Svankevigå, et uprogrammert byrom

Dette blogginnlegget er skrevet av masterstudent Camilla Huynh, under veiledning av Anders Riel Müller.

Kafeer, nærhet til fjorden og Tou Scene ble en del av hverdagen. Midt i dette urbane landskapet oppdaget jeg Svankevigå et område som fanget både min oppmerksomhet som beboer og min faglige nysgjerrighet. Svankevigå er et tidligere preget industriområde, med grå flater og enkle strukturer. Estetisk sett kan området framstå som lite tiltalende, uten arkitektonisk særpreg, og med en dominerende parkeringsplass som preger landskapsbildet. Likevel har stedet blitt en møteplass for badere, kunstnere, håndverkere og nabolag. Badstuer, gatekunst og kreative verksteder har vokst fram gjennom brukerstyrte initiativer. Her er det ikke estetikken som gir rommet verdi, men det som er drevet av mennesker.

Masteroppgaven tar utgangspunkt i det offentlige byrommet Svankevigå i Stavanger som er et tidligere industriområde, og fungerer i dag som en lav terskel møteplass for lokalbefolkningen. Svankevigå er ikke programmert eller detaljregulert for en spesifikk funksjon, men har gradvis utviklet seg til et sted med høy opplevd verdi. Studien søker å forstå hvorfor og hvordan slike uprogrammerte byrom oppleves som meningsfulle. I en tid hvor mange byrom planlegges ned til minste detalj, løfter denne oppgaven frem kvaliteter som tilhørighet, sanselig erfaring og hverdagsbruk, som i stor grad påvirker hvordan vi opplever og får stedstilknytning til byen.

Oppgaven bygger på teorier fra Henri Lefebvre, Jane Jacobs, Wiliam Whyte, Michel de Certeau, Yi-Fu Tuan, Jan Gehl og Jonny Aspen. Sentrale begreper inkluderer sosial produksjon av rom, stedstilknytning, sanselig erfaring og taktiske handlinger i byen. Som metodisk ramme er prosjektet «Den skitne byen» benyttet, med særlig vekt på begrepet «skitne kvaliteter», som beskriver verdien av uplanlagte, uperfekte og brukerstyrte byrom (Haga et al., 2023). I stedet for å forstå byrom som enten skitne eller rene, åpner begrepet for å se på et spekter av uttrykk og nyanser som ofte overses i planleggingen. I oppgaven er dette rammeverket kombinert med Jonny Aspens sanselige begreper for å analysere hvordan Svankevigå oppleves gjennom kropp, sanser og hverdagsliv. Studien benytter en kvalitativ tilnærming med dokumentanalyse, observasjon og stedsbaserte intervjuer. Ved å ta utgangspunkt i brukernes egne erfaringer undersøkes hvordan Svankevigå får verdi.

Funnene i denne studien er strukturert i tre deler, basert på analyseverktøyet fra Den skitne byen: ryggrad, byens sprekker og sceneskifte. Disse tre inngangene muliggjør en dybdeanalyse av hvordan Svankevigå fungerer som offentlig byrom, både som fysisk struktur og som sosialt, sanselig og kulturelt sted. Hver del bygger videre på det teoretiske rammeverket og metodiske tilnærmingen, og gir ulike perspektiver på hvordan området oppleves og brukes av mennesker som har tilknytning til området, enten som beboere, brukere eller aktører.

• Første del, Ryggrad, undersøker hvordan stedets fysiske strukturer og industrielle historie skaper rammer for identitet og tilhørighet. Dette kapitlet viser hvordan bygninger, materialitet og gatekunst fungerer som bærere av minner, fortellinger og visuelle uttrykk som gir området karakter.
• Andre del, Byens sprekker, løfter frem hvordan brukerne selv former stedet gjennom hverdagslige og spontane initiativ. Her står lokal kreativitet, midlertidighet og sosial variasjon sentralt. Fokuset rettes mot hvordan disse praksisene utfordrer tradisjonelle idealer og viser verdien av det uformelle og uprogrammerte.
• Tredje del, Sceneskifte, utforsker hvordan atmosfære, sosial frihet og sanselige erfaringer preger opplevelsen av Svankevigå. Kapitlet belyser hvordan området oppleves som tilgjengelig, uformelt og inkluderende, og hvordan dette åpner for ulike grader av aktiviteter. Fra det å observere og oppholde seg passivt, til mer sosiale, kroppslige og deltakende former for bruk. Slike variasjoner i tilstedeværelse og intensitet bidrar til stedstilknytning, fellesskap og rom for individuelle uttrykk.

Gjennom denne tredelte strukturen belyses hvordan et uformelt og egenprogrammert byrom som Svankevigå får verdi, ikke gjennom arkitektonisk design eller planlagt funksjon, men gjennom bruk, opplevelse og menneskelig tilstedeværelse. Når byrom overlates til brukerne selv, åpnes det for spontanitet, mangfold og kreativ utfoldelse. Funnene viser at verdien ved slike steder ofte ligger i det åpne, uferdige og sanselige, der mening skapes gjennom hverdagsbruk og relasjoner snarere enn gjennom formell tilrettelegging.

I en tid der mange byrom preges av overprogrammering og estetisk kontroll, minner Svankevigå oss om viktigheten av å bevare rom for det uforutsigbare og det menneskestyrte. Byplanlegging har mye å lære av slike steder. Det bør utvikles en større bevissthet rundt betydningen av åpne og fleksible byrom, der mennesker selv kan gi stedet innhold. Verdien av et byrom ligger ikke nødvendigvis i det som er planlagt og designet, men i det som oppstår nedenfra blant dem som faktisk bruker de.

For meg ble Svankevigå en case som utfordret min tidligere forståelse av hva som kjennetegner vellykkede byrom, og ikke minst ideen om at kvalitet skapes gjennom strukturert planlegging. I stedet viste byrommet hvordan verdifulle kvaliteter kan oppstå gjennom hverdagsbruk, tilstedeværelse og sanselige erfaringer, altså livet mellom bygningene.