To aktuelle prosjekt i utøverkunnskap om klassisk musikk, historie og kjønn. Mezzosopran Bettina Smith gir i sin forskning ny oppmerksomhet til musikalske kvinner.
I sitt prosjekt «Die Frauen, o, die Frauen» – kvinnelige komponister i Art Song» fordyper seg professor Bettina Smith om repertoar innenfor genren Art song.
Som en del av arbeidet samler hun inn notemateriale, jobber med innspilling av en CD med utgivelse på LAWO Classics høsten 2020, og skriver en antologi bestående av repertoar av kvinnelige komponister. Hun holder konsertforedrag og medvirker i radioprogram i samarbeid med journalist og komponist Marion Hestholm (NRK P2 «Spillerom»).
"Jeg ønsker med dette prosjektet å bringe kvinnelige komponister frem i lyset og vise at musikk komponert av kvinner fortjener samme oppmerksomhet som deres mer etablerte mannlige kolleger. Jeg håper at ved å belyse og fremføre dette repertoaret, så skal det gjøres lettere tilgjengelig både for utøvere, studenter og publikum, og dermed bli et naturlig valg når konsertprogram skal settes sammen."
Solokantater og solo cembaloverk
Sammen med kollegaen ved Fakultet for utøvende kunstfag, førsteamanuensis i klassisk musikk Lise K. Meling arbeider Bettina Smith med ytterligere et prosjekt om en kvinnelig komponist; den tidligere relativt ukjente Elisabeth Claude Jacquet de la Guerre (1665 -1729).
I prosjektet “Elisabeth Claude Jacquet de la Guerre: The Miracle Performer, And The Use Of Gestures In Baroque Vocal Music” arbeider Smith og Meling med Claude Jacquet de la Guerre sin musikk og presenterer hennes verk på konserter, konsertforedrag og konferanser. Smith og Meling ser de på den tiden hun levde i, det miljøet hun vokste opp i, miljøet hun arbeidet i, og hvor hun fikk fremført musikken sin.
Blant hennes komposisjoner ser Smith og Meling spesifikt på genre som solokantater og solo cembaloverk. Problemet med disse verkene er en mangel på nøyaktig notasjon, man må som utøver legge til svært mye for at musikken skal gi mening. I hennes cembalosuiter bruker hun for eksempel et såkalt «prelude non mesuré» - et ikke målt preludium, som første sats, hvor rytmen er opp til utøveren å forme. I verk som kantater, må man eksempelvis legge til ornamentering og forandring i rytme.