Hvordan opplever ungdom med flyktningbakgrunn helsetilbudet i kommunen?

Tidligere forskning viser at psykiske problemer rammer ungdommer med minoritetsbakgrunn hardere av flere årsaker. Dette kan være knyttet til deres erfaringer som flyktninger, traumatiske minner, tap i nære relasjoner, usikkerhet og utfordringer med å tilpasse seg et nytt land.

Til tross for dette, oppsøker de sjeldnere helsehjelp enn norske ungdommer.

— Vi vet at unge med flyktningbakgrunn er spesielt utsatte, og noe av problemet er at helsetjenestene i liten grad er tilpasset deres behov. Jeg har selv flyttet til Norge som barn og opplevd utfordringene med å bosette meg i et nytt land og i en ny kultur, forteller forsker Charity Ambrose, som opprinnelig er fra Sør-Sudan.

Nå er hun i gang med en doktorgrad ved Universitetet i Stavanger hvor hun skal undersøke måter å styrke den psykiske helsen til ungdom med bakgrunn som flyktninger fra Afrika.

— Målet med mitt prosjekt er å bidra til utvikling av tiltak som kommunehelsetjenesten kan iverksette for å bedre møte unge med psykiske vansker fra denne verdensdelen, legger hun til.

Skal intervjue både ungdom og foreldre

Forskningen viser også at ungdommer med afrikansk opprinnelse ofte slutter å bruke psykiske helsetjenester. Unge flyktninger i Norge kan ha udiagnostiserte og/eller ubehandlede psykiske problemer eller sykdommer som fortsatt påvirker livet deres.

— Vi skal først intervjue unge mellom 16-25 år for å lære om deres erfaringer med kommunale helsetjenester for psykisk helse. Etterpå skal vi snakke med foreldre til unge fra Afrika om hvordan de opplever hjelpen barna deres har mottatt, forklarer hun.

Disse intervjuene skal deretter legge grunnlag for møter med både unge og helsepersonell, og med foreldre og helsepersonell, som skal bidra til anbefalinger om tilpasning av helsetjenester i kommunen.

Nå starter forskerne arbeidet med rekruttering av deltakere til studien.

— Jeg vil gjerne komme i kontakt med unge i målgruppen, både de med lettere psykiske plager som har hatt behov for å snakke med for eksempel helsesykepleier på skolen, og de med diagnostiserte psykiske lidelser, sier hun.