Hopp til hovedinnhold

Var de primitive i steinalderen?

Hvorfor faller vi lett ned på konklusjonen at mennesker i steinalderen var primitive og svært annerledes enn oss? Hva påvirker oss til å tenke slik? Kan arkeologi bidra til økt innsikt i hvordan vi forstår oss selv og andre eller fremmede mennesker? I denne artikkelen vil vi, med utgangspunkt i noen nye resultater fra en irsk DNA-studie (analyse av arvemateriale), undersøke noen fordommer som ofte dukker opp når vi tenker på steinaldermennesker og gjennom dette kanskje bidra til å nyansere bildet av dem.

Publisert: Endret:

Newgrange slik den fremstår i dag. Den ble rekonstruert på bakgrunn av utgravningsresultater på 1960­-tallet. Foto:  Astrid J. Nyland,  AM.
Fig. 1. Newgrange slik den fremstår i dag. Den ble rekonstruert på bakgrunn av utgravningsresultater på 1960-­tallet. Foto: Astrid J. Nyland, AM.

Skrevet av Astrid J. Nyland og Isabella Foldøy, arkeologer ved Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger (publisert i Frá haug ok heiðni nr. 4, 2020)

Incest, eliter og Newgrange

Nylig publiserte en gruppe irske forskere resultater fra en stor DNA-studie av skjelettmaterialet funnet særlig i monumentale storsteinsgraver (megalittgraver), som ble bygget over hele Irland i yngre steinalder. Forskerne fant et visst slektskap mellom dem som var begravet i denne typen gravmonumenter fra rundt år 3000 f.Kr. og tolket det som tegn på at det var dannet et hierarkisk samfunnssystem med en elite blant de som bodde i Irland da jordbruket ble etablert.

Fra denne studien har særlig ett punkt blitt trukket frem: En mann lagt til hvile i den berømte Newgrangegraven i Bru na Boinne, eller Boynedalen på østkysten av Irland, viste seg å være sønnen til et søskenpar eller en forelder og barn. Denne overskriften har fungert som såkalt click-bate, eller klikk-agn, i diverse nettsaker: Sist ute var Forskning.no med overskriften: «Incest i irsk steinalderelite»! Incest er seksuell omgang mellom søsken eller nære slektninger i nedstigende linje, det vil si barn, barnebarn og oldebarn.

At dette var funnet i Newgrange, et av de mest storslagne gravmonumentene fra denne perioden i Irland, bygget ca. 3200 f.Kr., har ikke gjort funnet mindre oppsiktsvekkende. Newgrange er en sirkulær haug, 76 meter i diameter, med en indre konstruksjon av en lang gang av kantsatte steinblokker med inngraverte sirkler og spiraler som leder inn til tre sentrale kamre. Steinblokkene i konstruksjonen er sannsynligvis hentet fra Boyne-dalen, mens mindre kvartssteiner i ytterveggen trolig er brakt inn fra kysten (Fig. 1).

Det må ha krevd enormt med arbeidskraft og stor ingeniørkunst å bygge dette monumentet. Ved hvert vintersolverv, noen få minutter ved soloppgang, stråler solen inn til det innerste kammeret og lyser samtidig opp bergkunsten langs gangen inn til hovedrommet. Dette viser at de som bygde Newgrange hadde kunnskap om astronomi og solens bevegelser, ja, de beintfram briljerte med kunnskap om solens gang (Fig. 2).  Årlig samles mengder av mennesker for å oppleve fenomenet, trolig gjorde de det i steinalderen også.

Newgrange er flankert av to andre store, monumentale graver. Disse haugene kalles Knowth og Dowth. Dalen med de mange og flotte gravhaugene gir et overbevisende inntrykk av å ha vært et sentralsted for en gruppe mennesker som hadde både økonomisk og sosial makt for over 5000 år siden.

Naturvitenskap og DNA

I takt med metodisk utvikling og tilgjengeliggjøring av metoden i de siste 10–20 årene har store DNA-studier bredt om seg. Særlig forsøker forskere å finne ut når de første jordbrukerne kom til Europa, hvilken region i Midtøsten eller de russiske steppene de kom fra, hvordan de så ut, og hvem de blandet seg med. I Norge har vi til nå ikke gjennomført så mange tilsvarende store DNA-analyser som den irske studien, men flere er under oppseiling. Ett som det sikkert vil komme mange spennende resultater fra, er et nytt internasjonalt prosjekt der blant annet Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, er partner og bidrar med prøver av skjelettmateriale fra yngre steinalder og bronsealder fra Rogaland. Det er lett å la seg fascinere og overbevise av resultater fra naturvitenskapelige metoder. Naturvitenskap har faghistorisk gjerne blitt ansett som såkalt hard og objektiv vitenskap, mens humaniora i større grad har blitt vurdert som å være mer subjektiv og relativ kunnskap. Samtidig er det kombinasjonen av disse vitenskapene som gir oss muligheten til å få spennende svar: DNA-resultatene fra den irske studien forteller at en viss type kontakt og samhandling har funnet sted – at det har vært et tilfelle av incest, men DNA’et i seg selv forklarer ikke de sosiale eller religiøse reglene, eller sammenhengene som ga dette resultatet. Et samfunn kan ikke defineres ut fra ett funn, og vi mennesker er så mye mer enn våre gener! Dette er altså et spørsmål om tolkning.

Ved soloppgang ved vintersolverv slipper solstrålene inn gjennom luken over inngangen, lyser opp bergkunst på veggene og skinner helt inn til det innerste kammeret. (Det er ikke lov å ta egne bilder inne i kammeret, bildet er derfor fra brosjyren «Newgrange Co., Meath …a step back in time». Bildet er av Bord Failte,  Solstice Office of Public works.)
Fig. 2. Ved soloppgang ved vintersolverv slipper solstrålene inn gjennom luken over inngangen, lyser opp bergkunst på veggene og skinner helt inn til det innerste kammeret. (Det er ikke lov å ta egne bilder inne i kammeret, bildet er derfor fra brosjyren «Newgrange Co., Meath …a step back in time». Bildet er av Bord Failte,
Solstice Office of Public worksks.)

Forskere må både løfte blikket og bruke flere ulike typer kilder i tillegg til å være bevisste på de rammene de tolker og skaper historier innenfor. Måten funn blir omtalt på, reflekterer hvordan steinaldermennesker blir oppfattet. Både denne saken, og andre, kan lett føre til konklusjonen at mennesker fra steinalderen hadde institusjonalisert incest, at de var annerledes enn oss, usiviliserte og primitive. Finnes det en grunn til at vi tenker slik?

Et bilde av De primitive andre

For å forstå bakgrunnen for tankemønstre kan vi se tilbake på vitenskapshistorien, da vitenskap og politikk hang tettere sammen enn vi håper den gjør i dag. På 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble arkeologi etablert som vitenskap. Dette var samtidig som Europa førte en imperialistisk politikk. Den tidens evolusjons- og raselære innen vitenskap støttet teorier som framhevet hvordan samfunn trinnvis beveget seg mot sivilisasjon. Slavehandel var utbredt, og menneskers fysiske utseende og biologi ble koblet til kognitive og mentale evner. Deler av Afrika og Asia var blitt kolonisert under påstand om at europeerne brakte med seg framgang og sivilisasjon. Vesten ble sett på som kultivert og overlegen det ville og ukultiverte rundt dem, og dette rettferdiggjorde at hvite europeere dominerte verden. Det vil si, en kategoriserte alle de ikke-vestlige som De andre – noe helt annet enn det Vi var. Det er enklere å behandle andre dårlig om en ikke anerkjenner deres menneskelighet.

Arkeologiens inndeling i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, var på samme måte framhevet som ulike steg et samfunn

tok opp en bestemt utviklingslinje, mot det nivået der vesteuropeerne til enhver tid befant seg. Et illustrerende eksempel fra denne tiden er hvordan arkeologen Håkon Shetelig i 1922 beskrev gjenstander fra steinalderen: «Den som vil gjøre sig fortrolig med stenalderens civilisation i Norge, bør paa forhaand avlægge alle forventninger om at komme til at sysle med sjeldne og fine antikviteter. De aller fleste ting han faar i sin haand, er ganske tarvelige, primitive og kunstløse.» Shetelig kalte boken sin om steinalder i Norge for Primitive tider. I utviklingslæren brukes begrepet primitiv om opprinnelige og laverestående former for liv. Fra et faglig synspunkt er betegnelsen i dag problematisk, og boktittelen reflekterer det rådende synet på steinalderen og menneskene som levde da. Avstanden i utvikling og sivilisasjon blir markert gjennom de ordene og overskriftene som brukes. Vitenskapsidealet og synet på steinalder som Shetelig representerer, er nå 100 år gammelt. Det er derfor kanskje overraskende at levninger og gjenstandsmateriale fra steinalder ofte fortsatt forbindes med ord som primitivt, enkelt og ukultivert. Det er også slik vi kjenner stereotypien steinaldermannen; en primitiv og uutviklet skjeggete mann med bustete hår, ikledd et enkelt rufsete pels- eller skinnplagg, med enten en klubbe eller et spyd i hånden. Menneskene i steinalderen fremstilles gjerne som sterke og gode til å jakte, men ser vi for oss en omsorgsperson eller venn? (Fig. 3).

Fig. 3. Hvordan var steinaldermennesket – hvordan ser vi ham, henne  eller hen, for oss?  Illustrasjon: Astrid J. Nyland, AM.
Fig. 3. Hvordan var steinaldermennesket – hvordan ser vi ham, henne  eller hen, for oss?  Illustrasjon: Astrid J. Nyland, AM.

Om vi framstiller steinaldermennesker som annerledes enn oss, altså mennesker i dagens vestlige samfunn, er det kanskje lettere å la dem bryte tabuer som incest. Vi vil likevel hevde at det er mer sannsynlig at de hadde de samme fysiske, emosjonelle og kognitive egenskapene som oss i dag. Funnene fra Irland i yngre steinalder viser at mennesker på den tiden kanskje ikke var så annerledes enn oss. Mennesker er mennesker i steinalderen som i dag, ikke alle er gode, en opplevde gleder og sorger, noen higet etter makt, mens andre søkte stabilitet og orden gjennom rutiner eller ritualer. Det fantes lagdelte samfunn, storslått ingeniørkunst og presis kunnskap om himmellegemenes bevegelser, men også overgrep, vold og sorg.

Like fullt viser foreløpige resultater fra Isabella Foldøys pågående doktorgradsarbeid om skolebøker fra de siste 20 årene at barn fremdeles lærer at menneskeheten har beveget seg fra det enkle og primitive, fra hvordan de var, til det komplekse, altså slik vi er. Stereotypien om den enkle steinaldermannen lever i beste velgående i skolens lærebøker. Det vil si, ideen om de ville og primitive andre blir fortsatt sirkulert.

I tilfellet Newgrange skaper incest-vinklingen overskrifter. Skyldes det at stereotypien om den primitive steinalderen lurer i bakgrunnen og fremdeles påvirker forskere? Incestvinklingen samsvarer med bildet av steinaldermannen som usivilisert, til tross for at dette er et enkelttilfelle. Imidlertid fant de i den irske studien også et spedbarn med Downs syndrom som var lagt til hvile i en av de andre megalittgravene. Dette var et barn begravd på lik linje med den øvrige «eliten», men funnet har likevel fått mindre oppmerksomhet. Hvorfor er det slik? Er det fordi det ikke samsvarer med den kjente stereotypien? At et barn med et handicap ble tatt vare på og tilsynelatende verdsatt på lik linje med, og som en del av, eliten, gir et annet bilde av, og forteller en annen historie om, menneskene som ble gravlagt i storsteinsgravene for over 5000 år siden. Det viser tydelig hvordan historier om fortiden er resultat av valg som forskere tar.

Hva vi velger å fortelle

Forfatterne i den irske studien gjør et poeng av at det irske navnet på stedet der gravhaugen Dowth ligger er Fertae Chuile: Syndenes ås, eller Insceståsen. Stedsnavnet er knyttet til en irsk middelaldermyte om en konge som ønsket å bygge et stort tårn der han kunne omstarte året ved å ha sex med sin søster. Myten er nedskrevet på 1000-tallet, det vil si en god stund etter at Irland var blitt kristnet. Middelalderforskeren Elizabeth Boyle ved Maynooth University i Irland mener imidlertid at det er lite trolig at en slik myte har levd på folkemunne i 4000 år, og at myten i stedet må ses i sammenheng med Første Moseboks historier om incest i Det babylonske riket. I en tid da en ville distansere seg fra hedenskap og

ugudelighet, er det kanskje ikke så vanskelig å forestille seg at et ledd i en slik strategi har vært å knytte tabuer som incest til førkristen praksis. I framtiden kan det komme nye funn og metoder som gjør at vi vil forstå mer, eller forstå noe på en annen måte, enn det vi gjør i dag. En skal derfor alltid være varsom med å tro at det finnes to streker under svar som innebærer en tolkning av menneskers utvikling og samfunn. Forskere er også barn av sin tid og tolker tilgjengelige kilder ut fra de sosiale og politiske rammer som finnes. Og verden er, heldigvis, foranderlig. Vi har ingen mulighet til å

få direkte kjennskap til yngre steinalders moral. Det kan også være vanskelig å stå utenfor et samfunn eller kultur i dag og skjønne hva og hvorfor noe er tabu eller ikke. Det én gruppe vurderer som tabu eller uakseptabelt, kan en annen gruppe anse som sosialt akseptert og en del av livet, som for eksempel flerkoneri og det å spise hunde- eller svinekjøtt.

I alle samfunn har en strategier for å opprettholde og videreføre en valgt eller arvet samfunnsstruktur og orden. Noen strategier kan i enkelte tilfeller være beint fram ødeleggende. Med tanke på incest, trenger en ikke gå så langt tilbake i tid før en finner eksempler på at det å gifte seg innad i slekten var vanlig blant adel og kongelige i Europa fordi en ønsket å sikre penger og makt innenfor familien (for eksempel det spanske kongehuset Habsburg på 1500–1600-tallet). Knytter vi denne tankegangen til den irske studien, så viser ikke den det samme. Tvert imot, de fant kun ett tilfelle av incest i mer enn 40 individer fra antatte elitebegravelser. Kan vi da egentlig si at incest var vanlig blant eliten? Mannen som ble født etter incest, kan for eksempel ha vært resultat av et seksuelt overgrep og ikke del av en akseptert samfunnsstruktur. I stedet for å sette søkelys på det ene tilfelle av incest, skal vi kanskje heller i større grad vektlegge viktigheten av sol og lys i et tidlig jordbrukssamfunn.

Samfunnet i Irland på denne tiden bærer likhetstrekk med andre områder i Nord-Europa. Likheter i gjenstandstyper, gravskikk og levemåte viser at menneskene hadde kontakt med hverandre, selv om en ikke nødvendigvis kan bevise dette gjennom DNA. På bakgrunn av det arkeologiske materialet forstår vi at de som var gravlagte i storsteinsgravene, var en gruppe mennesker som åpenbart investerte mye i store, offentlige ritualer og monumenter. Denne investeringen kan ha vært en demonstrasjon av økonomisk styrke eller sosial posisjon og makt. I tillegg forteller arbeidsinnsatsen som kreves for å bygge store graver, at noen må ha hatt kontroll over, mest sannsynlig andres, arbeidskraft.

Inngangspartiet til gangen som fører inn til det indre kammeret, Newgrange. Foto: Astrid J. Nyland

Flere bilder ble tatt ved et nytt besøk på Newgrange i 2022. Dette er inngangspartiet til gangen som fører inn til det indre kammeret. Stor stein med spiralmotiver. Foto: Astrid J. Nyland

Newgrange

Newgrange fra siden. Foto: Astrid J. Nyland

Newgrange

Foto: Astrid J. Nyland

Newgrange, megalittisk kunst

Megalittisk kunst. Foto: Astrid J. Nyland

Newgrange, spiralmotiver

Spiralmotiver. foto: Astrid J. Nyland

Fra besøkssenteret i Donore

Fra besøkssenteret i Donore. Foto: Astrid J. Nyland

Fra besøkssenteret i Donore, bilder tatt fra luften.

Fra besøkssenteret i Donore, bilder tatt fra luften. Foto: Astrid J. Nyland

Les mer:

Cassidy, L.M. m.fl. 2020. A dynastic elite in monumental Neolithic  society. Nature, Vol. 582, s. 384–388. https://doi.org/10.1038/s41586020-2378-6 Foldøy, I. (under arbeid). Representasjoner av steinalderen i grunnskolens lærebøker, ideologier og holdninger i skolens kunnskapsproduksjon. PhD. Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Shetelig, H. 1922. Primitive tider i Norge. En oversigt over stenalderen.  Bergen: John Griegs forlag. Wæhle, E. 2018. Primitiv i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. juli 2020 fra https://snl.no/primitiv Zvelebil, M. 1996. Farmers our ancestors and the identity of Europe.  I Graves-Brown, P., Jones S. & Gamble S. (red.) Cultural identity and Archaeology: The Construction of European Communities, s. 145–166. New York: Routledge