En fjelldal i Hjelmeland

Av Andreas Holkestad Sunde. Frá haug ok heiðni har tradisjon for å la leserne slippe til med kommentarer, og enkelte ganger publiseres også artikler skrevet av lesere. Selv om hoveddelen av innholdet alltid vil være populære fagartikler, er det verdifullt å kunne bidra til leserinvolvering og det som på engelsk kalles «citizen science». I denne artikkelen forteller forfatteren om sitt møte med både landskap og kulturminner av ukjent alder i Djupadalen i Hjelmeland. Dette er en fjelldal som vi har nokså lite kunnskap om fra arkeologisk og historisk hold, og som derfor fortjener å løftes frem. Sunde beskriver her den undringen som kan oppstå når en finne spor etter eldre tiders landskapsbruk, som ofte følges av et vitebegjær og åpner for ny kunnskap.

Published Sist oppdatert
Oversikt over kulturminnene artikkelforfatteren har funnet i Djupadalen så langt. Kart: Andreas Holkestad Sunde

Djupadalen er en trang og smal dal i Hjelmelandsheiene (Figur 1). Jeg besøkte den første gang i 2017, og ble aldeles betatt av landskapet. Siden ble jeg mer og mer forundret over hvor lite som er kjent om dalen. Mystiske gamle tufter og en god vei vitner om flittig bruk, men det har vist seg nesten umulig å finne ut mer om historien til denne dalen. Tilsynelatende minner den litt om den mer kjente Viglesdalen, som ligger omtrent 6-8 kilometer lenger sør. Begge dalene har elvesletter i bunn og er omtrent like lange, men Djupadalen ligger om lag 150 meter høyere i terrenget enn Viglesdalen. Djupadalsvatnet ligger på 553 m.o.h., og på nordsida av vannet strekker Skardheia seg opp mot 971 m.o.h. 

Fig 2. Avlang hustuft med to rom, funnet nær en stående hytte og gammel slåtteeng. Foto: Andreas Holkestad Sunde
Fig. 1: Oversikt over kulturminnene artikkelforfatteren har funnet i Djupadalen så langt. Kart: Andreas Holkestad Sunde

De nærmeste gårdene fra Djupadalen er Helgaland, Kløv og Ritland. Herfra går det en gammel, men godt opparbeidet vei til Djupadalen. To delvis utraste bru-kar står på hver sin side av elva, og her slutter i all hovedsak den opplødde veien. Det ser likevel ut til å være lagt langt mer arbeid ned i veien opp til Djupadalen enn veien ned til Kleivaland eller Trodla-Tysdal. Det kan derfor virke som folket på gårdene her hadde mer trafikk opp og ned denne dalen enn de hadde ned til Kleivaland og sjøen.

Fig 2. Avlang hustuft med to rom, funnet nær en stående hytte og gammel slåtteeng. Foto: Andreas Holkestad Sunde
Fig 2. Avlang hustuft med to rom, funnet nær en stående hytte og gammel slåtteeng. Foto: Andreas Holkestad Sunde

Vel oppe i Djupadalen kommer man først til utløpet til det 3 kilometer lange Djupadalsvatnet. Når man ror over vannet, kommer man etter en kilometer til Vasstølsdalen. Her skal det ha ligget en støl helt nede i vannkanten. Noe opplødd stein ligger det her, og jeg har funnet noe piggtråd og en hestesko, men ikke noe som ser ut som tufter av bygninger.  

Så blir fjellsidene brattere og det er ikke lenger mulig å gå langs vannet. Her bør man helst ha båt, om man ikke vil gå over ryggen på fjellet og karre seg ned noen av fjellhyllene lenger inne. At en trenger båt, forklarer kanskje hvorfor dalen ikke er bedre kjent. 

Fig. 3. Kvadratisk tuft som grenser til steinura i en bakkehelling. Den ødelagte ovnen er fra hytta like ved og har ikke sammenheng med tufta. Foto: Andreas Holkestad Sunde
Fig. 3. Kvadratisk tuft som grenser til steinura i en bakkehelling. Den ødelagte ovnen er fra hytta like ved og har ikke sammenheng med tufta. Foto: Andreas Holkestad Sunde

Når man kommer over vannet, ser man store åpne myrer hvor det ble slått gress i gamle dager. En enslig, laftet hytte på rundt 3 x 4 meter står fortsatt. Rett øst for hytta ligger en tuft som måler rundt 9 x 3 meter (Figur 2). Denne ser ut til å ha bestått av to rom på 3 x 3 meter hver, med en gang imellom. Noen få meter lengre opp mot fjellet finner vi en tuft på 1,5 x 1,5 meter som er bygget rett inn i steinura (Figur 3). Jeg har snakket med alle de gamle og lokale bønder jeg har fått tak i, men ingen av dem kjenner til disse murene eller kan si noe om dem.  

Det er flere små tufter etter høyløer innover dalen, men det mest interessante slik jeg oppfatter det ligger helt innerst i dalen (Figur 4). 

Fig. 4. Detalj av området lengst øst og innerst i dalen. Kart: Andreas Holkestad Sunde
Fig. 4. Detalj av området lengst øst og innerst i dalen. Kart: Andreas Holkestad Sunde

Her er det en tuft på rundt 10 x 4 meter (Figur 5). Den er bygget rett ved elva, og er orientert øst-vest. Det kan se ut som tufta er delt i to på midten. I østlig ende av tufta er det mot det ene hjørnet bygget opp en del stein som kan minne om en liten rampe. Rett ved tufta er det en mer utydelig steinsetting som kan ha vært en mindre bygning på rundt 2 x 2 meter. Langs elva kan det se ut som det er murt opp et slags flomvern. På andre sida av elva mot sør er det en flate med en nesten mistenkelig rett kant. Denne er overgrodd med mose og gress, men kan virke oppmurt. Oppe på denne flaten er noe grov, jordfast stein hvor det synes som man kan følge noen parallelle linjer av stein videre i samme øst-vestlige retning 5-10 meter bortover. Kan dette være enda en tuft? I en radius på 50-100 meter finnes stein oppmurt mot en større steinblokk (en høyløe?), en såkalt «språtafelle», en steinring på en større steinblokk (en form for stakketuft?) og det som ser ut som et kve (innhegning) til sau. Omtrent 50 meter lenger oppe langs elva er det først en relativt tydelig kvadratisk tuft på 1,5 x 1,5 meter. Ytterligere 50 meter mot øst ligger det en større steinsetting som kan minne om to tufter, eller en tuft med to rom. Den mulige tufta er utvasket av elva, og må betegnes som usikker. 

Ifølge en kilde jeg har snakket med kalte man det «Hejen» («Hagen»?) her inne. Kan alt dette være rester av en fast bosetning? For en moderne betrakter kan plasseringen virke svært underlig for en gård. Stedet ligger helt innerst i en trang dal der det er mest skygge. Årsakene til at en valgte å plassere sine hus på et tilsynelatende marginalt sted kan likevel være mange. Selv om det fantes bedre steder i dalen å bosette seg, kan også eiendomsforhold ha styrt hvor det i det hele tatt var mulig å etablere ny bosetning i en tid med befolkningspress.

Fig. 5. Avlang tuft på Hejen, trolig oppdelt i to rom og med tufta av et uthus like ved. Foto: Andreas Holkestad Sunde
Fig. 5. Avlang tuft på Hejen, trolig oppdelt i to rom og med tufta av et uthus like ved. Foto: Andreas Holkestad Sunde

Nederst i dalen er det store flate sletter, men disse er svært myrete. Her innerst i dalen består elveslettene av morenemasse, som virker å være mer selvdrenert. Kanskje har det vært enklere å dyrke jorden her inne? Bosetningen her oppe kan altså være knyttet til jordsmonn, eller eventuelt at en ville spare bedre jord annetsteds. Det kan også ha vært et sted i dalen hvor en følte seg særlig godt beskyttet mot flom, ras eller fiender, en kan ha vurdert tilgangen til ulike vannkilder, og om kommunikasjonslinjene var gode til annen bebyggelse og utmark.  

Hvor gamle kan disse tuftene være, og hva kan det ha vært? Størrelsen på noen av disse tuftene er langt større enn det en gjerne forbinder med høyløer. Det er nærliggende å tenke på seterdrift, men ingen i området har hørt om noe seterdrift. Med unntak av Vasstøl er det faktisk ikke nevnt noe om drift i Djupadalen i bygdebøkene. Kan dette i så fall bety at tuftene er fra førreformatorisk tid? 

Følger vi Djupadalen helt til endes, er vi Grasdalen. Her er det ifølge Kulturminnesøk (www.kulturminnesok.no) faktisk registrert et gårdsanlegg som er antatt å være fra middelalderen (1050-1536 e.Kr.), helt oppe i 800 meters høyde. Kan det være spor av en lignende fast bosetning jeg ser rester etter i Djupadalen også? Er den i tilfelle fra samme tidsperiode eller eldre, siden det ikke finnes noen skriftlig informasjon om bruken? 

Leseren får ta dette som det det er: Spekulasjoner og tolkninger fra en nysgjerrig fjellvandrer som har ramlet over noe han ikke helt forstår. Jeg håper likevel denne artikkelen kan bidra til å tenne nysgjerrigheten hos flere for denne spesielle dalen.