Hopp til hovedinnhold

Kvinnelige stortingspolitikere får betydelig mindre medieomtale enn sine mannlige kolleger

Selv om antall kvinnelige stortingsrepresentanter i Norge øker, er kjønnsbalansen i politiske nyheter fortsatt svært ujevn.

Publisert: Endret:

Mann i dress og slips står i trapp. Ansiktet vises ikke i bildet. Foto.
Mannlige stortingspolitikere får betydelig mer medieomtale enn sine kvinnelige kolleger.

Det viser en studie som nylig ble publisert i American Political Science Review av to forskere ved Universitetet i Stavanger.

– I Norge får en mannlig stortingspolitiker nesten dobbelt så mye mediedekning som en kvinnelig politiker med samme posisjon og erfaring. Det er provoserende, sier professor Gunnar Thesen.

Mer ujevnt i Norge enn Storbritannia

Sammen med førsteamanuensis Tevfik Murat Yildirim har Thesen analysert og sammenlignet til sammen 600 000 norske og britiske nyhetsoppslag, fra 2000 til 2016. Funnene viser en tydelig kjønnsubalanse, som er større i Norge enn i Storbritannia.

– Både vi og andre har et bilde av oss selv at vi ligger langt framme når det gjelder likestilling i politikken. Da er det litt overraskende at vi har større utfordringer enn andre land når det gjelder likestilling i oppmerksomhet kvinnelige politikere får sammenlignet med menn, sier Thesen.

Studiene er gjort på de folkevalgte representantene i det britiske parlamentet og på Stortinget i Norge. Tar man tar høyde for andre faktorer som avgjør hvor nyhetsverdig en politiker er, som f.eks. erfaring, posisjoner og partienes styrke, er den gjennomsnittlige medieoppmerksomheten for mannlige og kvinnelige representanter jevn i Storbritannia, mens forskjellen i Norge fortsatt er stor.

– Det vi er bekymret for når det gjelder dette skeive bildet som vi møter i mediene hver dag, er hvordan det kan bremse en prosess mot mer likestilling i politikken, sier Thesen.

Valgsystemer, gamle tankemønstre og arbeidsdeling?

Thesen forteller at forskningen ofte forklarer slike forskjeller med utgangspunkt i seiglivede stereotypier hvor politikk og makt fortsatt assosieres med menn. Det får konsekvenser for journalisters valg av intervjuobjekter, og dermed også hvilke saker som frontes i mediene.

– Det har vist seg at menn og kvinner fronter og vektlegger ulike saker i politikken, så dette får også en konsekvens for hvilke saker som får oppmerksomhet, sier han.

Foto av to menn på UiS' campus. Omgivelsene rundt er trær med høstløv.
Professor Gunnar Thesen og førsteamanuensis Tevfik Murat Yildirim. Foto: Live Kolstad Kvalsvik.

I artikkelen peker Thesen og Yildirim på valgsystemet som en mulig årsak til at balansen er mer ujevn i Norge enn Storbritannia. I Storbritannia har hvert valgdistrikt kun én representant, mens valgdistriktene i Norge har opptil 19 representanter. Dette kan skape forskjellige relasjoner mellom politikere og journalister på flere måter.

– I mange nyhetssaker hvor geografi eller distrikt er relevant, vil journalister i Norge stå overfor et større utvalg av politikerkilder enn i Storbritannia. Dermed oppstår det også flere sjanser for at kvinner forbigås, sier Thesen.

Videre er det også slik at en representant i det britiske systemet aldri kan velge bort mediekontakt fordi han eller hun bærer ansvaret for sitt distrikt alene. I det norske systemet har vi ofte flere representanter fra samme parti i hvert valgdistrikt.

– Dette betyr at det finnes et potensial for arbeidsdeling internt i partiene, hvor noen representanter tar mer ansvar for mediekontakt. Problemet er da igjen at dette åpner for at kjønn spiller en rolle, dersom mannlige partikolleger tar en større del av mediearbeidet, utdyper Thesen.

– Det må snakkes om

Så hva kan gjøres for å få en jevnere kjønnsbalanse i de politiske nyhetene i Norge? Det må først og fremst snakkes om, spesielt i nyhetsinstitusjoner og partiorganisasjoner, mener Thesen:

– Vårt valgsystem, i kombinasjon med de likestillingsnormene vi har, gir fortrinn på veien mot økt likestilling i politikken. Men det skaper samtidig noen utfordringer for likestillingen, slik vi peker på. Hvis vi ikke engang ser dette, og snakker om det, kan vi i alle fall ikke finne løsninger.

Artikkelen er også publisert på forskning.no.

Tekst: Live Kolstad Kvalsvik