusens bærekraftsmål og støtte Stavangers grønne omstilling. Det mest fremtredende funnet i analysen er betydningen av en mer nedenfra-og-opp-tilnærming, der studenter og andre aktører inkluderes i samskapingsprosesser for bedre forankring og aksept. Min analyse av Urban Nature Labs’ co-design-rammeverk fremhever behovet for en deltakende designstrategi som ikke bare involverer brukere i utformingen, men også legger til rette for langsiktig oppfølging og medstyring.