Hopp til hovedinnhold

Slaget i Hafrsfjord - hvorfor i Rogaland?

«Hørte du i Havsfjord hvor hardt de sloss, Kongen den ættstore med Kjotve den rike.» Slik innleder Torbjørn Hornklove sitt hyldningsdikt til Harald Hårfagre etter slaget. Dette var det siste og avgjørende slaget i kampen om herredømmet over Norge.

Publisert: Endret:

Erling Skjalgsson korset
Erling Skjalgsson-korset.

Første gang publisert i Frá haug ok heiðni nr 4 i 1986. Tekst: Odmund Møllerop

Med kommentar av Ann Zanette Tsigaridas Glørstad, 2022.

Snorre forteller at høvdinger fra Agder og Telemark, Rogaland og Hordaland samlet seg for å hindre Harald i å legge også denne delen av landet under seg. Vi vet ikke om Harald bevisst hadde ventet med Sørvestlandet til slutt, men vi må regne med at han visste det var konsentrert mer makt i dette området enn ellers i landet. 

Striden i Hafrsfjord ble både lang og hard og med stort mannefall på begge sider, forteller sagaen. Mot slutten flyktet kongen på Agder, Kjotve, til en holme der det var et godt sted å forsvare seg. Denne holmen er Ytraberget på Sørnes, og her kunne Kjotve og hans folk holde stand ennå en stund før de måtte trekke seg sørover Jæren, idet de tenkte på mjød, som Hornklove sier. 

Vi vet ikke hvor slaget sto, men det sannsynligste stedet er rett utenfor Ytraberget - ut mot Sømsholmene. På Ytraberget kan vi fremdeles se restene av den steinmur som omga bygdeborgen fra folkevandringstiden. 

Småkonger og storbønder 

Snorre beretter om småkonger som hadde makten i et begrenset område, ofte bare deler av våre fylker i dag. Harald derimot ønsket å bli «tjod»-konge, konge over et helt land. Om Harald var den første eller eneste med slike ambisjoner i samtiden, vet vi ikke, men vi vet at det mange steder i landet var økonomisk grunnlag for en utvikling fra storbonde til småkonge. Denne utviklingen er vanligvis en svært langvarig prosess. Den småkonge eller høvding som kontrollerte Jæren og kanskje ennå større deler av Rogaland, baserte sin makt på rikdom og innflytelse bygd opp gjennom mange århundrer. 

Samlet gravfunn fra Flagghaugen på Avaldsnes
Samlet gravfunn fra Flagghaugen på Avaldsnes. Foto: Arkeologisk museum, UiS

Vi mener å se klare tegn til sosial lagdeling og konsentrasjon av makt hos en overklasse av storbønder allerede i bronsealder, 1200-1500 år f.Kr. Her i Rogaland finner vi disse menneskene på Jæren, på enkelte av Ryfylkeøyene og ved Karmsundet, der dette er smalest. God jordbruksjord er alle steder basis for utviklingen, men det som skapte overskuddet og la det virkelige grunnlag for makt, var den kontroll de skaffet seg over vareutvekslingen innenlands, og med områder utenfor Norge. Med temmelig stor sikkerhet kan vi si at dette samfunnet i de første århundrer e.Kr.f. hadde utviklet seg til politiske strukturer med to markerte tyngdepunkt, Avaldsnes på Karmøy og området omkring Tinghaug ved Bryne. 

Høvdingen i nord kommer til syne i den usedvanlig rikt utstyrte graven i Flagghaugen, like ved Avaldsnes kirke. Foruten praktfulle våpen, importerte glass, sølv- og bronsekar, inneholdt graven gullsmykker, bl.a. en massiv armring, som veier ca. 600 gram. Mannen kom i graven ca. 300 e.Kr. 

Graven på Krosshaug
Illustrasjon av begravelsen på Krosshaug.
Ill: Eva Gjerde 

En grav i Krosshaug på Hauge i Klepp er omtrent 100 år yngre. Her var en kvinne begravd med et utsøkt og kostbart utstyr, som plasserer henne i det sosiale og økonomiske toppsjiktet i nordisk folkevandringstid. Krosshaug er ikke det eneste gravminne på gårdene ved Tinghaug. Herfra kjenner vi til sammen omkring 80 større og mindre gravhauger, og knapt noe område har gitt så mange og rike funn som nettopp dette. Funn og fornminner gir oss bildet av Tinghaugområdet som maktsenteret på Jæren gjennom hundrevis av år. 

Skip betyr makt 

Høvdingdømmene i nord og sør markeres også gjennom den del andre fornminnetyper, og det er naturlig å trekke fram nausttuftene som kan fortelle noe om de båter og skip som bragte fremmede varer til landet gjennom store deler av forhistorisk tid. 

Det er åpenbart at det store antall naust på Nord-Jæren og særlig rundt Hafrsfjord, ikke er bygd og brukt av lokale bønder og fiskere. Vi må se dem i sammenheng med et høvdingdømme som delvis baserte sin makt på et oppbud av skip, som kunne bære et betydelig antall krigere. For å være sikker på å ha nok mannskap til disposisjon, måtte høvdingen ha kontroll over et område som var minst så stort som Jæren. 

Det er antakelig innenfor en slik omfattende politisk organisasjon vi skal se bygdeborgene i fylket. Vi kjenner omkring femti slike anlegg på bergknauser og åser, som fra naturen er lette å forsvare. Som oftest er de forsterket med murer på de svakeste stedene. Det er påfallende at det er særlig mange av dem på Nord-Jæren og i Dalane; langs grensene for det vi tror er Jærhøvdingens område. Ytraberget hører hjemme i det forsvarssystemet. 

Flyfoto av Dysjane
Flyfoto av Dysjane.

De ringformede tunanlegg er en annen viktig fornminnegruppe. De består av en samling hustufter som ligger radiært ordnet rundt en åpen plass. På de to største anleggene, Klauhauane på Ødemotland i Nærbø og Dysjane på Hauge i Klepp, ligger det 17-18 tufter i to halvsirkler rundt en oval plass. Tuftene ligger vegg i vegg, og anlegget har en markert inngang mot vest. En steingard stenger åpningen mellom tuftene i øst. 

De tykke kulturlagene viser at det må ha bodd mange mennesker der gjennom lang tid, men samtidig viser den strenge, nærmest militære organiseringen av anleggene at forsvar, egenbeskyttelse, må ha vært et av formålene. Vi fristes til å tro at de er anlagt av en som hadde autoritet nok til å tvinge et stort antall mennesker til å bo på en slik måte gjennom lang tid. Tunanleggene kan da oppfattes som landsbyer der det bodde en befolkning som drev vanlig næringsvirksomhet - åkerbruk og fedrift. Samtidig var boformen diktert av en høvdings behov for å ha mannskap og krigere lett tilgjengelig. 

Utskyld og veitsle 

Under sitt arbeid med gamle skatteordninger i Norge fant riksarkivar Asgaut Steinnes beskrivelse av en skatt som ble kalt utskyld. Denne skatten var bare knyttet til enkelte gårder i Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland. Han viser at beliggenheten til utskyldsgårdene markerer gamle ferdselsveier, og at utskyld opprinnelig kan ha vært en form for veitsle, dvs. at høvdingene og deres folk hadde rett til en viss mengde fritt underhold. Steinnes hevder at skattesystemet virker så godt planlagt og gjennomført at det må skyldes en styrer med kongelig makt. 

Det ser ikke ut til at denne styreren kan ha vært Harald Hårfagre eller noen av hans etterfølgere. Steinnes trekker derfor den slutning at systemet er kommet til under en lokal makthaver i en tid som ligger forut for rikssamlingen. Det støtter hans tanke om et gammelt sørvestnorsk rike som har nådd fra Tromøya i øst til Boknafjorden i vest. Kanskje omfattet det også resten av Rogaland, opp til Ryvarden nord for Haugesund. Steinnes antyder at Oddernes ved Kristiansand kan ha vært sete for denne makthaveren, men peker også på at mektige slekter holdt til på Jæren, særlig i Klepp og Time, på Sola og ved Hafrsfjord og Gandsfjorden. Tyngdepunktet kan derfor like gjerne ha ligget på Jæren. 

Steinnes viser også at det gamle landskapsnavnet Rogaland i tidlige kilder bare brukes sammen med lokalnavn fra Nordfylket, mens Jæren aldri nevnes som en del av Rogaland. 

Om landnåmsmennene på Island heter det om noen av dem at de «for af Rogalandi» om andre at de «for af Jadri». Antakelig var det gamle Rogaland bare brukt om et område nord for Boknafjorden. Denne antydningen om to «riker» i Rogaland i tidlig vikingtid gjør det naturlig å undersøke om vi også i vikingtid kan finne belegg for tilsvarende maktsentra i nord og i sør, slik det tydelig var markert i eldre jernalder. 

Skipsfunn på Karmøy 

Ved Karmsundet ligger Storhaug på gården Gunnarshaug, et lite stykke nord for Karmsundbrua. Haugen var opprinnelig 40-50 meter i diameter og 5-6 meter høy. Fra midten av 1800-tallet hadde bøndene i nabolaget kjørt jord fra haugen. Da fant de også eikeplanker og tilskårne trebiter som ble brukt til brensel. Restene av haugen ble utgravd i 1886, og da ble det bl.a. funnet en ca. 20 meter lang kjølplanke av eik og biter av bordkledningen. Det viser at man hadde brukt et skip på Osebergskipets størrelse ved gravleggingen for å markere den dødes posisjon i samfunnet. Også det som var igjen av gravgodset, viser at graven i rikdom har kunnet måle seg med de mer kjente skipsgravene i Vestfold. 

Også i Grønhaug på Bø, litt sør for Karmsundbrua, ble det funnet et skip. Det var noe mindre. Graven var plyndret i gammel tid, men også her forteller restene at den gravlagte tilhørte et høvdingmiljø. 

Tidligere antok man at skipsgravene fra Karmøy måtte ha en sammenheng med Vestfold-kongene, og at skikken var overført til Karmøy med Harald Hårfagre. Nå viser det seg at begge disse gravene kan dateres til slutten av 700-tallet, et århundre før slaget i Hafrsfjord. De er også eldre enn Osebergskipet, som er datert til ca. 800. Skipsgravene på Karmøy viser at det ved nordre del av Karmsundet, gjerne med Avaldsnes som sete, satt høvdinger som i makt og rikdom kunne måle seg med Vestfold-kongene. 

Mens Avaldsnes opprettholder sin posisjon som maktsentrum også i vikingtid, kan gravfunnene, særlig i Klepp og Time, ikke oppvise tilsvarende rikdom i vikingtid. 

Fordi makt og posisjon i vikingtid i så høy grad er basert på skip og gode havner, kan det bety en forskyvning av makt og innflytelse mot nord til gårder som Sola, Tjora, Jåtten og Gausel. For Jærens vedkommende er det naturlig å bruke et usedvanlig rikt gravfunn fra Gausel for å markere samfunnstoppen. Denne graven er en av de rikest utstyrte kvinnegraver i Norge, nest etter Osebergfunnet. Blant spenner og ringer av sølv og forgylt bronse er også en mengde importerte saker, som stammer fra De britiske øyer. Forgylte bisselbeslag og noen andre beslagstykker, som antakelig er revet løs fra et relikvieskrin, er blant det fineste en kjenner fra irsk metallkunst fra 700-årene. De fremmede gjenstander i Gauselfunnet er samlet i første halvdel av 800-tallet. 

Plyndringstokt fra Rogaland 

Det er funnet et stort antall innførte metallarbeider i norske vikinggraver, her i Rogaland ca. 150 stykker. Blant dem er draktspenner, skålvekter, vektlodd og tynne uthamrede bronsekar. Dette er vanlige handels- eller byttevarer, som kan ha kommet hit på fredelig vis. De mest alminnelige er imidlertid bruddstykker av forgylte bronsebeslag, som har vært pynt på hellige bøker, helgenskrin, kors og alterkar. Her hjemme fikk beslagstykkene en nål på baksiden og ble brukt som draktspenner. Bare få slike ble lagt i grav etter år 900. Også av den grunn er det sannsynlig at disse beslagstykkene er kommet til Rogaland som et resultat av plyndring. Slik virksomhet ble betydelig redusert fra siste halvdel av 800-tallet. 

Rogalendingene må ha vært særlig aktivt med i vikingtoktene til Irland, for ingen andre steder ellers i Nord-Europa er det gjort så mange funn med irske saker fra vikingtiden. Det aller meste av dette er funnet på Nord-­Jæren med Gauselfunnet som det største. I irske annaler fortelles om plyndringene som fra ca. 820 blir årvisse og av så stort omfang, at det må dreie seg om organiserte tiltak. Vi fristes til å tro at lederne for noen av disse toktene kom fra Nord-Jæren med mannen som utstyrte graven på Gausel som den fremste. 

Tre maktsentre i Sørvest-Norge 

Det en kan utlede av det arkeologiske materialet og av andre kilder, synes å godtgjøre at en må regne med tre politiske og militære tyngdepunkt i Sørvest-Norge tidlig på 800-tallet: Oddernes-området, Nord-Jæren og Karmsund-området. Sammen må de ha utgjort en betydelig maktgruppering og en vanskelig motstander for Harald Hårfagre. 

Det er mulig at Harald Hårfagre hadde skaffet seg kontrollen over Karmsund-senteret allerede før Hafrsfjordslaget. Det kan ha skjedd ved erobring eller ved at det gjennom slektskap alt satt lojale folk der. I alle fall er det tydelig at de senere kongene la stor vekt på å beholde kontrollen over Karmsundet. Det gamle maktsenteret sentralt på Jæren ble antakelig mindre betydningsfullt for kongens administrasjon av Rogaland, slik det lå uten direkte kontakt med havet. 

Vi kan spekulere på om det var de gamle slektene som fortsatt hadde makten i de sentrale deler av Jæren, eller om deres eiendommer var gitt til andre, som var mer kongetro etter Hafrsfjordslaget. Sikkert er det i alle fall at det politiske tyngdepunkt omkring 900 lå lenger mot nord. Der hadde Sola-ætten med Erling Skjalgsson som den mest kjente, bygd ut sin makt i nært samarbeid med kongen. 

Rogaland og den store historien: Lange linjer og nye innsyn 

Av Ann Zanette Tsigaridas Glørstad 

Slaget i Hafrsfjord er kjernen i historien om hvordan Norge ble et land. Torbjørn Hornkloves dikt gir slaget nærhet og dramatikk, her navngis motstandere og steder, krigerne beskrives som kledd i røde kapper med sølvomviklede sverd, og vi hører lyden av rop og sverdslag. Diktet var da også sentralt i Snorres gjenfortelling av historien om hvordan Norge vokste fram gjennom konflikter og allianser. Møllerop illustrer nettopp hvordan denne historien og kunnskapen om vikingetidens samfunn, bygger på samvirke og fortolkning av mange ulike kilder, og at vår kunnskap om fortiden på mange måter er et landskap som endres med skiftende lys og perspektiv.  

Med unntak av de tidligste runeinnskriftene, er skaldediktene som er gjengitt i Fagrskinna og i Snorres verk, trolig de eldste nedskrevne historiene her til lands og enkelte antas å ha vært skapt i vikingtiden. De gir innblikk i en annen verden: en annen måte å tenke om livet på, om andre bekymringer, samfunnsstrukturer og politiske prosesser. Tolkningen av disse kildene må samtidig speiles i det arkeologiske materialet fra samme tid, som viser stor variasjon av ulike gjenstander, kunstuttrykk, ritualer og monumenter. Særlig for vikingtid er det nettopp balansen mellom disse ulike kildene som stadig er i spill: hva er den store historien bak funnene, hvilke fortellinger er bevart, hvilke er glemt, og hvilke kan vi gjenoppdage?  

Gjennom tydelige bilder og forklaringer viser Møllerop hvordan denne forskningen vever sammen arkeologiske og skriftlige kilder, hvor de lange historiske trådene trekkes gjennom landskapet. Samtidig er artikkelen en påminnelse om hvordan innrammingen av historien endres når kildene forstås inn i nye kontekster, og når man skifter ståsted og får nye innfallsvinkler til et kjent materiale. Snorres framstilling av at Hafrsfjord var det siste og avgjørende slaget som samlet Norge, var grunnfortellingen i Norgeshistorien fram til 1990-tallet. Claus Krags nybrottsarbeid med de skriftlige kildene, åpnet imidlertid for en ny fortelling om dette. Krag viste hvordan Snorres fortelling er basert på en sammenstilling av flere kompliserte kilder som trolig ble laget i ulike politiske sammenhenger. I dag er det mer vanlig å tolke kildene dithen at Harald først og fremst var en vestlandskonge, med oppvekst i Sogn, som gjennom allianser og strategisk maktutøvelse, klarte å opprette et herredømme over store deler av Vestlandskysten, opp mot Nord-Norge gjennom allianse med Ladejarlene, og ned mot Sørlandet. Ny forskning viser at det eksisterte handelsruter ned langs Norskekysten mot Danmark allerede før vikingtid, og framveksten av Avaldnes som politisk senter og prosessene mot politisk sentralisering, kan nettopp ha sammenheng med ønsket om å kontrollere denne lukrative handelen.  

Likevel skimtes fortsatt de gamle linjene i landskapet, og de rammer inn også dagens funnbilde i tråd med forskningsbildet som Møllerop beskrev: Det arkeologiske materialet viser at det gamle senteret ved Tinghaug synes å miste noe av sin betydning, og maktens tyngdepunkt forskyves nordover på Jæren hvor det er en rekke rike gravfunn fra 800-tallet, og en stadig økende mengde irske gjenstander som vitner om nettverk og reiser over Nordsjøen. De konkrete relasjonene mellom makten på Avaldsnes og Nord-Jæren er uviss, men endringen i funnbildet viser at historien om Rikssamlingen også nedfeller i seg i regionale maktskifter og nettverk.