Stipendipraten: Svever blant skyene mens hun prøver å lande en doktorgrad

– Jeg våkner ofte om natten og må skrive ned ideer, forteller Volckmar-Eeg.

Det er prosjektet «Veiledning mot jobb – betydningen av kultursensitivitet», hvor hun tar for seg hvordan Nav jobber på lokalt nivå for å få brukere med innvandrerbakgrunn ut i jobb, som fører til Volckmar-Eegs oppvåkninger. 

Stipendiaten har tilbragt de siste månedene på et lokalt Nav-kontor for å komme til bunns i hva kultursensitivitet betyr i NAV, når veiledere hjelper brukere med innvandrerbakgrunn ut i jobb. 

– En ting jeg har oppdaget underveis i prosjektet, er at de som jobber på et Nav-kontor, er reflekterte folk som genuint ønsker å gjøre det beste for dem de jobber med. Det er kanskje ikke noe nytt, men jeg opplever at det kanskje ikke er så synlig i forskningen at disse folka prøver å gjøre det beste de kan, sier Volckmar-Eeg.

Misunnelsesverdig lenestol

Når hun ikke samler inn data, holder Volckmar-Eeg forelesninger på UiS eller renskriver notater for å sy det hele sammen til en avhandling. Det gjør hun aller helst fra lenestolen sin på kontoret i Kjell Arholms hus. 

– Da er jeg i godmodus. Det er ofte når jeg sitter og leser at jeg får de største åpenbaringene når det gjelder prosjektet, så da er det viktig å ha en god lesekrok. Alle andre er skikkelig misunnelige på den, sier hun og forklarer at lenestolen er av typen som kan lenes bakover med en fotskammel som spretter ut og nærmest danner en seng.

– Det burde vært standard med en slik stol på alle kontorer, humrer hun.

Mye «learning by doing»

Del to av forskningsprosjektet står nå på trappene, ettersom Volckmar-Eeg er halvannet år inn i stipendiatstillingen og ferdig med å innhente all nødvendig data.

– Nå skal jeg begynne på analysebiten. Da må jeg sette seg ned og prøve å finne ut av hva jeg faktisk har holdt på med det siste året, og om det gir mening.

Hvordan hun skal gå fram for å få satt sammen alle notater og observasjoner til en avhandling, er hun fortsatt usikker på.

– En ting er å ha intervjuer og transkribere dem. Det er en veldig ryddig måte å gjøre det på, mens feltnotater, i alle fall mine, er en salig blanding av hva folk sier, hva jeg opplever og hva de jeg observerer, gjør. Planen er å renskrive og organisere det og jobbe ut noe som går igjen eller skiller seg ut, forteller hun. 

Som stipendiat opplever Volckmar-Eeg at det er mye «learning by doing».

– Det er en typisk ting med det å være stipendiat. Du må ta ting som det kommer, og bare prøve ulike ting.

– Hvordan er det å jobbe på den måten?

– Det er kanskje det som er mest krevende med det å jobbe som stipendiat. Det er 100 ting å gjøre samtidig, fordi du får ikke tid til å gjøre en og en ting av gangen. Og alt skulle helst vært gjort i går. Jeg pleier å si at fordelen med å være stipendiat er at du kan jobbe hvor som helst når som helst, men problemet er at det da ofte blir at du jobber hvor som helst og når som helst.

Ønsker å utgjøre en forskjell

Volckmar-Eeg er klar på hva som er det mest spennende med å jobbe som stipendiat ved UiS.

– Å få lov til å fore og tilfredsstille nysgjerrigheten på alle mulige måter. Det er også veldig ålreit at alle er så åpne her. Det har nok vært mye prat om kulturen i akademia, men jeg opplever at der jeg sitter, er det stor faglig takhøyde, og du får lov til å stille spørsmål om det du vil.

Hun ønsker å publisere artikler som ikke bare legges i en skuff, men som bidrar til fagmiljøet. Hun håper også at hennes nåværende prosjekt kan føre til endringer internt i Nav.

– Jeg har lyst til å gå tilbake til dit jeg har vært og si til dem at dette er det dere driver med, slik jeg ser det. Forhåpentligvis kan jeg bidra til at de får muligheten til å reflektere rundt sin egen hverdag og gjøre noen endringer. Jeg ønsker også å presentere funnene for Nav generelt.

Flere forbilder i nærmeste krets

Når det gjelder faglige forbilder, trenger ikke stipendiaten lete lenger enn sin egen omgangskrets. 

– Veilederne mine, Anders Vassenden og Elisabeth Enoksen, er utrolig dyktige og produktive. De ser ting på nye måter og i andre perspektiver enn meg – og det synes jeg er veldig spennende. Jeg har også gleden av å jobbe sammen med mange andre stipendiater på instituttet, og det er inspirerende å se alt de får til.

Hun trekker også fram Fredrik Engelstad, professor emeritus på UiO, som et eksempel på folk hun ser opp til.

– Han var hovedveilederen min på masteroppgaven, og han er ekstremt ivaretakende overfor studentene sine. Han tok oss alltid på alvor, og det synes jeg er en viktig og god egenskap.

– Hvor ser du deg selv om ti år?

– Jeg vil gjøre noe forskningsrelatert, og jeg trives jo veldig godt her på UiS. Det virker også veldig gøy å jobbe med oppdragsforskning og mer praktiske problemstillinger. Da er det noen som trenger den kunnskapen du forsker på, det er derfor du har fått forskningsoppdraget.

Flyr på fritiden

Utenom stipendiatstillingen er Volckmar-Eeg studentrepresentant i doktorgradsutvalget, hun sitter i styret i sosiologforeningen i Rogaland og er med i et nettverk på institusjonell etnografi. Likevel er det viktig å ta seg tid til ikke-faglige aktiviteter på fritiden, mener hun. 

– Mitt hode fungerer i alle fall slik at hvis jeg bare skal sitte å lese og tenke og vri hodet mitt i all slags retninger, blir jeg gæren.

Derfor kaster hun seg jevnlig utfor åssider og flyr av gårde. 

– Jeg driver med paragliding. Da kommer jeg meg ut i frisk luft og fint vær og glemmer alt som handler om prosjekt og deadlines.

Hun anbefaler alle stipendiater å skaffe seg en hobby.

– Det trenger ikke være paragliding, men noe som gjør at du får avveksling, sier hun.

Hvis flyturene mot formodning ikke letter tankene og Volckmar-Eeg må ty til oppmuntringer nede på landjorda, vet hun hva som alltid hjelper på humøret:

– Jeg blir mobbet fordi jeg spiser karbonadesmørbrød, men det skjer bare de dagene jeg virkelig trenger litt ekstra glede. Det er en av mine store økonomiske dårlige samvittigheter.

Intervjuet er publisert som en del av Stipendipraten, SV-fakultetets faste, månedlige spalte hvor stipendiatene ved fakultetet forteller om seg selv og forskningen sin.

Tekst og foto: Live Kolstad Kvalsvik

Først publisert 14.03.2018