Kan byer produsere mer energi enn de bruker?

Dette blogginnlegget er skrevet av masterstudentene Roya Shahgholi og Helia Zargarimarandi, under veiledning av Harald Røstvik og Anders Riel Müller.

I vår masteroppgave så vi nærmere på en idé som har fått økt oppmerksomhet i Europa: Positive Energy Districts (PEDs). Dette er byområder som genererer mer fornybar energi enn de forbruker over et år. De kombinerer smart teknologi, planlegging og involvering av lokalsamfunn for å redusere utslipp og øke energieffektiviteten. Men å implementere dem i praksis – spesielt i Norge – virker fortsatt begrenset og ujevnt. 

Vi ønsket å forstå hvordan PEDs kunne fungere i norsk kontekst. For å gjøre dette studerte vi Site 4016, et tidligere industriområde i Stavanger som nå er under utvikling. Hovedmålet vårt var å se om dette området hadde potensial til å bli et PED, og hva som måtte til for å få det til. Vi så også på andre norske eksempler – Furuset i Oslo, Brattøra og Sluppen i Trondheim – for å finne ut hvilke erfaringer som kunne overføres. 

For å organisere analysen vår bygde vi et rammeverk basert på eksisterende PED-litteratur og politiske dokumenter. Dette rammeverket inkluderte seks viktige områder: planleggingsstrategi, energikildemangfold, smart grid-integrasjon, involvering av lokalsamfunn, potensial for lokal energiproduksjon og regulatorisk eller juridisk støtte. 

Vår forskning brukte en kvalitativ tilnærming. Vi gjorde en komparativ casestudie, hvor vi kombinerte dokumentanalyse med en strukturert evalueringsmatrise. Hver av de tre eksisterende PED-caseene ble vurdert ut fra de seks kategoriene i rammeverket vårt. Deretter gjorde vi det samme for Site 4016, for å se hvordan det kom ut i sammenligning og hvor gapene lå. 

Det første som ble tydelig, var hvor ujevn PED-situasjonen i Norge er. Byer som Trondheim og Oslo har vært mye mer aktive på dette området, særlig gjennom deltakelse i europeiske forskningsprosjekter som +CityxChange og ZEN. De drar nytte av sterke partnerskap med universiteter, dedikert finansiering og kommunale team som allerede tenker langsiktig om energi og bærekraft. 

På den andre siden utvikles Site 4016 for det meste av private aktører, med mindre direkte støtte fra kommunen. Selv om området har noen tekniske fordeler – som god plass for solcellepaneler på tak og et eksisterende fjernvarmeanlegg – finnes det ingen koordinert strategi for å gjøre det til et PED. Utviklingen føles fragmentert, og planleggingen inkluderer foreløpig ikke smarte systemer eller involvering av lokalsamfunnet. 

En av de største forskjellene vi så mellom prosjektene handlet om innbyggerinvolvering. På Furuset arrangerte kommunen verksteder med beboere, og brukte til og med Minecraft for å involvere lokale ungdommer i å redesigne nabolaget sitt. Et slikt engasjement bidrar til eierskap og langsiktig atferdsendring. Til sammenligning er det lite som tyder på at folk som bor eller jobber i nærheten av Site 4016 har blitt spurt om innspill eller informert om bærekrafts mål. Det er en tapt mulighet, fordi energipositive bydeler er avhengige av atferd like mye som infrastruktur. 

Et annet problem er mangelen på støttende reguleringer. Selv om Norge generelt er progressiv når det gjelder klimapolitikk, er mange av reglene rundt arealplanlegging, energideling og byutvikling fortsatt laget for tradisjonell utvikling. Byer som Stavanger har ofte ikke de juridiske verktøyene eller det politiske mandatet til å prøve ut nye, eksperimentelle modeller. Uten den fleksibiliteten er det vanskelig å gjennomføre den typen systemisk, tverrsektorielt arbeid som PEDs krever. 

Basert på sammenligningen vår mener vi at Site 4016 befinner seg i en pre-PED-fase. Det har potensial, men forholdene er ikke helt på plass ennå. Det som mangler er en tydelig visjon fra kommunen, sterkere samarbeid mellom aktører, og verktøy for å støtte innovasjon – spesielt når det gjelder digital infrastruktur og energisystemer. Uten dette risikerer området å bli en vanlig byutvikling, i stedet for en modell for energipositiv transformasjon. 

For å komme videre foreslo vi en fire fase veikart. Først bør kommunen legge det institusjonelle grunnlaget, inkludert å sette PED-mål og avklare styringsstrukturer. Deretter kan de gradvis innføre tekniske forbedringer som smarte målere eller solcelleinstallasjoner. Tredje fase handler om å involvere innbyggerne tidlig, kanskje gjennom åpne verksteder eller pilotprosjekter. Til slutt må det skapes rom for eksperimentering – for eksempel ved å teste nye modeller for energideling eller områdebasert styring. 

Å jobbe med denne oppgaven gjorde det klart for oss at PEDs ikke bare handler om teknologi – de handler om hvordan byer blir styrt. Suksess avhenger av hvem som blir involvert, hvordan beslutninger tas, og om langsiktig tenkning kan omsettes i konkret planlegging. Norge har verktøyene og kompetansen til å ta ledelsen her, men det er fortsatt et gap mellom ambisjon og virkelighet. 

Vi håper at rammeverket vårt kan være nyttig for andre planleggere og forskere som prøver å vurdere PED-potensial i ulike områder. Det hjelper med å bryte ned konseptet i håndterbare deler, og fremhever viktigheten av både teknisk og sosial beredskap. PEDs er kanskje ikke den eneste løsningen på bærekraftige byer, men de kan få oss til å tenke nytt – om energi, samarbeid og framtid.