I forrige uke avsluttet vi de de arkeologiske undersøkelsene på Åmøy. Ofte har avslutningene i felt en tendens til å være hektiske, og det er ikke sjeldent at det dukker opp morsomme funn, eller at funnfrekvensen tar seg opp igjen, når tiden er i ferd med å renne ut.
Skrevet av prosjektleder Sigrid Alræk Dugstad, Arkeologisk Museum, UiS
Funnfrekvensen på steinalderboplassen på Åmøy, det vil si antall funn per kvadratmeter, toppet seg selvsagt den nest siste uken i felt når vi kun var to arkeologer igjen. På tampen av undersøkelsen fant vi også nok en pilspiss, denne gangen en såkalt mikrolitt, som er med på å underbygge en tidfesting av boplassen til tidligste del av eldre steinalder. Ganske fascinerende at en gruppe jeger-sanker-fiskere har valgt å slå seg ned her omtrent midt på øyen for om lag 11 000-11 500 år siden. Den gangen har havet stått om lag 13 meter høyere enn i dag, og boplassen har ligget i sjøkanten.
Flinten de har brukt for å lage redskaper på Åmøy har vært av varierende kvalitet. Her finnes det flint av den svært fine og tette typen, nærmest som glass, men også av den mer grovkornete og seige typen. Ofte har man benyttet ulik kvalitet til ulike redskapstyper. Eksempelvis synes den grovere flinttypen å være foretrukket til produksjon av økser, mens den fine, glassaktige og sylskarpe flinten har vært brukt til småredskaper som pilspisser, borspisser og kniver. Av og til kan det også være stor variasjon på kvaliteten innad i en og samme flintknoll, og sjelden ser man dette tydeligere enn på en av de forkastede kjernene fra Åmøy. Restproduktet som man sitter igjen med etter at man har slått av avlange, tynne biter av fra en flintknoll (de avlange bitene formes videre til forskjellige småredskaper), kalles for en kjerne. Kjernen fra Åmøy er helt oppbrukt, og det er tydelig at det er den tette og finkornede flinten som har vært ettertraktet og blitt hugget av. Flintsmeden har nok vært svært erfaren som har fått dette til. Vedkommende har utnyttet råstoffet maksimalt, og har gitt seg mens «leken var god», dvs. når det ikke lenger var mulig å slå av flere brukbare biter.
Kikker man etter på bildene av kjernen under kan man se at den både har en fin, glatt side, og en grovere side.
På tampen av utgravingene på Åmøy hadde vi også besøk av et filmteam som er i gang med å lage en kortfilm om Per Inge Torkelsen. Sammen med tre kamerater gjorde han sitt berømte stunt med å gjemme flere kinesiske mynter i jordlagene da det ble foretatt arkeologiske utgravninger på Skagen i 1968 (Prosjekt: Er det mulig? Kort fiksjon, Stavanger 1968: Inspirert av en sann historie om fire kompiser, tre kinesiske mynter og en ellevill guttestrek som skrev om verdenshistorien – i alle fall midlertidig).
Filmteamet ønsket å besøke en pågående arkeologisk undersøkelse for å se med egne øyne hvordan denne typen arbeid foregår, lære om metodeutvikling, deriblant hvordan dokumentasjonen i dag (over 50 år senere) i stor grad foregår ved bruk av elektroniske hjelpemidler.
Vi startet utgravingene på Åmøy i strålende sol og vi avsluttet med like fint vær. Mange av Åmøys beboere og hyttefolk har kommet innom for å kikke og høre om arbeidet vårt. En og annen utenlandsk turist har også funnet veien til utgravingen. Til tider har det nærmest vært en form for «drive in formidling», men det har vært utrolig gøy å oppleve den store interessen for vår utgraving på Åmøy!
