Planter og insekter i gamle graver vitner om ritualer, men også død og forråtnelse. Et av målene med utgravningene ved Stavanger Domkirke var å studere fossile rester av insekter og planter. Studien av insektrester fra Domkirken er en av de første av sitt slag i Norge.
Skrevet av Riikka Elo og Mia Lempiäinen-Avci fra Universitetet i Turku, og Hege I. Hollund ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.
Sammen med pollen og rester etter virveldyr, spiller fossile insekter og planter en viktig rolle i rekonstruksjonen av både naturlige og menneskeskapte miljøer. I tillegg kan insekter og planter avsløre tidligere menneskelige aktiviteter, som når på året en person ble begravet, ritualer og tro. Selv om virvelløse dyr, inkludert insekter, er blant de mest mangfoldige og tallrike organismene i både moderne og historiske miljøer, og studier av insekter (entomologi) i arkeologisk kontekst er blitt en standard metode i mange land, har de vært lite studert i norsk arkeologisk forskning. Derimot blir planterester fra arkeologiske lokaliteter regelmessig undersøkt. I begge tilfeller kreves mikroskopi, da det er snakk om rester på noen få millimeters størrelse.
Under en forskningsbasert utgravning i 2023 (se Hollund et al) ble det samlet inn mer enn 100 jordprøver fra graver i og ved Stavanger Domkirke, for å lete etter mikroskopiske rester av planter og insekter. Alle prøvene ble analysert i laboratoriet, hvor insekt- og planterester ble separert fra uorganisk mineralsk jord før undersøkelse i mikroskop. Artsidentifikasjon kan utføres ved hjelp av litteratur og samlinger av moderne insekt- eller plantearter. Én prøve kan inneholde dusinvis eller hundrevis av insekt- og planterester.
De mest interessante resultatene av analysene ble oppnådd fra to graver datert til 1600-tallet. De entomologiske funnene inkluderte fragmenter av biller, jordmidd og fluepupper og viser at insekts-aktivitet var en del av nedbrytningsprosessen i gravene.
Nedbrytningen av organisk materiale fra menneske- og dyrekropper blir tilrettelagt av ulike nedbryterorganismer, inkludert åtselbiller og fluelarver. Disse insektene legger eggene sine på åtselet, hvor larvene klekkes og spiser på det råtnende materialet. Etter å ha fullført utviklingen, forpupper de seg, og deretter kommer de voksne insektene frem. Mens voksne insekter sprer seg til nye åtselsteder, blir larvehuder og pupper ofte fossilisert på stedet sammen med åtselet. For eksempel klekkes eggene til den vanlige spyfluen innen få timer, larvestadiet varer i flere dager, og puppestadiet i flere dager til uker, avhengig av miljøforholdene. Andre arter, som den svarte spyfluen, følger de samme utviklingsstadiene, men er aktive under litt kjøligere forhold. Hver art av kadaverflue har spesifikke miljøpreferanser, noe som gjør dem uvurderlige for økologiske studier og rettsmedisinsk forskning. Hastigheten på deres utvikling påvirkes av temperatur, fuktighet og andre miljøfaktorer, noe som gjør det mulig for forskere å samle detaljerte data om tidspunktet for dødsfallet, for eksempel om det skjedde om vinteren eller sommeren, eller på et sted langt fra gravstedet.
Biller, med sine harde eksoskjeletter, blir ofte bevart som fossiler og kan gi verdifulle innsikter i miljøforholdene i området rundt. Spesifikke billefamilier er tilpasset ulike økologiske nisjer. For eksempel spiser noen arter på planter, sopp, mugg og ferskt eller råtnende treverk, mens andre lever i vann, gammelskog, møkk og andre spesialiserte miljøer.
Identifikasjonen av insektarter fra arkeologiske kontekster er fortsatt utfordrende på grunn av det store antallet bille- og fluearter som finnes i Norge. Imidlertid har nyere fremskritt innen molekylære teknikker, som DNA-analyse, betydelig forbedret artsidentifikasjonen. Denne metoden baserer seg på å analysere små fragment av organismens DNA og det kan til og med være mulig å identifisere arter direkte fra jordprøver, selv i fravær av synlige fossilrester. Pågående forskning på materialet fra Stavanger Domkirke bruker disse innovative metodene, for å utdype vår forståelse av stedet og dets arkeologiske materialer.
Generelt inneholdt gravene under gulvet i Domkirken relativt få planterester, men i en grav ble det funnet mange og godt bevarte planterester, blant annet frø, kongler og blader av humle ble funnet. Humle ble mye dyrket på 1600-tallet for brygging av øl, da de tilføyde smak og bevarte ølet. Det er sannsynlig at humle ble plassert i graven for å bremse nedbrytningen av kroppen og døyve lukten av et råtnende lik, men det kan ikke utelukkes at dette også hadde en symbolsk funksjon. For eksempel har man forestilt seg at humle og andre urter sørger for god og dyp søvn, slik at den døde fikk ro og ikke gikk igjen. Humle har blitt funnet i flere graver, og en av de mest kjente er biskop Peder Winstrups grav fra 1679, i Lund Domkirke i Sverige.
I Stavanger prøver vi å finne ut om plantene kan ha påvirket bevaringen også på lang sikt og bidratt til at materialet har den tilstanden det har i dag. I gravene fra 1600-tallet med mye bevart plantemateriale, er skjelettene delvis omdannet til et mineralsk pulver (se Hollund et al). Kanskje kan plantene ha påvirket surhetsgraden i jorden, og dermed ført til denne typen nedbrytning av skjelettet.
Uansett er det klart at planter i gravene hadde flere funksjoner, både praktiske og symbolske. Den dag i dag blir den døde stedt til hvile i en kiste med myke tekstiler på en måte som gir et inntrykk av at personen sover. Kisten blir ofte dekket av mange blomster som blir gitt til den døde, for å vise omtanke og uttrykke savn og sorg. I døden er vi alle like, sies det, og i slike dødsritualer kan man se det allmennmenneskelige, det som er felles nesten uansett tid og sted.
