Hopp til hovedinnhold

Campusutforming for undervisning, forskning, samarbeid og læring

Hva kjennetegner campusutforming som har positiv innvirkning på undervisning, forskning, samarbeid og læring?

Publisert: Endret:
Kunnskapsoversikt
Hva er en kunnskapsoversikt?

En kunnskapsoversikt gir deg et helhetlig og systematisk overblikk over forskning innenfor et område

Sammendrag

Den systematiske kunnskapsoversikten Campusutforming for undervisning, forskning, samarbeid og læring er utarbeidet på̊ oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og svarer på̊ forskningsspørsmålet: 

Hva kjennetegner campusutforming som har positiv innvirkning på̊ undervisning, forskning, samarbeid og læring? 

Kunnskapsoversikten har fem kapitler. I kapittel 1, Innledning, beskrives strategisk utforming av campus som et viktig virkemiddel for at institusjonene skal tiltrekke seg studenter og holde på̊ dyktige forskere og undervisere. En campus for høyere utdanning er både et studiested og en arbeidsplass, og det over- ordnede målet er at studenter skal lykkes med studiene og at faglig ansatte skal lykkes med sine kjerneoppgaver. 

En trend i campusutforming er færre rom og flere åpne arealer som kan ha flere bruksformål og brukes fleksibelt. Dagens studenter etterspør uformelle læringsrom hvor de har enkel adgang til mat og drikke, kan sitte komfortabelt og være del av et sosialt miljø samtidig som de kan arbeide individuelt og holde kontakt med digitale nettverk. Arbeidsplasser vil få stadig flere multifunksjonelle rom, konstruert etter nettverksprinsipper, som utfordrer tradisjonelle rammer for aktiviteter. Studenter som er i høyere utdanning i dag er rutinerte teknologibrukere. De er vant til interaktive medier og forventer fleksible læringsformer. Undervisere må̊ forstå̊ hvordan studentene liker å lære, slik at de kan ta hensyn til dette når de planlegger og gjennomfører undervisning i form av forelesninger og aktiviteter på̊ og utenfor campus. 

Utdanningsinstitusjoner er etablert for å støtte og fremme individuell og samfunnsmessig vekst, og vekst handler om forandring – både i hvordan hver enkelt forstår seg selv og hvordan individer forstår og handler i verden. Hovedbudskapet i den systematiske kunnskapsoversikten er at de arkitektoniske løsning- ene som velges må̊ harmonere med og kunne tilpasses de utdanningspraksiser institusjonene har som ambisjon å fremme, det studentene forventer å lære i høyere utdanning og den variasjonsbredden av læringsformer som de foretrekker. 

Kapittel 1 presenterer underviserundersøkelser fra NOKUT som konkluderer med at norske UH-institusjoner preges av tradisjonell, lærerstyrt undervisning og at studentaktive læringsformer brukes i mindre grad. NOKUT mener at noe (for eksempel tid, heterogene studentgrupper etc.) ser ut til å holde underviserne tilbake fra å bruke de metodene som de selv betrakter som de mest læringseffektive, nemlig veiledning og tettere oppfølging av studentene. Satsinger på̊ mer teknologibruk i UH-institusjoner, som eCampus og MOOCs avdekker at lærestedene i ulik grad bruker de mulighetene som ligger i digitale verktøy og at en tradisjonell, formidlingsorientert modell for nett- basert læring ser ut til å være den mest brukte. 

Innledningen viser også̊ at forskere samarbeider stadig mer om publisering. Mens geografisk avstand blir mindre viktig, øker betydningen av sosial avstand fordi forskere ved eliteuniversiteter ikke krysser prestisjegrenser, men søker samarbeid med forskere ved andre eliteuniversiteter, noe som fører til økt konsentrasjon av fremragende forskning. Innledning- en gir også̊ en oversikt over læringsforskning siden 1930-tallet, som viser at behavioristisk forskning, kognitiv forskning og sosio-kulturelle forskningstradisjoner, dels er utviklet parallelt, samtidig som retningene har avløst hverandre. Ulike læringssyn har betydning for hvordan undervisere velger undervisningsmåter. 

I kapittel 2 beskrives den systematiske metoden som er brukt i kunnskapsoversikten. Det ble gjennomført tre søk i seks elektroniske databaser i mai og september 2017 som til sammen fikk 23.137 treff. For å identifisere relevante studier ble det brukt tekstminering, og etter at 43 artikler med potensiell relevans for kunnskapsoversikten var lest i fulltekst, er 31 av dem inkludert. Blant de inkluderte artiklene bruker 15 kvalitative metoder, 9 kvantitative og 7 mixed methods. Studiene er svært heterogene, og er kvalitets- og relevansvurdert av flere forskere uavhengig av hverandre. Studier med høy kvalitet og høy relevans er gitt stor plass i kunnskapsoversikten, mens studier med lav kvalitet er beholdt og tatt med når de har momenter som de andre ikke dekker. Til sammen bidrar artiklene til å besvare forskningsspørsmålet. Det er gjennomført en tematisk syntese som egner seg til å analysere funn fra heterogene studier. 

I kapittel 3 presenteres de 31 artiklene som er inkludert i kunnskapsoversikten. Kapitlet innledes med en reviewartikkel hvor 76 artikler publisert over en periode på̊ 34 år er analysert. Artiklene dekker fagfelt som arkitektur, miljøpsykologi, utdannings- forskning, Human-Computer Interaction (HCI) og Computer-Supported Collaborative Learning (CSCL). Reviewartikkelen finner tre syn på̊ læring: 1) læring som tilegnelse, 2) læring som deltakelse og 3) læring som kunnskapskonstruksjon. De ulike læringssynene virker inn på̊ hvordan man forstår forhold mellom læring og undervisning, rom og sted, digitale og fysiske verktøy. Videre i kapittel 3 presenteres inkluderte artikler som har undersøkt hva det er viktig å ta hensyn til ved utforming av rom som skal brukes til undervisnings- og læringsaktiviteter på̊ campus. Ansattes og studenters arbeidsmåter påvirkes av romløsninger og rommets interiør. Forskerne påpeker at når læring blir forstått som problemløsning, kan teknologi støtte mer interaktive undervisningsmåter, men at ledere og ansatte i akademia generelt engasjerer seg for lite i spørsmål som handler om utforming av læringsmiljø. De understreker også̊ at lederstøtte og opplæring er helt nødvendig om ansatte skal lykkes med å innføre moderne, teknologistøttede læringsformer. Forskerne er enige om at det vil bli mindre behov for tradisjonelle undervisningsrom og større behov for rom som er fleksible og kan ha flere bruksformål. 

I kapittel 3 presenteres også̊ studier som har under- søkt studentenes oppfatninger om og forventninger til sine læringsomgivelser. Mange universiteter og høyskoler opplever at studentene i mindre grad enn før bruker lesesaler og undervisningsrom til faglig arbeid. Ny teknologi gjør det mulig for dem å jobbe hjemme eller gå på̊ kafé hvor de kan gjøre oppgaver individuelt eller sammen. Flere forskere hevder derfor at utforming av det fysiske miljøet må̊ ta utgangspunkt i brukernes behov og oppfatning av hvordan velegnede læringsrom skal se ut i vår tid. Studentene etterspør stadig oftere fleksible læringsrom, noe som setter press på̊ utdanningsinstitusjonene – både når det gjelder romløsninger og arbeidsmåter. Ulike studenter har dessuten ulike preferanser, og de bruker ikke alltid rommene til det de er designet for – for eksempel brukes gjerne grupperom til individuelt arbeid og korridorer som uformelle læringsrom. Når studentene blir spurt, viser det seg at for de fleste har renhold, luftkvalitet, temperatur og god skilting stor betydning for deres trivsel. Tilsvarende fører manglende vedlikehold, dårlige lysforhold og skitne toaletter til at studentene ikke trives. Bibliotek og kantine fungerer ofte som viktige møtepunkt og uformelle læringsrom, og møbler, design, fargevalg samt lys- og lydforhold avgjør om og hvordan studentene bruker rommene. Når de blir spurt om preferanser, vektlegger studenter ofte følelse av tilhørighet og identifikasjon. 

Det er bred enighet i forskningen om at læringsrom bør være studentsentrerte i stedet for lærersentrerte, og at de må̊ være utstyrt med moderne teknologi og fleksible, komfortable møbler som støtter tverrfaglig samarbeid og kan brukes til flere formål. Det er også̊ bred enighet i forskningen om at institusjoner som bygger om undervisningsrom og utstyrer dem med moderne teknologi, må̊ sørge for at ansatte får opplæring i hvilke muligheter rommene har. Det er også̊ viktig at teknologien fungerer. Noen studier finner at ikke alle studenter liker å jobbe i grupper. 

Flere studier har undersøkt behov som oppstår som et resultat av teknologiutvikling eller nye krav og forventninger om samarbeid og koordinering. Det er ofte snakk om endringsprosesser som angår hele institusjonen og medfører at det må̊ etableres nye mønstre for samhandling på̊ tvers av fag og disipliner, institusjoner og til og med på̊ tvers av landegrenser. Konkrete eksempler på̊ slike behov er deling av data, og etablering av proof-of-concept senter som ledd i prosesser for kommersialisering og patentering. Når slike oppgaver ikke kan løses innenfor eksisterende infrastruktur, må̊ enten den etablerte infrastrukturen utvides eller suppleres, eller det må̊ lages nye infrastrukturelle ordninger. 

Den tematiske analysen, som presenteres i kapittel 4, viser at forskning oppfattes som kollektive praksiser som trenger en infrastruktur, mens undervisning er individuelle aktiviteter som mangler en tilsvarende infrastruktur. En anbefaling er at undervisning må̊ betraktes og behandles som et felles kunnskapsområde på̊ linje med forskning. Som kollektiv aktivitet vil også̊ undervisning trenge en infrastruktur i form av verktøy, databanker og utstyr. Å utvikle en infrastruktur for undervisning er et lederansvar, og målet må̊ være at forskningens infrastruktur blir samordnet med undervisningens infrastruktur slik at institusjonene kan innfri lovens intensjon om forskningsbasert undervisning. Den systematiske kunnskapsoversikten avsluttes i kapittel 5, med konklusjon og kunnskaps- hull som er identifisert i arbeidet. 

Arkitekten Mies van der Rohe har sagt: «Architecture is the will of an epoch translated into space»1. Målet med campusutforming i vår epoke er å utforme bygninger og rom som er slik at forskere kan arbeide undersøkende, kollektivt og samarbeidende med sine studenter, ikke bare når de forsker, men også̊ når de underviser.