Barn i krise

Omsorgssvikt, vold, seksuelt misbruk og krenkelser er skadelig for barn

Publisert første gang 13.06.2017

Barn skal vokse opp i et trygt omsorgsmiljø med trygge omsorgspersoner og ha et godt nettverk, med familie, venner og trygt skole- og fritidsmiljø. Realiteten er dessverre slik at dette ikke gjelder for alle barn (Veland & Hamm, 2015). 

Mange barn blir utsatt for oppvekstsvilkår som er svært belastende for barnets individuelle og sosiale utvikling, hvor omsorgssvikt og mishandling preger hverdagen (Mossige & Dyb, 2009). Vold i nære relasjoner er et omfattende samfunnsproblem og er i strid med norsk lov og menneskerettighetene (St.Meld, 15, 2012-2013).

Tegn og symptomer på vold eller misbruk

Noen ganger kan barn fortelle om det de har opplevd, og viser frem blåmerker eller rifter i huden. Noen barn sier ikke noe, men kommer med blåmerker eller viser til vondt i armen eller magen, gjerne gjentatte ganger. Noen barn blir stille og forsiktige, de gjør seg usynlige, mens andre kan være svært urolige og bli oppfarende og sinte i situasjoner hvor andre klarer å regulerer sitt temperament.

Det kan være vanskelig å oppdage om barn blir utsatt for vold. Barn er svært lojale mot sine omsorgspersoner, spesielt foreldre, men har de vært utsatt for trusler blir det vanskelig å stole på voksne og å fortelle hva som har skjedd. Noen barn er for små til å fortelle hva de utsettes for og er da helt avhengige av de voksnes hjelp. Det er viktig at vi lytter, observerer og diskuterer med kollegaer, for det kan være vanskelig å vite om barnet blir utsatt for noe skadelig og hvordan man skal håndtere dette.

Barn som er blitt utsatt for omsorgssvikt eller vold viser ofte indikasjoner på at noe er galt. De kan være triste, lei, stille, bleke, sinte, aggressive, ha vondt i hodet eller i magen, kan være uflidd, begynne å tisse på seg, ha forsinket utvikling, etc. Slike barn er ofte utrygge i situasjoner hvor andre barn er trygge. Det kan være i utførelse av skolearbeid eller i samarbeid med andre barn og voksne. Foreldre kan også signalisere at noe er vanskelig eller galt i familien; de uteblir fra avtaler, tar ikke telefonen, er ofte borte, kjefter på ungene eller har skiftende humør, ser triste ut, er uflidde eller lukter alkohol.

Når det er mistanke om omsorgssvikt eller vold er det viktig at lærere og andre voksne er kjent med hvordan slike krenkelser virker inn på et barn, hvilke symptomer og kjennetegn det er, og at de tar tak i dette og kjenner lovverket. Barnehagepersonell og lærere er i en unik posisjon til å følge barnets utvikling og psykiske helse, og kan dermed oppdage om noen barn har det vanskelig eller vondt i hverdagen. 

For utdypende definisjoner på barnemishandling, fysisk og psykisk mishandling, omsorgssvikt og seksuelle overgrep, se Vold i nære relasjoners temasider Vold og overgrep mot barn.

Korttids- og langtidsskadevirkninger av vold

De fleste som blir utsatt for vold får noen kortidsreaksjoner. Kortvarige traumereaksjoner kan gjøre at de blir redde, triste, leie, forvirret eller sinte. De blir opprørt over smerten de har opplevd og den utrygge og farlige situasjonen som de ble utsatt for. De kan da ha vansker med å sove og å konsentrere seg på skolen, og kan gruble og bekymre seg over det de har opplevd. Det varierer fra barn til barn hvor lenge reaksjonene varer. Barnet kan søke voksenkontakt eller avvise voksne og bare vil være med andre barn, fordi det ikke stoler på voksne om det er voksne som har gjort dem noe. 

Mange barn som opplever vold og overgrep blir utsatt for det gjentatte ganger. Når de lever med trusler og vold over tid er de utsatt for utviklingstraumer, eller opplever mer langvarige traumereaksjoner. Slike utviklingstraumer kan gi alvorlige forstyrrelser i barnets utvikling, både i forholdet til andre mennesker og i kognitiv utvikling.

Noen barn kan utvikle PTSD-symptomer, både etter alvorlige enkeltepisoder og i forbindelse med gjentatte episoder. Nevropsykologisk kan det å ha blitt utsatt for traumer ha svært uheldige konsekvenser for hjernens utvikling. Barnet kan reagere på stimuli som andre ikke vil reagere på, grunnet tidligere negative erfaringer. De kan slite med korttidsminnet og ha problemer med organisering av aktiviteter, noe som er svært forstyrrende i skolearbeidet – spesielt matematikk krever gode eksekutive funksjoner (funksjoner i hjernen som er sentrale i utføring av handlinger, som planlegging, problemløsning og impulskontroll). Generelt opptrer det også komorbide tilstander i forbindelse med traumer, det vil si at de på sikt ofte sliter med depresjon og angst.

For mer informasjon om traumer, sjekk nettsiden til Child and Adolescent Complex TraUma Society (CACTUS). 

Tekst: førsteamanuensis/psykologspesialist Klara Øverland

Kriser og livshendelser. Hva kan barnehagen gjøre?

Pedagoger og annet personell som vi møter kan noen ganger uttrykke usikkerhet i forhold til hvordan disse barna kan imøtekommes på best mulig måte, og mange etterlyser derfor mer kompetanse og opplæring på dette området.

Ved Læringsmiljøsenteret har vi vært opptatt av hvordan pedagoger og annet personell kan forholde seg til barn som sliter med emosjonelle vansker knyttet til kriser, ulykker og traumer. Bakgrunnen for dette er at undersøkelser fra Folkehelseinstituttet har vist at kun et mindretall av barn som har behov for hjelp i forbindelse med psykiske vansker har hatt kontakt med helsevesenet om problemene sine.

Det er dermed rimelig å anta at alle voksne som jobber med barn kanskje daglig møter barn med mentale helseproblemer som ikke får tilfredsstillende hjelp fra helsevesenet. Det vil si at enten vi liker det eller ikke så må vi forholde oss til barn som sliter uten å få den hjelpen de har behov for. Mange av disse barna sliter fordi de har opplevd kriser eller negative livshendelser. Kan vi gjøre noe for disse barna? Vi mener ja – og at dette kan ha stor betydning både for barnets egen hverdag og videre utvikling samtidig som det også har betydning for samspillet i barnegruppen.

Gjennom vårt samarbeid med Senter for krisepsykologi har vi tilegnet oss kompetanse som vi ønsker å bringe videre til det pedagogiske praksisfeltet om disse temaene. Senter for krisepsykologi har lang erfaring i arbeid med barn og unge som har opplevd kriser og andre negative livshendelser. 

Viktig med imøtekommenhet

Bruce Perry er en amerikansk pedagog og psykiater som har lang erfaring innenfor dette området. I artikkelen Principals of Working with Traumatized Children: Special Considerations for Parents, Caregivers, and Teachers understreker han at det er veldig viktig for disse barna å oppleve imøtekommenhet fra pedagoger og andre voksne som jobber med barnet. Som voksen må man ikke utstråle redsel eller motvilje for å komme inn på det vonde som barnet eventuelt vil involvere oss i.

Noen barn som er traumatisert fokuserer gjerne mer på nonverbal atferd, og kan fort mistolke grimaser og ubevisste tegn som motvilje eller avvisning hos den voksne. Det er viktig å huske på at barnet kan være vant til stadige avvisninger, og at dersom det tolker noe som en ytterligere avvisning, kan dette forstyrre muligheten til en god relasjon med den voksne i barnehagen betydelig.

"Rekode" de vonde hendelsene

I boken Krisepedagogikk beskriver Magne Raundalen og Jon Håkon Schultz en del kunnskap som kan være nyttig for pedagoger når de til daglig er sammen med barn som har opplevd kriser og traumer. Særlig er de opptatt av at arbeidet må foregå på premisser som passer inn i pedagogens rolle på en måte som pedagogen føler seg komfortabel med.

Et viktig moment som de fremhever er det de omtaler som terapiens grunnelement, nemlig å sette ord på det som er opplevd. Ved å fortelle om det vonde som har hendt, vil det bli ryddet og arkivert i hjernen vår og plassert som noe ”historisk”, det vil si at man husker det som en hendelse i fortiden. Traumatiske hendelser vil ofte gjenoppleves i form av påtrengende minner og mareritt, og noen ganger virker det som om det traumatiske skjer i nåtid. Minnene kan være svært livaktige. Ordets makt er at det kan brukes til å ”rekode” de vonde hendelsene på en måte som gjør at slike gjenopplevelser reduseres.

La barnet selv ha kontroll over situasjonen

Men hvordan kan vi hjelpe barna i barnehagen med dette sånn helt konkret? Vel – det kan sikkert være mange måter. Et eksempel på en aktivitet er noe vi allerede gjør veldig ofte i barnehagen – nemlig tegning. La barna få tegne noe de har lyst til. Si til dem at de får velge helt fritt å tegne noe de er opptatt av. I en del tilfeller vil barn som har opplevd kriser tegne noe som er relatert til dette.

Så kan man videre si til dem at dersom de har lyst til å vise tegningen til de voksne og/eller fortelle hva de har tegnet så er de veldig velkomne til det. Men bare dersom de selv ønsker det. På den måten lar man barnet selv ha kontroll over situasjonen. Dette er et svært viktig prinsipp, som skiller pedagogikk fra terapi. La oss si at et av barna tegner en situasjon som kan minne om noe traumatisk. Dersom du merker at barnet ønsker å involvere deg i det hun/han har tegnet, eller å snakke med deg om det, er det barnet som har tatt initiativet – og som dermed har kontrollen over situasjonen. Da kan man regne det som en invitasjon til å vite om dette eller å involvere seg.

Det ville være noe helt annet dersom du ba barnet tegne eller skrive om noe spesifikt det har opplevd i forbindelse med noe traumatisk. Det ville bety at det er du som sitter med kontrollen, og barnet ville ikke ha samme mulighet til selv å regulere følelsene sine og styre situasjonen, slik at det aldri ble ”for mye”.

Behov for å bli sett og hørt

En pedagog som er unnvikende i forhold til en invitasjon fra barnet om å snakke om vanskelige tema, er som sagt uheldig. Det kan gi barnet uønsket erfaring med hvordan vi snakker og bearbeider vonde opplevelser. Barnet kan oppfatte at det er viktig å være på vakt, at det er viktig å unngå det som minner om det vonde, og at det er best å holde alt for seg selv. Dette kan kalles negative mestringsstrategier, som på sikt vil være uheldig eller direkte skadelig. Det er det motsatte som må være målet, også innenfor en pedagogisk kontekst.

Positive mestringsstrategier kan stimuleres gjennom omsorg, støtte, og konstruktive utfordringer. Dermed har pedagogen drevet fornuftig pedagogikk på en måte som gir terapeutisk effekt. Du trenger ikke være noen ekspert.

Disse barna har behov for å bli hørt og forstått. Vær der for dem, og lytt til hva de har å fortelle. Fortell dem at du forstår at de har hatt vonde opplevelser, og at du vil gjøre det du kan for å bidra til at situasjonen kan forandre seg. Videre kan du for eksempel be PPT eller BUP om veiledning. Kollegaer kan også være gode diskusjonspartnere.

Dersom barnet mister sin trygghetsfølelse, blir det vanskelig å utforske verden gjennom lek, og dette kan hindre utvikling av et godt selvbilde og motivasjon. Man kan tenke seg at de ser verden gjennom andre briller enn venner og lærere. De forventer at barnegruppen er et truende sted, og de kan være på konstant utkikk etter faresignaler. Dette kan ødelegge deres evne til å oppleve den voksnes velvilje, og kan forstyrre barnets evne til å oppføre seg på en positiv måte.

I heftet Emosjonelle vansker: Hva kan voksne i skolen gjøre for elever med emosjonelle vansker forårsaket av negative livshendelser har vi listet opp noen flere eksempler på hva pedagoger kan gjøre for barn som sliter med denne typen utfordringer. Du kan laste ned heftet øverst på siden.

Tekst: professor Thormod Idsøe