Stipendiat Ingrid Rusnes forsker på hvilken mening eller verdi lønnet arbeid har i livene våre. Selv føler hun seg privilegert som får bruke flere år på jobb til å dyrke nysgjerrigheten sin – mens hun drikker kaffe i særklasse.
– Jeg er en tidligere barista, så jeg er en kaffesnobb uten like og drikker bare kaffe som jeg vet hvordan har blitt laget, forteller Rusnes.
På kjøkkenet i Institutt for medie- og samfunnsfags lokaler koker hun seg en kanne nøye utvalgt presskannekaffe, noe hun gjør hver gang hun skal konsentrere seg litt ekstra.
– Jeg er ikke så veldig glad i traktekaffe som jeg ikke vet hvor lenge har stått på kanna, eller å ikke kunne vite når kanna ble vasket sist, så jeg er nok litt yrkesskadet fra tidligere jobb, sier hun lattermildt.
Kjønnsforskjeller, foreldreskap og sosiale aspekter
Det har blitt en del kaffekanner de siste årene. Siden 2015 har Rusnes intervjuet til sammen 27 barnehagelærere, forskere og industriarbeidere for å komme til bunns i hva de opplever som meningsfylt med arbeidet de gjør.
– Hvert yrke har ulike kilder til mening, men det som er til felles på tvers av yrkene, er de ideologiske og kulturelle føringene om at en ønsker å være med og bidra i samfunnet. I tillegg kommer det sosiale, å føle at en er en del av et fellesskap og hører til et sted. Det er mange som snakker om det å ha et sted å gå, det er minste felles multiplum, forklarer Rusnes.
Hun er særlig opptatt av hva som skjer med meningen med arbeid når man blir foreldre. Derfor har alle informantene barn under 18 år, og hun har intervjuet både kvinner og menn i hvert yrke.
– Jeg er interessert i kjønnsaspektene, om det er forskjell på hvordan kvinner og menn relaterer seg til lønnet arbeid, og om foreldreskapet påvirker kvinner på en annen måte enn menn når det gjelder meningen med arbeid, forteller hun.
Rusnes’ forskning tar også for seg hvordan måten vi tenker om arbeid, er formet av sosialisering og sosial bakgrunn, og hvilke faktorer utenom det økonomiske som gjør arbeid verdifullt for oss.
– Vi kan tenke at meningen med arbeid er at vi skal overleve, altså det økonomiske aspektet. Men det er så mye mer enn det, og de fleste informantene jeg har intervjuet, sier at de ville fortsatt å jobbe selv om de hadde vunnet så mye i Lotto at de ikke hadde trengt det rent økonomisk, forteller Rusnes.
Fra oppdragsforskning til eget prosjekt
Før Rusnes tiltrådte stillingen som stipendiat, vikarierte hun som daglig leder i Nettverk for kjønnsforskning ved UiS. Hun har tidligere erfaring fra organisasjonsutvikling i frivillige organisasjoner, oppdragsforsking i instituttsektoren og hun har jobbet med likestillingspolitikk for Barne- og inkluderingsdepartementet.
– Jeg har på et vis jobbet på alle sider av bordet, både med å forske på, utvikle og undervise om politikken, og mine forskningsinteresser ligger i krysningen mellom sosiologi, statsvitenskap og kjønnsforskning, forteller hun.
Som byråkrat opplevde Rusnes et stort arbeidspress.
– Alt brenner hele tiden, du skal håndtere mediehenvendelser, den langsiktige politikkutviklingen og taler som politikerne skal holde, så det er et veldig høyt tempo og samtidig veldig korte frister.
Selv om hun i større grad styrer dagene selv som stipendiat, og trives med lengre tidsfrister, kan også det tidvis være krevende.
– Jeg kan oppleve denne jobben som like stressende som det å jobbe i politikkutvikling selv om det var et høyere tempo der, fordi her er det en annen form for stress som handler mer om det å klare å fullføre innen den tiden du har tilgjengelig. Det er ingen som nødvendigvis sitter og venter på resultatene av det du gjør, så du må ha en framdrift du står ansvarlig for å drive fram selv, forklarer hun.
Takknemlig for friheten og sosiologiutdanningen
Rusnes ser at forskerne hun har intervjuet, er drevet av nysgjerrighet. Hun kjenner selv på samme følelse i sitt arbeid.
– Jeg er interessert i temaet i seg selv og er nysgjerrig på det, så jeg ser på det som et stort privilegium å få lov til å bruke flere år på å utforske akkurat dette, sier hun.
Hun ser den politiske relevansen i forskningen sin, men er glad for å kunne ta et skritt tilbake og drives av nysgjerrigheten på spørsmålet i seg selv uten en oppdragsgiver med en politisk agenda i ryggen.
– Jeg står fritt til å utforske temaet sånn som jeg selv ønsker. Det er ingen som har bestilt noen politiske råd, selv om de kanskje kan finne dette i avhandlingen etter hvert. Det synes jeg er fint.
Hun takker sosiologiutdanningen sin, hovedfag fra Universitetet i Bergen, for at hun har fått jobbe med så mye forskjellig, og nå med et prosjekt hun har fått forme helt selv.
– Sosiologien har gitt meg en breddekunnskap og en analytisk forståelse som jeg har kunnet bruke til alt fra organisasjonsutvikling til forskning og politikkutvikling. De redskapene jeg har fått med meg fra den utdanningen, har gitt meg mange ulike muligheter og tilgang til mange spennende jobber, så jeg har aldri angret på det, sier hun.
Tema som engasjerer
Når Rusnes ikke intervjuer eller transkriberer, leser forskningsartikler, underviser eller pønsker på sin kommende avhandling, trives hun aller best med familien eller på konsert med gode venner.
– Jeg har stor glede av å gå på konserter og liker mange ulike typer musikk. Men det må være vokalbasert, ikke brøling, metal eller hiphop, sier hun lattermildt.
Også i private settinger merker hun at forskningen hennes tar for seg et tema som engasjerer.
– Det er et ganske allmennmenneskelig tema, så det er noe de fleste har et forhold til og en mening om. Mange vil gjerne fortelle meg om sine egne erfaringer, og vi blir ofte sittende og prate om det lenge.
Tilværelsen som stipendiat har gitt mersmak på en karriere innen akademia. Derfor kan det godt tenkes at du om ti år ser Rusnes med en kopp nytraktet presskannekaffe på campus på Ullandhaug.
– Jeg håper at jeg er her på UiS fortsatt og at jeg jobber med å forske og undervise i sosiologi med en krysning opp mot statsvitenskap og kjønnsforskning. Det er der hjertet mitt ligger.
Intervjuet er publisert som en del av Stipendipraten, SV-fakultetets faste, månedlige spalte hvor stipendiatene ved fakultetet forteller om seg selv og forskningen sin.
Tekst og foto: Live Kolstad Kvalsvik
Først publisert 31.08.2018