Ikke alle regioner er Silicon Valley og ikke alle universiteter verken kan eller bør bli Stanford. Men universitetene spiller like fullt en nøkkelrolle i omstilling og utvikling av regioner.
Sju europeiske universitet har undersøkt hvordan universiteter og bedrifter kan samarbeide for at regioner skal klare omstillingen de står overfor. For det er ikke bare i Norge omstilling skaper utfordringer. Vi skal omstille oss fra olje og gass til nye næringer, mens andre europeiske regioner står foran ulike former for omstilling, blant annet fordi tradisjonell industriproduksjon ikke lenger er konkurransedyktig.
Universitetenes rolle endrer seg
Universitetenes rolle avhenger selvsagt av hvilke utfordringer regionen står overfor. Men omstilling til nye næringer krever en annen tilnærming enn å videreutvikle eksisterende næringer. Så hvordan kan universitetene hjelpe regionene i omstillingen?
Tradisjonelt har universitetene levert kunnskap, forskning og utdanning til å utvikle nye næringer.
Nå trengs det imidlertid universiteter som tar lederskap. Universitetene må sitte i førersetet når den regionale innovasjonspolitikken skal utvikles, de må jobbe inn på systemnivå og være med å lage strategier for å lede regionen framover, ifølge professor og prorektor for innovasjon Rune Dahl Fitjar ved Universitetet i Stavanger.
Europeiske regioner deltar
Han har ledet det store EU-finansierte forskningsprosjektet RUNIN (the Role of Universities in Innovation and Regional Development). Prosjektet startet opp i 2016 og går nå mot slutten.
Sju europeiske universiteter har deltatt: Aalborg (Danmark), Linköping (Sverige), Lincoln (Storbritannia), Universitat Autònoma de Barcelona (Spania), Aveiro (Portugal), Twente (Nederland) og Universitetet i Stavanger.
Alle universitetene, bortsett fra Lincoln, er deltakere i ECIU, et nettverk av innovative universiteter i Europa. Disse universitetene er kjennetegnet av tette bånd til industrien og at de bidrar til regional utvikling og innovasjon.
I tillegg til universitetene har regionale utviklingsaktører i alle sju regionene vært deltakere i prosjektet.
Utforsker fra flere vinkler
Forholdet mellom universitetene og deres regioner er et stort forskningsfelt, og RUNIN har dessuten et bredt og tverrfaglig perspektiv.
– Vi ser problemstillingene fra universitetenes side, fra næringslivets side og fra hele regionens side. Vi har med forskere som arbeider både innenfor innovasjonsstudier, entreprenørskap, høyere utdanningsstudier og regionale studier, og med utgangspunkt i fag som økonomi, ledelse, geografi, statsvitenskap og sosiologi, forklarer Fitjar.
Drivere for regional utvikling
Et viktig spørsmål for europeiske universiteter er altså hvordan de skal være gode drivere for regional utvikling. RUNIN har gått grundig til verks for å svare på dette.
Totalt 14 stipendiater med 14 ulike prosjekter deltar, hvorav tre stipendiater er knyttet til UiS. Stipendiatene arbeider ved sine respektive universiteter, men flere av kandidatene har praksisopphold eller kontorplass ved de regionale utviklingsselskapene i sine regioner. Stipendiatene har dessuten to utvekslingsopphold ved andre universiteter eller regionale utviklingsselskaper i nettverket.
– Stipendiatene er tett på de regionale utviklingsaktørene og dermed styrkes den praktiske relevansen av forskningen, forklarer Fitjar.
Fornyer forskerutdanning
En av de 14 stipendiatene er Saeed Moghadam Saman fra UiS. Han har forsket på hvordan man i et doktorgradsløp kan forberede studenter til å arbeide utenfor akademia, både i næringsliv og i offentlig sektor.
Han har funnet at når man tilrettelegger for et slikt løp så må næringsliv, offentlig sektor og akademia gå hånd i hånd.
– Det er viktig å utvikle forretningsegenskaper parallelt med akademiske egenskaper fordi de forholder seg til hverandre. For eksempel ville kursene for generiske ferdigheter være mer effektive hvis de utvikles på fakultetsnivå, i stedet for på universitetetsnivå, fordi fakultetene kan tilpasse de generiske kunnskapene i samsvar med fagdisiplinen. Det vil gi større muligheter for faglig suksess i arbeidslivet, forteller Saman.
Fitjar forklarer at det er en sterkt økende etterspørsel etter forskningskompetanse i både næringsliv og i offentlig sektor, og de ønsker i større grad å ansette de med doktorgrader.
– Det gjør at vi må tenke på en litt annen måte når vi rigger et doktorgradsprogram. Det kan ikke være orientert bare mot å lære å publisere artikler, forklarer Fitjar.
Finansiering og nettverksbygging
– En forsker på et universitet eller i arbeidslivet for øvrig, trenger kompetanse som prosjektleder, han trenger kompetanse på å skaffe finansiering, til å kommunisere og dele av den kunnskapen han har, og til å bygge nettverk. Det er et ganske bredt sett av ferdigheter som egentlig går langt utover det vi pleier å lære stipendiatene våre.
Stipendiatene i RUNIN-prosjektet har derfor hatt åtte helukes kurs med et bredt opplegg, som kommunikasjon, formidling, samarbeid. De har fått utfordringer og jobbet med praktiske problemstillinger, for eksempel hvordan kan vi forme innovasjonspolitikken i akkurat denne regionen.
– Ambisjonen har vært å øke kravene til nye typer ferdigheter i våre egne doktorgradsprogram og å bidra til at forskerutdanningene blir fornyet på disse sju universitetene, sier Fitjar.
Samarbeid med forskjellig perspektiv
De tre stipendiatene som er knyttet til UiS, har konsentrert seg om hvordan bedrifter og universiteter kan samarbeide, men fra ulike innganger og ståsteder.
I tillegg til Saman som altså har sett på hvordan forskerutdanningen kan svare på samfunnets behov, har Utku Ali Rıza Alpaydın sett på samarbeid fra bedriftenes perspektiv med utgangspunkt i en spørreundersøkelse av bedrifter med universitetssamarbeid. Undersøkelsen hans dekker bedrifter i hele Norge, og han har kartlagt hvordan bedriftene samarbeider med universiteter. Han finner at bedriftene samarbeider med universiteter innenfor mange ulike områder – ikke bare knyttet til forskning, men også bredt om utdanningene og gjennom mer uformelle kanaler.
Kwadwo Atta-Owusu har sett på samarbeid fra universitetenes perspektiv med utgangspunkt i en spørreundersøkelse som dekker vitenskapelig ansatte på flere av -universitetene. Han har sett på hvor mange av våre ansatte som samarbeider med omgivelsene. Han har funnet at en svært stor andel av de vitenskapelig ansatte samarbeider med næringslivet, offentlig sektor og/eller frivillige organisasjoner.
Utvider innovasjonsbegrepet
Samarbeid mellom universitet og aktører som næringsliv og offentlig sektor er viktig for å utvikle regioner og for å skape innovasjon som kan bidra på veien.
Det betyr at vi må utvide begrepet innovasjon og likestille de ulike veiene dit, ifølge Fitjar. For innovasjon er ikke bare kommersialisering, men også hvordan samarbeidet med eksisterende næringsliv og offentlige myndigheter foregår.
– Når man måler universitetenes bidrag til innovasjon, begrenser man seg ofte til det som universitetene selv innoverer. Dermed overser man det som andre innoverer på bakgrunn av kunnskapen universitetet leverer. Forskere på universitetene som samarbeider med etablerte bedrifter, bidrar til å gjøre bedriftene mer innovative. Vi løser altså vårt samfunnsoppdrag enten det er vi selv eller andre som innoverer, sier Fitjar.
Uansett kreves det en kulturendring for å ruste universitetene til en mer aktiv rolle som driver i regionalt utviklingsarbeid.
– Universitetene må forholde seg til økte forventninger, ikke bare til produksjon av ny kunnskap, men også til å ta i bruk en større bredde av kunnskapen. Vårt bidrag til samfunnet handler ikke bare om teknologisk forskning som fører til kommersialisering, men også om kunnskap til å tenke strategisk på vegne av regionen og samfunnet, sier Fitjar.
Tekst: Benedicte Pentz