Hopp til hovedinnhold

Regulering av ledelse og kvalitetsforbedring i sykehus

Disputas: Hvordan virker rettslig regulering av risiko inn på ledelse av kvalitetsforbedringsaktiviteter i sykehus? Det har Sina Furnes Øyri forsket på.

Publisert: Endret:

Sina Furnes Øyri er fra Stavanger, er jurist og har i tillegg bachelor i statsvitenskap og mastergrad i samfunnssikkerhet. Hun arbeider ved SHARE - Senter for kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten, UiS.

Hun forsvarer avhandlingen: Healthcare Regulation and Resilience – a Norwegian Multilevel Case Study når hun disputerer for ph.d.-graden i helse og medisin 26. august 2021.

Det har hittil vært lite kunnskap om hvordan rettslig regulering av risiko virker inn på ledelse av kvalitetsforbedringsaktiviteter i sykehus. Øyri har kartlagt og analysert myndighetsdokumenter og intervjumateriale hentet fra tre ulike systemnivåer i den norske helsetjenesten. Under sitt treårige forskningsprosjekt har Øyri involvert Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Helsetilsynet, samt tre statsforvalterembeter og tre universitetssykehus fra ulike regioner.

Forskningsprosjektet har undersøkt myndighetenes begrunnelser for og forventninger til implementering av nytt forskriftsregelverk om ledelse og kvalitetsforbedring i helsetjenesten, endringer i tilsynspraksis, samt sykehuslederes forståelse og operasjonalisering av regelverket. Et sentralt mål var å fremskaffe kunnskap om hvordan regelverk kan tilpasses kontekst, eller være et hinder for kvalitet og sikkerhet.

Studien avdekket enighet blant myndighetene og sykehusledere om at forskriften har et tilpasningsvennlig design. Kompleksiteten og usikkerheten i sykehuspraksis medfører samtidig uventede hendelser, som krever improvisasjon. For standardisert eller detaljert regelverk kan derfor bidra til å redusere ledernes og klinikernes autonomi. Dette kan påvirke og hemme pasientsikkerheten.

Funnene viste liten grad av endring i tilsynsmetodikk og en generell bekymring om tilsyn har effekt på sykehusenes kvalitetsarbeid. Studien fant et paradoks i at lederne ikke rapporterte endring i egen arbeidspraksis eller på klinikknivå, til tross for nytt regelverk og etablering av kvalitets- og pasientsikkerhetsutvalg på ledelsesnivå. Endringer i ledelsespraksis krever altså mye mer enn designmessige regelverksendringer. Verktøy og støttefunksjoner for ledere synes enda ikke å ha blitt tilstrekkelig eller systematisk nok utviklet. Helsepersonell bør mer aktivt oppfordres til å bidra inn med sine perspektiver i myndighetenes regelverksutvikling.