Hopp til hovedinnhold

Hvordan jobber en malerikonservator?

På Arkeologisk museum har vi fagfolk som jobber med konservering av kunst og kirkeinventar. Hovedmålet er å bevare det autentiske kunstverket på best mulig måte.

Publisert: Endret:

Malerikonservator Hilde Smedstad Moore. Foto: Arkeologisk museum, UiS

En malerikonservator starter alltid et prosjekt med å undersøke maleriet nøye. I første omgang kartlegges maleriets tilstand for å finne ut hvilke skader som krever hvilke tiltak og for å bestemme hvilken behandling som er nødvendig. Det er også viktig å finne ut om maleriet har vært tidligere behandlet. Hva er originalt og hva er påført i senere tid? Men undersøkelser og forskning kan også gi ny kunnskap om maleriene, og kan i visse tilfeller tilføre materiale til historien eller kunsthistorien.

Når malerikonservatorer tar beslutninger om hvilke behandlingsmetoder og materialer som skal benyttes følger konservatoren faglige etiske prinsipper hvor hovedmålet er å bevare det autentiske kunstverket. I forsøket på å bevare det autentiske kunstverket på best mulig måte er det formulert tre hovedprinsipper.

Stabilitet, gjenbehandling og minimal inngripen

Det bør velges behandlingsmetoder og materialer som i størst mulig grad er stabile og som i mest mulig grad motstår nedbrytning. Det er viktig å tenke på hvordan konserveringsmaterialene påvirker maleriet. Det må ikke begrense maleriets utseende eller begrense maleriets kildeverdi ved at materialene som påføres hindrer fremtidig forskning på maleriets bestanddeler.

Et annet viktig prinsipp er at en behandling i minst mulig grad skal være til hinder for fremtidig konservering, det bør altså være mulig å gjenbehandle. Materialene som påføres bør i størst mulig grad være mulig å fjerne i fremtiden.

Prinsippet om minimalt inngripende konservering tar utgangspunkt i at det er ønskelig å gjøre så lite som mulig. Dette prinsippet henger sammen med gjenbehandlingsprinsippet: Et mindre inngrep vil være enklere å gjenbehandle enn et større inngrep. Det er også viktig å bevare det originale materialet i størst mulig grad, da det er dette som er de dokumentariske bevisene.

Dokumentasjon

Ved prosjektets slutt utarbeides alltid en behandlingsrapport hvor alt dokumenteres. Det gjøres skriftlig rede for hvilke behandlingsmetoder og materialer som er benyttet, og det utføres i tillegg utfyllende fotodokumentasjon. Rapporten inkluderer alltid råd og veiledning for videre bevaring av maleriene, slik at nedbrytning kan forebygges. Rapporten vil være nyttig for fremtidige konservatorer når de en gang skal behandle de samme maleriene. I tillegg kan den danne grunnlag for videre forskning på materialene.