Les professor i religionsvitskap, Marianne Hafnor Bøe, sin tale på UiS sin 18-årsmarkering 28. oktober 2022.
«Sister, rise up after your freedom,
Why are you quiet?
Rise up because henceforth
You have to imbibe the blood of tyrannical men.
Seek your rights, Sister,
From those who keep you weak,
From those whose myriad tricks and schemes
Keep you seated in a corner of the house”.
Dette tekstutdraget er hentet fra et dikt skrevet av Forough Farrokhzad, med tittelen «To my sister», på persisk «Be khaharam».
Farrokhzad var iransk poet og filmregissør, hun ble født i Teheran i 1935. Selv om det snart er 70 år siden diktet ble publisert, er tematikken fortsatt brennaktuell.
Jeg ble først introdusert til Farrokhzad på et av mine feltarbeid til Teheran av Laleh, min venninne og guide til storbyen.
Da vi diskuterte likestilling og kvinners rettigheter i Iran og i islam, som også var tema for hovedfagsoppgaven min i religionsvitenskap, hentet Laleh fram en liten og slitt bok fra bokhyllen sin.
Hun formidlet Farrokhzads dikt på en blanding av persisk og engelsk, og med egne kommentarer og tolkninger underveis i opplesningen.
Dette var Lalehs inspirasjonskilde i en hverdag preget av restriksjoner for henne som kvinne.
----
For meg var det et første møte med iransk feminisme; en bevegelse som jeg senere skulle forstå hadde lange historiske røtter.
---
Farrokhzad skrev om kvinners rettigheter, frihet, seksualitet og begjær. At diktene ble forbudt i en periode etter innføringen av Den islamske republikk i Iran i 1979, er kanskje ikke så overraskende. Budskapet passet ikke inn med det kvinneidealet som skulle formidles, hvor en kvinnes rolle primært var i familien, som datter, mor og kone.
Forough Farrokhzads dikt er kanskje enda mer relevante, og fryktede av iranske styresmakter nå i dag enn noensinne.
De siste ukene har det pågått protester i flere iranske byer etter at 22 år gamle Jina Mahsa Amini døde etter å ha sittet i moralpolitiets varetekt. Hun ble arrestert fordi hun ikke hadde dekket håret til på en skikkelig måte, og overholdt kravet om å bære en anstendig hijab.
Det startet med protester mot kravet om å bruke hijab som er nedfelt i Irans straffelov, men protestene har den siste tiden eskalert og inkluderer nå også krav om demokratiske rettigheter og et regimeskifte i landet.
----
Det kan kanskje virke overraskende at iranske kvinner er så aktive og synlige i protestene, men dette er det lang tradisjon for i Iran.
Protestene, som nå er inne i sin sjette uke, er forankret i iransk kultur og historie.
Når kvinner klipper håret for å ta avstand fra det som skjedde med Amini, er dette en protestform som går langt tilbake. Den beskrives i Shanameh – den såkalte Kongeboken av Ferdowsi – et nasjonalepos som dateres tilbake til 1000-tallet og som har stått sentralt i defineringen av iransk kultur og nasjon.
-------
Når Siyavash, en helt i historien, blir drept, klipper kona hans, Farangis, av seg håret.
I sorg.
Men også i protest og sinne.
------
Det er disse følelsene demonstrantene henter opp igjen.
Samtidig som de viser at de tar kontroll over egen kropp og seksualitet, og bryter med de etablerte kjønnsnormene.
---
Demonstrasjonen bygger også på iransk feminisme i nyere tid. De siste tiårene har engasjement for kvinners rettigheter blitt frontet på flere arenaer – i lovspørsmål, religion og samfunnsliv.
Vi vet at det er mange som viderefører disse ideene også her i vårt distrikt, ikke minst blant våre ansatte og studenter ved UiS.
---
Let me therefore turn to English to include our international colleagues and students as well.
Iranian women have participated in democratic movements throughout the modern history of Iran.
But for the first time, their demands on women’s rights and freedom are at the forefront of the agenda.
The protestors face severe consequences.
University students and even children in schools are brutally attacked and killed for demanding freedom and democratic rights.
There is also a great risk involved for professors and university staff who support the protests, and many are therefore reluctant to openly criticize the attacks.
The universities are under strict control. The regime governs everything from which topics can be taught to what kind of literature can be put on the reading list. The academic freedom is severely limited.
----
Men kampen for demokrati og kvinners rettigheter utspilles ikke bare Iran. Tilsvarende kamper finnes mange andre steder.
Dere husker kanskje bildene av Alaa Salah? En ung kvinne kledd i hvitt – i en sudansk toub – som ledet protestsang mot president al-Bashir i 2019, fra toppen av et biltak og omringet av store folkemengder?
Hendelsen innledet revolusjonen i Sudan. I likhet med protestene i Iran, er også rettighetskampen i Sudan sammensatt. Men en av de kampene som har stått sterkt, er kampen mot moralpolitiets kleskoder.
Kvinner har fått en nøkkelrolle i den sundanesiske protestbevegelsen, slik de også har fått i Iran. De protesterer side om side med menn, men de kvinnelige aktivistene er likevel mer sårbare. Ikke bare utsettes de for vold, men risikerer også seksuelle overgrep og voldtekt. I Sudan kan dette bety ærestap for kvinnene og deres familier. Voldtektsofrene risikerer også å bli dømt for utroskap.
----
Protestene i Sudan og Iran handler altså ikke bare om klær. De må heller ikke anses som enkeltstående eller tilfeldige hendelser.
Nadje Al-Ali, professor ved Brown universitetet i USA, har forsket på feministisk aktivisme. Hun mener at kjønn er en nøkkelfaktor for å avdekke og forstå hvordan hierarkier og maktforhold etableres og opprettholdes. Spesielt i perioder med politisk omveltning og revolusjon.
Men, det viser oss også hvor endringer kan starte og finne sted.
---
Autoritære stater, og særlig de preget av religiøs ekstremisme, har en tendens til å fokusere på kontroll av kvinnekroppen, via bestemmelser om klær.
Men det handler ikke bare om religion.
Sekulære stater, som Frankrike og Danmark, har innført lover som forbyr bruk av bestemte typer klær. Tilsvarende forbud diskuteres også i Norge med jevne mellomrom.
Det forteller oss at kontroll av kropp og seksualitet også markerer grenseoppganger for hva slags borgere og hvilke typer frihet som aksepteres og anerkjennes.
----
Det handler altså ikke bare om kvinner. Autoritære regimer, som Iran, har ved flere anledninger vist hvordan de benytter seg av kjønn, og definisjoner av mannlighet og kvinnelighet, som politiske strategier.
Personer som ikke passer inn i rollen definert i den autoritære og patriarkalske modellen, blir henvist til en passiv og underlegen rolle som ligner den rollen kvinnen har fått som underordnet.
Mest utsatt er seksuelle minoriteter. De som faller utenfor etablerte normer for hva en kvinne eller mann skal være.
De modige, som beveger seg på kantenav samfunnets normer forkjønn og seksualitet, gjør det med livet som innsats.
----
On a final note, the fight for gender equality, freedom of expression and human rights is ongoing in many contexts. These days my, and many others’ attention is directed towards Iran.
So, what can we do to help? We need to continue our support for the protestors in Iran. They need to know that we support them; that we are watching, following, and standing with them. Our support is crucial for their security.
However, we also need to continue what we as a university do best - to study, research and teach the complexities of these conflicts – of how gender, but also religion and politics are entwined and affect the world we live in.
In that way, we can recognise the democratic struggles taking place globally, but also pave way for grasping how gender is key for understanding the “big issues” at stake also in our own society.
---
For denne rettighetskampen er ikke bare aktuell i Iran eller for iranske kvinner.
-----
I flere land i Europa og i USA reverseres rettigheter som mange allerede har begynt å ta for gitt. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp blir politiske forhandlingskort. Det viser at kampen for hardt tilkjempede rettigheter ikke er utkjempet en gang for alle.
---
Ikke i Iran
----
Ikke i Sudan
---
Ikke i USA
----
Og heller ikke i vårt eget samfunn.