Trygghet eller frykt – tre kommuner, én boligtype og helt ulike reaksjoner

Dette blogginnlegget er skrevet av masterstudent Jone Vistnes, under veiledning av Tegg Westbrook.

I en tid med boligpress og høye leiepriser, blir små, kommunale boliger for ROP-brukere (personer med rus- og psykiske lidelser) en stadig viktigere del av den norske velferdsstaten. Mange kommuner har derfor begynt å bygge småhus – frittstående boenheter på 25-35 m² – som del av en Housing First-inspirert strategi. 

Men på vei fra idé til virkelighet møter tiltakene ofte en vegg: nabolaget sier nei. 

Motstand som verktøy 

Oppgaven bygger på et kvalitativt, komparativt casestudium av tre nabokommuner i Rogaland: Stavanger, Sandnes og Sola. Jeg analyserte 16 datakilder – blant annet: 

• Protest-e-poster sendt til kommunen 
• Gruppeintervjuer med fagpersoner 
• Boligplaner og styringsdokumenter 

Analysen er strukturert rundt syv tematiske nøkkelkoder: lokalisering, bemanning, motstand, dialog, design, tildeling og økonomi. 

Teoretisk er studien forankret i tre perspektiver: 

• Housing First: Bolig først – ikke som belønning, men som rettighet 
• NIMBY: “Not In My Backyard” – lokal motstand mot sårbare målgrupper 
• Planlegitimitet: Hvordan oppleves kommunens prosess – rettferdig eller overstyrt? 

Tre byer – tre modeller 

Stavanger kombinerer levekårsbasert spredning med tomtepragmatisme. Noen tomter ligger sentralt, andre på restarealer. Motstanden er høy, og bemanning brukes som kompromiss: døgnbase vurderes i utsatte prosjekter. 

Sandnes prioriterer sentrale tomter nær kollektiv og tjenester. Her har kommunen vært tidlig ute med nabomøter og miljøvaktmester – noe som trolig forklarer fraværet av formelle protester. 

Sola har valgt en helt annen vei: perifere tomter, men med døgnbemannet base og fast kontaktpunkt. Målet er ikke bare å støtte beboerne, men også å skape trygghet i nabolaget. 

Hva frykter nabolaget? 

I protestene fra Stavanger går særlig tre argumenttyper igjen: 

• Sikkerhet: «Vi har små barn i området – hva skjer når ingen passer på?» 
• Prosess: «Hvorfor ble vi ikke informert før vedtaket var fattet?» 
• Økonomi: «Kommunen flytter regningen over på oss.» 

Samtidig ser vi at motstanden ofte avtar når kommunen setter inn bemanning og kontaktpersoner. Det handler ikke bare om drift – men om tillit. 

Bemanning som avvæpner 

Et sentralt funn er at bemanning nevnes like ofte som motstand i datamaterialet. I flere tilfeller endret naboer holdning etter at kommunen introduserte tiltak som: 

• Døgnbase med fast ansatte 
• Vaktmester som er synlig i nærområdet 
• Åpen kontakttelefon for bekymringer 

Bemanning fungerer dermed som mer enn et sosialfaglig virkemiddel – det er et strategisk legitimitetsgrep. 

Konklusjon: Ikke bare bygg – bygg tillit 

Skal småhus lykkes som boligpolitisk virkemiddel, må kommunene gjøre mer enn å finne en tomt og skrive en reguleringsplan. De må: 

• Involvere naboene tidlig 
• Tilpasse lokalisering til både brukere og omgivelser 
• Satse på bemanning – også som symbol på ansvarlighet 
• Se motstand som et utgangspunkt for forhandling, ikke som et hinder 

Småhusene er ikke bare boliger – de er planfaglige lakmustester på hvordan kommuner håndterer sårbarhet, ulikhet og lokal skepsis.