Hopp til hovedinnhold

De voksne dominerer samlingsstunden i barnehagen

Samlingsstundene og andre aktiviteter i barnehagen er oftest styrt av de voksne. Det kan gjøre det vanskeligere for barna å delta i fellesskapet. Det viser doktorgradsarbeidet til Marianne Ree.

Publisert: Endret:
Marianne Ree oppdaget tre ulike mønster for hvordan de voksne kommuniserer med flere barn om gangen. (Illustrasjonsfoto)

Når de voksne står for initiativene og er den dominerende part, kan det virke kontrollerende på barnas muligheter for å være aktive deltakere.

Forskeren illustrerer med et eksempel fra en samtale under gruppeaktivitet, der en ansatt leser om planeter på et lerretet:

«En planet er som en stor ball som består av stein og metall», forklarer den voksne. «Ikke metall», bryter barnet Lasse inn. Den ansatte ser på barnet og sier: «Det er det noen (planeter) som er» , og fortsetter å lese. «Ikke metall» , gjentar Lasse. Den ansatte ser på Lasse og sier: «Når jeg snakker, vil jeg at du skal være stille eller rekke opp hånden hvis du vil si noe.»

Trygghet, tillit og ansvar for hverandre

I arbeidet med studien gjennomførte Marianne Ree gruppeintervjuer med femåringer. Hun har også gjort videoobservasjoner av barn og ansatte i måltidsituasjoner, garderobesituasjoner, frilek, voksenstyrte aktiviteter og samlingsstunder.

I tillegg har hun gjennomført enkeltvis intervjuer med ansatte i tre utvalgte barnehager.

Ree spurte blant annet barnehagebarna hva som skal til for at de kan delta og være aktive i ulike aktiviteter og situasjoner i barnehagen, som for eksempel samlingsstundene.

Svarene hun fikk, viser at tillit, å ta ansvar for hverandre og det å ha noe felles med andre, var viktig for barna. Å si «Du kan bli med oss» til et barn som ikke har noen å være sammen med, mener barna er å ta ansvar.

– Barnas beskrivelser viser også hvor viktig tillit er. For eksempel beskriver de at dersom de skal våge å utlevere seg og ta initiativ i fellesskap med andre, må de være trygge på at andre støtter opp når de trenger dem, og heller ikke ler av dem når de ikke ønsker å bli ledd av. Det er også viktig at de holder på delte hemmeligheter, sier Marianne Ree.

De voksnes rolle

Men for at barna skal delta aktivt i barnehagens aktiviteter må de voksne ha tillit til barna.

– De voksne må være åpne for barns ulike måter å være på og handle på. Samtidig må de tenke på fellesskapet ved at de tar vare på, reagerer på og viderefører barnas ulike initiativ inn i fellesskapet, sier forskeren.

I intervjuene Ree gjorde med de ansatte kom det frem at aktiv deltakelse i enkelte situasjoner også krevde at de voksne kontrollerte barna og situasjonen. Sentralt her var at handlingen var ut fra fellesskapets beste.

– Det betyr blant annet at både barna og de ansatte i enkelte situasjoner og handlinger må sette egne behov og initiativ til side for at andre kan tre frem i fellesskapet, sier hun.

God voksenkontroll

I enkelte situasjoner kan en viss voksenkontroll og målstyring øke barnas muligheter til å være aktive i samlingsstunden. Forutsetningen er at de voksne fokuserer på fellesskapet.

– Å få barn til å delta aktivt i fellesskap krever ulike strategier, avhengig av situasjonen. I en samlingsstund med flere barn som er opptatt av ulike ting, kan en viss voksenkontroll hjelpe noen til å kompromisse og innordne seg slik at andre kan tre frem som aktive deltakere i fellesskapet, sier Ree.

– Personalet må balansere mellom å følge hvert enkelt barns initiativ og å være en leder som viser retningen og tar vare på fellesskapet, supplerer hun.

Tre måter å kommunisere med barna

Ree oppdaget tre ulike mønster for hvordan de voksne prioriterte når de skulle kommunisere med flere barn om gangen.

I tillegg til den kontrollerende varianten som altså førte til begrenset medvirkning fra barna, oppdaget hun det hun kaller et støttende kommunikasjonsmønster.

Her deltok barna i fellesskapet, men på en mer passiv og individuell måte. De voksne bekreftet og reagerte på initiativ fra enkeltbarn, men de andre barna i fellesskapet ble ikke inkludert.

– Når et barn for eksempel sa «Jeg var på kino i går», repeterte den voksne: «Var du på kino i går?». Responsen er støttende, men kommunikasjonen stopper der – med det enkelte barnet. Samtalen blir ikke videreført til de andre i fellesskapet, utdyper forskeren.

Personlige pronomen

Ree fant også en tredje måte å kommunisere med barna på. Det hun kaller gjensidig kommunikasjon og gjensidig påvirkning.

– Typisk for denne var at kommunikasjonen inneholdt åpne og reflekterende spørsmål der de voksne ga barna rom og tid til å komme frem med deres ideer, tanker og refleksjoner, forklarer Marianne Ree.

Pronomenbruken skilte seg også ut i denne kommunikasjonsformen. Personlige pronomen som «vi», «dere» og «oss» var fremtredende.

Barnas initiativer ble også ivaretatt, besvart og videreført til andre barn i fellesskapet. De voksne snakket med barna og ikke til dem.

Tekst: Elin Nyberg

Denne saken er også publisert på forskning.no

Referanse:

Marianne Ree: Vilkår for barns medvirkning i fellesskap i barnehagen. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Stavanger, 2020. Sammendrag.