– Hvis vi gir opp arbeidet med å forstå, å vite, å komme lenger, hvis vi lar nysgjerrighetens flamme slokne, så kollapser det siviliserte samfunnet, sa Tore Renberg til studentene ved semesterstart 2022.
Her kan du lese talen i sin helhet:
«Jeg har lyst til å si noen ord om sult. Om hunger. Om den varianten av sulten som heter nysgjerrighet.
Noe av det vakreste jeg vet, er menneskenes iboende trang til å forstå, til å få vite, til å komme lenger enn vi er kommet. Hvis noen spør meg hvordan jeg er kommet dit jeg er i dag, så svarer jeg: Det er nysgjerrigheten min som har fraktet meg hit. Tenk, så vidunderlig: Den ble jeg født med. Det var noe av det første mine foreldre så da jeg kom til verden, som det var noe av det første dine foreldre så da du kom til verden: Det lille barnets hunger etter å forstå, å vite, å komme videre. Og hvis noen spør meg om hvordan jeg har tenkt å komme meg videre fra der jeg er i dag, så svarer jeg: Forhåpentlig ved at nysgjerrighetens flamme fortsetter å brenne i meg. Hvis den slokner – skrekk og gru – kan dere bare snekre en kiste, kle den med hvit duk, legge meg oppi, lukke lokket og feste skruene og senke den utbrente flammen i jorden.
En historie, kjære venner av kunnskapen, kjære fiender av den lykkelige uvitenhet; jeg vil by dere en liten eksempelhistorie fra mitt eget liv, en av de historiene jeg har med meg som jeg aldri kan bli kvitt:
Sommeren 1991 var en sommer som sto i forandringens tegn, den kan i grunnen ligne på tiden vi nå er inne i – pandemi, krig, en ny økonomisk hverdag; omfattende forandring. Berlinmuren hadde falt, Sovjetsamveldet hadde falt, en ny verden hadde slått opp øynene. Denne sommeren var jeg 19 år og jeg var på reise i Europa, på interrail. Jeg var på vei fra Paris til Praha. Jeg satt i en innrøykt kupé på et gammelt europeisk skrangletog. Jeg noterte meg fort, da jeg kom inn, at skrått overfor meg, satt det en eldre kvinne. En nydelig utseende dame, med hvitt hår, som minnet meg noe om min egen mormor, som jeg var så glad i. Jeg noterte meg også noe annet: Denne kvinnen viste meg en form for oppmerksomhet. Hun smilte til meg, anstendig, litt søkende, og jeg begynte å føle en underlig nærhet mellom oss, et fellesskap. Men jeg kunne ikke avgjøre hva dette fellesskapet besto i. Jeg nikket, selvsagt, forsiktig tilbake.
Så gikk det noen tid, skrangletoget beveget seg østover i Europa, og jeg satt med en bok i fanget og leste. Det var Forbrytelse og straff av russeren Dostojevskij. Til slutt rettet kvinnen seg i ryggen og lente seg litt fram i setet sitt. Unnskyld, sa hun på et gebrokkent engelsk, får jeg forstyrre deg? Jeg la boken ned og sa ja, selvsagt. Jo, sa hun, og presenterte seg: Mariouka, het hun, og kom fra Romania. Hun pekte så på boken min. Jeg kan ikke unngå å se at du sitter og leser, sa hun, og tar jeg ikke feil, så er det Dostojevskij? Jo, sa jeg, smilende, det er det, jeg er veldig betatt av denne fortellingen.
Hun slo håndflatene sammen, lykke spredte seg i ansiktet, og ut flommet en fortelling. Hun måtte bare få lov til å si, sa hun, at i alle de grufulle årene under diktaturet til Ceausescu – jeg vet ikke om dere husker dette fra historietimene, men i den kalde krigen var Romania et av de hardest rammede landene, rumenerne levde i streng overvåkning, i et voldelig diktatur, hvor tankens og talens og skriftens frihet var uhyggelig begrenset – jo, i alle de grufulle årene, da hun ikke kunne ta toget til Paris, som nå, da det var umulig, da hadde de hatt et ritual i familien; hver dag hadde de lest høyt for hverandre etter middag, lest høyt fra verdenslitteraturen – og svært ofte, sa Mariouka, fra Dostojevskij, fra Forbrytelse og straff.
Jeg så på henne, jeg hadde sikkert tårer i øynene. Jeg har aldri glemt dette. For hva er det? Jeg vet at få av dere er kommet til Stavanger for å studere Dostojevskij, så det er ikke poenget her; poenget er: Sulten lever, ikke minst når vi mennesker er presset. Da vender vi oss mot kunnskapen, mot språket og mot det som har potensiale i seg til å forene oss – og det er det vi skal gjøre. Der, under diktaturet i Romania, vendte Marioukas familie seg mot bøkene de hadde i hyllen. Sånn holdt de sinnene våkne, sånn holdt de samtalene levende.
Hvis vi gir opp arbeidet med å forstå, å vite, å komme lenger, hvis vi lar nysgjerrighetens flamme slokne, så kollapser det siviliserte samfunnet. Da er det fritt fram for det kunnskapsløse barbariet, da kan hvem som helst framsette påstander i egennyttens ærend, da er det fritt fram for det falske.
Mennesker har til alle tider blitt presentert for et sett av sannheter, enhver tidsepoke kommer med sine verdisett og sine postulater, og jeg er glad for at ved universitetet i Stavanger, og i vår kulturkrets, så finnes det et kritisk ideal, som vi har arvet fra opplysningstiden, den som bredte seg ut fra slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet, et ideal som sier: Vent litt. Er dette som vi blir presentert for, sant? Er det fortsatt gyldig? Skal jeg akseptere det jeg blir presentert for, uten å underlegge det blikket fra mitt kritiske øye?
Idealet om den selvstendige, kunnskapsbaserte kritiske tenkningen er utfordrende, men det er det jeg tror på; forutinntattheter og fordommer og forestillinger som aksepteres uten å etterprøves, er det verste jeg vet, og det er farlig for oss – luften må renses, om og om igjen, på kunnskapsbasert grunnlag – og jeg er glad for at det er under dette idealet universitetet arbeider.
Nå trer dere inn i dette rommet, på alvor.
Vi, som er 500 år eldre enn dere, ønsker dere velkommen.
Det kan kanskje av og til se ut som om vi er imot dere.
Husk at jeg sa det: Det er vi ikke.
Hold nysgjerrighetens flamme brennende.»