Smartening Stavanger – hva har vi lært av ti år med smartby?

Ambisjonen var å gjøre byen «litt smartere, litt enklere og litt bedre».

Som en del av satsingen etablerte Stavanger kommune et smartbykontor, Den nasjonale smartby-innovasjonsklyngen Nordic Edge ble etablert i Stavanger og Universitetet i Stavanger opprettet et forskningsnettverk for smarte bærekraftige byer. Bare ti år senere er smartbykontoret nedlagt, og finansieringen til forskningsnettverket ble kuttet til fordel for nye strategiske satsinger. Bare Nordic Edge består.

Før dette skjedde, rakk imidlertid 26 forskere og fagpersoner å produsere en felles publikasjon om hva vi kan lære av Stavangers reise som smartby. Boken A Nordic Smart Sustainable City – Lessons from Theory and Practice er en tverrfaglig artikkelsamling som reflekterer kritisk rundt smartbyen som konsept og realitet. Forfatterne diskuterer spenningsfeltet mellom teori og praksis, prosess og substans, teknologi og samfunn – og mellom «smart» og bærekraft.

Hva er en smartby?

Boken – i likhet med forskningsnettverket – inntar et helhetlig og inkluderende perspektiv på smartbyen, og møter dermed konseptets første utfordring: definisjonen favner svært bredt.

Den opprinnelige tanken var at en smartby er en by som bruker digital teknologi og innovasjon for å forbedre byen, offentlige tjenester og innbyggernes livskvalitet. Dette kan omfatte alt fra energi- og vannforsyning, avfallshåndtering, trafikk og transport, sikkerhet og beredskap, informasjonsflyt, administrasjon og tjenester, til utdanning, helsetjenester og eiendomsutvikling – alt for å gjøre dem «more intelligent, interconnected, and efficient» (Brown et al., 2020). Målet er å optimalisere ressursbruk, øke produktiviteten og redusere klima- og miljøproblemer i byer. Men samtidig har smartbyen også blitt en måte å fremme samskaping og medvirkning, med mål om å styrke samarbeid på tvers av sektorer og mellom innbyggere og kommune.

Smartbyen omfatter dermed både «harde» teknologiske løsninger og «myke» prosessorienterte tilnærminger. Denne bredden har vokst frem over tid og har klare fordeler, men gjør også konseptet komplekst – og til tider altomfattende. Og hvis smartbyen er alt, er den kanskje ingenting?

Smartbyen og byplanlegging

Planleggere har fått særlig kritikk for å ikke være mer pådrivende når det kommer til smartby-utvikling (Clark, 2020; Karvonen, Cook & Haarstad, 2020; Shelton et al., 2015). Muligens dette skyldes en annen utfordring. Planlegging som fag er normativ, strategisk, langsiktig, har retning og tydelige mål. Den drives ofte frem på en rasjonell måte ved å samle informasjon og skaffe et bredt beslutningsgrunnlag. Samtidig er planlegging verdibasert og alltid kontekstavhenging og forholder seg til lokale forutsetninger og behov.

Smartbykonseptet på den andre siden er eksplorativ, utforskende, opportunistisk, og drives gjerne av muligheter mer enn behov. Smartbyprosjekter er ofte eksperimentelle og sikter på å teste ut løsninger, ikke nødvendigvis hvordan eller hvorfor de virker og hvilken effekt prosjektene har. Samtidig fokuserer smartbyprosjekter veldig ofte på replikasjon og skalering som ofte går mot planleggingens fokus på stedsbaserte tiltak. Disse perspektivene og fremgangsmåter er veldig ulike og vanskelig å integrere.

Hvem eier smartbyen?

Et annet sentralt spørsmål er hvem som kjenner eierskap til konseptet. I litteraturen fremstilles smartbyen ofte som en nødvendighet, drevet frem av behovet for nye måter å løse «wicked problems» (Godspeed, 2015). Planleggere anerkjenner verdien av teknologi og digitalisering, men kan oppleve press til å bruke smartbykonseptet for å få gjennomslag – ikke minst fordi EUs forsknings- og innovasjonsmidler i stor grad har fremmet «smart»-fokuset (Späth & Knieling, 2020). Dermed oppstår spørsmålet: Er smartbyprosjekter motivert av idealisme (løse komplekse problemer) eller pragmatisme (skaffe finansiering)?

Er smartbyen et mål eller et virkemiddel?

Planlegging har lenge operert innenfor et rammeverk av «means and ends» (Banfield, 1959). Smartbyen kan til tider fremstå som et mål i seg selv, men forstås oftere som et virkemiddel. Men hvis smartbyen er svaret – hva var egentlig spørsmålet?

Svaret er uklart. Det kan handle om å fremme bærekraftig, trygg, resilient, rettferdig og sunn byutvikling. Å operasjonalisere smartbyen på denne måten gjør det enklere å integrere den i eksisterende planteori og evaluere effektene. Samtidig reiser det spørsmålet om smartbybegrepet er den mest effektive veien til målet – hva enn det er.

Hva har vi lært?

Hvordan oppsummerer man 15 kapitler fra omtrent like mange disipliner og 10 år med smartbyforskning? Vi forsøkte ved å trekke ut lærdommer som belyser både styrker og svakheter.

• Ulike fagfelt bruker ulike begreper og har forskjellig fokus (teknologi vs. virkning, optimalisering vs. utforskning).
• Forskningen har ulike mål: noen prosjekter er uttestende, andre kritisk reflekterende.
• Aktører opererer med ulike tidsperspektiver (langsiktig planlegging vs. kortsiktig testing).
• Dokumentasjon mangler ofte om prosjekters opphav, mål og effekter. Piloter rapporteres gjerne kun ved suksess, og det finnes lite pålitelig rapportering av resultater eller sammenligning med alternative tiltak.
• Fenomenet «smart-washing» kan oppstå når smartbegrepet brukes til å markedsføre konvensjonelle tiltak.

På den positive siden har smartbysatsingen gjort Stavanger til en mer åpen arena for forskning og samarbeid på tvers av sektorer. Den har gitt kontekstforståelse, konkrete eksempler og innsikt i kompleksitet og nyanser. Flere prosjekter har styrket deltakende prosesser, medvirkning og samskaping. Smartbyen har også åpnet for tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid i en «quadruple helix» (offentlig, privat, akademia, innbyggere). Dette krever imidlertid tid, ressurser, gode relasjoner og gjensidig respekt.

Hva nå?

Problemene smartbyen forsøker å løse, består. Som professor i by- og regionalplanlegging Jennifer Clark skriver:

«Etter ti år med pilotprosjekter og glitrende demonstrasjoner er det fortsatt uklart om smartbytjenester faktisk kan løse – eller engang dempe – utfordringene byene står overfor.» (Clark, 2021).

Hvordan sikrer vi at byer blir bærekraftige, smarte, sunne, trygge og robuste i en ukjent fremtid? Smartbybegrepet er på vei ut og nye begreper oppstår i kjølvannet. Men uansett hvilken vei vi velger, er det avgjørende å bygge videre på eksisterende kunnskap og benytte etablerte samarbeidsstrukturer – i stedet for å starte helt på nytt.

Referanser

Banfield, E. C. (1959). Ends and Means in Planning. International Social Science Journal, Vol. XI(No. 3).

Brown, W., King, M., & Goh, Y. M. (2020). UK smart cities present and future: An analysis of British smart cities through current and emerging technologies and practices. Emerald Open Research, 2(4), 4.

Clark, J. (2020). Uneven Innovation: The Work of Smart Cities (s. 328 Pages). Columbia University Press.

Clark, J. (2021). What cities need now. MIT Technology Review, 124(3), 4–8.

Goodspeed, R. (2015). Smart cities: Moving beyond urban cybernetics to tackle wicked problems. Cambridge Journal of Regions, Economy and Society, 8(1), 79–92. https://doi.org/10.1093/cjres/rsu013

Karvonen, A., Cook, M., & Haarstad, H. (2020). Urban planning and the smart city: Projects, practices and politics. Urban Planning, 5(1), 65-68.

Shelton, T., Zook, M., & Wiig, A. (2015). The ‘actually existing smart city’. Cambridge Journal of Regions, Economy and Society, 8(1), 13–25. https://doi.org/10.1093/cjres/rsu026

Späth, P., & Knieling, J. (2020). How EU-funded Smart City experiments influence modes of planning for mobility: Observations from Hamburg. Urban Transformations, 2(1), 1-17.