Hvis lærerstudenter lærer å forholde seg til hele følelsesregisteret sitt - sine «emosjoner» på fagspråket - kan det føre til at flere blir værende i læreryrket. Det mener førsteamanuensis Mette Helleve ved OsloMet, som har skrevet doktorgrad om emnet.
Lærerutdanningen må i større grad ta studentenes emosjoner på alvor, mener førsteamanuensis Mette Helleve ved OsloMet. Hun uttaler seg på grunnlag av sin doktorgrad ved samme institusjon. Tidligere i høst disputerte Helleve med avhandlingen «Lærerstudenters emosjonelle erfaringer som pedagogisk fenonmen».
Også kroppslig og ubevisst
Helleves definisjon av «emosjoner» omfatter både bevisste, navngitte følelser (som å være glad, trist, sint), men også en kroppslig og til dels ubevisst del av følelsesregisteret (eksempelvis svetting, rødming, stive skuldre).
Hun viser til at skoler, klasserom og lærerutdanningen er komplekse emosjonelle arenaer - der lærere og studenter konstant er i kontakt med egne og andres emosjoner - men at dette er et underkommunisert område i pedagogikken.
Et underkommunisert tema
I doktorgraden sin gikk Helleve i dybden på studentenes egne beskrivelser av sine emosjonelle erfaringer fra lærerutdanningen. Hun konkluderer med at dette feltet er lite omtalt i faglitteraturen, og at lærerutdanningen må ta studentenes emosjoner mer på alvor.
–Vi har alt å vinne på å gi studenters og nyutdannede læreres emosjonelle erfaringer mer oppmerksomhet. Hvis lærere blir tryggere på å forholde seg til egne og andres emosjoner, kan det bidra til at flere trives og ønsker å forbli i læreryrket, sier Mette Helleve i et intervju på OsloMets nettside.