I 2021 ble det gjennomført en utgravning langs Ytstebrødveien på Eigerøya i Eigersund kommune. I denne sammenhengen ble det gravd ut et grophus på Leidland. Tidlig i utgravningen ble prøveresultater fra grophuset datert til 1318‒1403 e.Kr, noe som viste at bygningen stammet fra høy- til senmiddelalder. Det viste seg også etter hvert at grophuset inneholdt store mengder smieslagg, noe som indikerte at vi hadde å gjøre med en middelaldersmie.
Av Øyunn Wathne Sæther, arkeolog fra Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
Før utgravningen på Eigerøya var det tidligere påvist kun én smie fra middelalderen i Rogaland, nærmere bestemt i Aurdal i Vindafjord kommune. Denne smien ble gravd ut i 2020, og undersøkelsen viste at denne hadde vært brukt som en grovsmie i 300 år, fra 1100 til 1400 e.Kr. Smien på Eigerøya var dermed allerede medlem av en eksklusiv klubb ved at den var den andre av nå to påviste middelaldersmier i Rogaland. Den er i tillegg spesiell i forhold til andre norske middelaldersmier ved at den var gravd ned i terrenget. Det er kjent middelaldersmier i grophus fra flere andre steder i Norden, blant annet fra Tyrsted og Lund i Danmark, men dette er altså ikke kjent fra Norge.
Grophuset
Grophuset var gravd ned og inn i en bakke, med inngangspartiet i sørvest hvor bygningens nedgravning var på det grunneste og i flukt med samtidens bakkeplan (fig.1). Nedgravningen var 80 cm på det dypeste i vest, og i det nordvestre hjørnet var det satt opp en veggmur (fig.2).
Selve nedgravningen var 3,6 m bred og 4,5 m lang. Det var spor etter 23 stolper i gulvet, og det er antatt at tre av disse bar ytterveggene (i tillegg til en stolpe som mest sannsynlig sto på en av steinene i den nordvestlige veggmuren), mens fire bar taket. De fire takbærende stolpene var satt godt ned i undergrunnen, og ved utgravning ble det observert at disse hadde etterlatt hulrom i bakken, noe som antydet at de råtnet bort der de sto (disse kan sees tydelig på fig.3)
Hus-strukturen inneholdt flere groper og gulvlag og brukslag av sand og silt, og flere indre stolper og staur kan ha fungert som f.eks. bordbein, eller vært tilknyttet stativ og støtter (fig.3). Det ble også påvist minst én mur inne i grophuset i tillegg til den nordvestlige veggmuren (fig.4).
Ett stort brannlag (fig.4), trolig rester av taket som har falt ned, viste at bygningen har brent ned etter at den gikk ut av bruk. Vi antar at bygningen var gått ut av bruk da den brant ned da det tydelig var ryddet inne i den, og alt av gjenstander var fjernet. Etter dette har gropen gradvis blitt fylt igjen med masser fra det omkringliggende området. På grunn av brannlaget, som kun dekket to tredjedeler av gulvet og som var lokalisert i den vestre delen av grophuset, er det mulig å si at bygningen trolig var todelt, hvor kun den vestre delen hadde tak. Det ble også påvist to stolpehull som kan ha fungert som den østre støtten til dette taket, og det er mulig at disse stolpene har vært tilknyttet to porter som ledet til den indre konstruksjonen, og som det var mulig å åpne opp og lukke igjen ut fra hvor mye lys man ønsket å ha inn i smien. Den ytre delen mot øst besto antagelig kun av en lett lévegg eller lignende. At det må ha vært en form for vegg her var ganske tydelig da det kun var ett ytre inngangsparti i huset, lokalisert i sør. En åpen konstruksjon ville trolig ført til mer bevegelse ut mot øst og nord, noe som ville gjort inngangspartiet i sør overflødig.Tolkningen av essen, blåsebelgen og amboltens plassering (fig.5) er basert på påviste lag og strukturer i smien i tillegg til funn av store mengder smieslagg. Formen på gropen, der det er antatt at blåsebelgen var plassert, indikerte at belgen har stått på gulvet, og det er mulig denne har hatt en rektangulær form. Essen har trolig også vært plassert direkte på gulvet, basert på lagenes plassering og mangel på oppmuring. At smeden har sittet på gulvet er kjent fra andre smier fra middelalderen, og er også avbildet på portalen fra Hylestad stavkirke i Setesdalen. I tillegg hadde kullet, som man har foret essen med, også ligget på gulvet, direkte vest for essen. Ambolten har trolig stått noe opp fra gulvet, mulig på en stolpe, for å lette arbeidet. Andre strukturer, som vanntønne og avfallsgroper var ikke mulig å påvise. Belgens plassering i forhold til essen og ambolten antyder at det kan ha vært to personer som jobbet i smien, med det er også mulig at to av staurene, som har stått på skrå ut av nedgravningens søndre kant, var tilknyttet en takhengt mekanisme som gjorde at blåsebelgen kunne styres av smeden selv, noe som er påvist i andre smier fra middelalderen. Dette ville gjort en ekstra person i smien overflødig.
Dateringer og metallurgisk analyse
De endelige dateringene fra flere lag og strukturer i grophuset spenner fra 1229 til 1440. De fleste dateringene er fra starten av 1300-tallet til mellom 1430 og 1440 da det er antatt at grophuset ble ryddet og forlatt, og kanskje til og med påtent. Det er trolig at de tidligste dateringene kan relateres til gjenbruk av treverk, mens selve grophuset trolig var i bruk fra etter Svartedauden og inn på 1400-tallet. Den aller eldste dateringen i anlegget stammer fra strukturen hvor ambolten skal ha stått, noe som kan tyde på at amboltstokken kan ha vært gammel. Den sikreste dateringen kommer fra et byggkorn, funnet i et gulvlag, datert til 1396‒1440 e.Kr.
Det ble foretatt en metallurgisk analyse av flere av lagene i grophuset. Disse viste at da grophuset var i bruk som smie var det i stor grad sekundærsmiing som foregikk i bygningen. Dette utelukker ikke at det også kan ha foregått primærsmiing i grophusets aller tidligste fase. Sekundærsmiing er produksjon av gjenstander, mens primærsmiing stort sett handler om forberedning av jernet før det kan brukes til gjenstandsproduksjon. Smieaktiviteten, som er påvist, er betegnet som simpel smiing, sannsynligvis av redskaper, beslag og søm, noe som kan tyde på at smien har vært en gårdssmie/eldhus. Smeden har trolig brukt jern i form av barrer, halvfabrikata og gamle gjenstander. Det har foregått lite rensing av luppjern i smien, og det finnes ingen kjemiske spor som tyder på at smeden har mestret sveising av jern og stål.
Endelig tolkning av resultatene
Grophuset på Eigerøy var trolig i bruk som smie på slutten av 1300-/starten av 1400-tallet, men det ser ut til at bruken endret seg og at bygningen senere ikke var tilholdssted for smieaktiviteter. Hva grophuset har vært brukt til fram til 1440 er vanskelig å si, men det er mulig bygningen er brukt som eldhus, og det er tegn på at grophuset kan ha blitt brukt til blant annet ølbrygging. Det er godt mulig bygningen har vært brukt som dette samtidig som den har vært brukt som smie, og at de forskjellige aktivitetene har vært årstidsavhengige, noe som er kjent fra andre eldhus fra middelalderen. Makroprøver fra gulvlagene peker mot at de forskjellige aktivitetene har funnet sted på ulike tider av året. Ett av de påviste lagene ble tolket som flere tynne gulvlag trampet sammen, så laget inneholder etter all sannsynlighet spor etter de forskjellige aktivitetene fra de forskjellige årstidene og funnene stemmer godt overens med funn fra andre lignende kontekster. Gårdssmier fra vikingtid og middelalder var trolig tilholdssted for mer enn kun smiing, og var antagelig brukt mer som multifunksjonelle bygninger/eldhus enn rene smier.
Fyllingen, H. og Mooney D. 2022. Arkeologiske og naturvitenskapelige undersøkelser av id 72603, en smie fra middelalderen i Aurdal gnr. 124, bnr. 1, Vindafjord kommune. Oppdragsrapport 2022/03, Am UiS.
Jouttijärvi, A. 2023. En smedje fra Eigerøy. Report 23-07. Heimdal-archaeometry
Lindman, G., Forenius, S., Andersson, D. & Grandin, L. 2007. Smedjan i Salmered. UV Väst rapport 2007:6. Riksantikvarieämbetet, Sverige
Pagh, L. 2021. Stålproduktion i Danmark i middelalderen Smedens rum 2 og 3, 31-42
Sauvage, R. 2005. Jern, smie og smed. Jernhåndverkere og jernhåndverk i Midt-Norge ca. 600-1100 e.Kr. Upublisert masteroppgave i arkeologi. NTNU, Trondheim
Thomsen, T. 2021. Materialet i gulvet. Smedens rum 2 og 3, 23-29
