Hopp til hovedinnhold

Mellomledere i skolen: arbeidsoppgaver og opplæringsbehov

Hva kjennetegner mellomlederes arbeidssituasjon, og hva er deres kunnskapsbehov?

Publisert: Endret:
Kunnskapsoversikt
Hva er en kunnskapsoversikt?

En kunnskapsoversikt gir deg et helhetlig og systematisk overblikk over forskning innenfor et område

Sammendrag

Denne systematiske kunnskapsoversikten er gjennomført på initiativ fra KS, og skal brukes som et av flere kunnskapsgrunnlag i et rammeverk for utvikling av mellomledere og ledergrupper i skolen. Arbeidet med kunnskapsoversikten har vært rettet mot å besvare følgende forskningsspørsmål: Hva kjennetegner mellomlederes arbeidssituasjon, og hva er deres kunnskapsbehov? Det er søkt i fem databaser etter artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrift i tids- rommet 2010-2017. Søkene ga 928 treff, og etter en grundig kvalitets- og relevansvurdering ble 47 artikler lest i fulltekst. 34 av disse er inkludert i den systema- tiske kunnskapsoversikten. Studiene er gjennomført i 14 forskjellige land.

Kort oppsummert er det bred enighet i forskningen om at mellomledere er – og lenge har vært – en uutnyttet ressurs i skolen. Forskerne finner at mellomledere ofte mangler eller har en diffus jobbeskrivelse. Jobben deres bestemmes først og fremst av rektors behov for avlastning eller skjerming og lærernes behov for praktisk hjelp og støtte. At mellomledere normalt får arbeidsoppgaver delegert ad hoc gjør i tillegg jobben uklar og overbelastet. Dette får forskerne til å påpeke at slik jobben er i dag, forbereder den verken mellomlederne på en rektorstilling eller bygger deres kompetanse. Historisk har mellomledere utført nødvendige, men ganske trivielle, arbeidsoppgaver knyttet til ro og orden i skolen, elevdisiplin, foreldrekontakt, enkle administrative oppgaver, planarbeid og rekvisita. I tillegg til å hjelpe rektor, lærere og andre ansatte med praktiske oppgaver, har mellomledere først og fremst hatt ansvar for elevene – både med å disiplinere, veilede, hjelpe og trøste dem1. Selv om det er viktig å holde skolen ryddig og opprettholde elevdisiplin, er forskerne enige om at det kan virke negativt inn på jobbmotivasjonen hvis dette er de mest sentrale, og i noen tilfeller de eneste, arbeidsoppgavene. De spør derfor om ikke andre kan ivareta rene vaktmester- funksjoner på skolene og argumenterer for at mellomledere også bør fritas fra administrativt- teknisk arbeid og heller få bruke sin energi på oppgaver som kan bidra til å styrke og utviklekvaliteten på skolens pedagogiske arbeid.

De 34 artiklene som er analysert i den systematiske kunnskapsoversikten viser at den situasjonen som her er beskrevet har vært stabil siden de første over- siktene over mellomlederes arbeidssituasjon ble publisert for snart femti år siden, og at beskrivelsen i det alt vesentlige fortsatt er gyldig.

Kunnskapsoversikten består av fem kapitler. I kapittel 1, Innledning, presenteres tidligere forskning om mellomledere. Den første rapporten om mellom- lederes arbeidssituasjon kom i 1970, på oppdrag fra det amerikanske skolelederforbundet. Den ga en beskrivelse av mellomledernes arbeidssituasjon som senere forskning viser fortsatt gjelder. Innledningen bekrefter dessuten at dette også er situasjonen for mange norske mellomledere. Innledningen avsluttes med en kort oversikt over skoleleder/rektorutdanning i Norge og prinsipper for god skoleledelse. I kapittel 2, Metode, presenteres de systematiske søkene som er gjennomført, arbeidet med å kartlegge artiklene, vurdere studienes kvalitet og fastslå deres relevans for forskningsspørsmålet samt det synteseformatet som er valgt for kunnskapsoppsummeringen.

I kapittel 3 presenteres de inkluderte artiklene i fire delkapitler. Temaet i det første delkapitlet er distribuert ledelse. De seks artiklene som blir gjennomgått her viser at forskningen preges av to syn på distribuert ledelse. Mens noen betrakter det som delegering av arbeidsoppgaver, omtaler andre det som en praksis som både leder og ansatte er engasjert i, noe som dreier oppmerksomheten bort fra enkeltlederes egenskaper og handlemåter. page5image1526755120

Nyere forskning spør hvor nyttig det distribuerte perspektivet på ledelse faktisk har vist seg å være, ut over at det har rettet oppmerksomheten mot skolen som organisasjon. I det andre delkapitlet presenteres tre studier som har undersøkt mellomlederes deltakelse i læringsfelles- skap (professional learning communities), og fire som har sett på veiledningspraksiser som mentoring og coaching. Studiene viser at mellomledere kan oppleve å få «praksissjokk»; at de har stort utbytte av å deleerfaringer i grupper og at de føler behov for å ha en mentor som de kan støtte seg på i en trygg, uformell og kollegial atmosfære.

Tredje delkapittel går gjennom 11 studier som har sett nærmere på mellomlederes arbeidssituasjon, arbeidsoppgaver og relasjoner til andre aktører i skolen. Her kommer det frem at mellomledere sjelden har et klart avgrenset ansvarsområde og at de ofte får arbeidsoppgaver delegert ad hoc av rektor. Mange forskere påpeker at dette er en arbeidssituasjon som i liten grad bygger lederkompetanse og ikke virker rekrutterende til stillingen som rektor. Det er også bred enighet i forskningen om at mellomlederne heller bør bruke sin arbeidsinnsats og kompetanse på skolens pedagogiske arbeid, blant annet med å følge opp lærerne, observere og vurdere undervisningen, hjelpe lærerne med å implementere reforminitiativ osv. Mange mellomledere føler seg, i alle fall de første årene, mer som lærer enn som leder, samtidig som lærerne ikke opplever at de (lenger) er en av dem. Dette får forskerne til å beskrive mellomlederne som så å si «klemt i midten», i en sandwiched posisjon. Flere studier finner at lærerne oppfatter rektor som skolens «egentlige» leder og gjerne går forbi mellom- lederen og rett til rektor hvis de bare oppfatter saken som alvorlig nok. Det er også en tendens til at rektor ikke betrakter mellomlederne som mulige fremtidige rektorer. Dette får forskere til å påpeke at det må tenkes helt nytt rundt mellomlederfunksjonen, for eksempel ved at mellomlederne får klart definerte ansvarsområder.

Til slutt i kapittel 3 presenteres 10 studier som har undersøkt mellomledernes opplæringsbehov, hvilke kurs de opplever å ha nytte av og hvilke preferanser de har for kurs. Her avdekkes det at mellomlederne er en svært lite homogen gruppe. Dels skyldes det store forskjeller mellom skoler med hensyn til størrelse og geografi, og dels at det er den enkelte rektor som utformer mellomledernes jobb, noe som gir stillingen en mer personlig enn profesjonell profil. Når det gjelder forventninger til kurs og opplæring, vil mellomlederne helst at kursene skal være knyttet til arbeidsplassen og gi praktiske råd om hvordan de skal løse sine oppgaver. Forskerne finner en tendens til at skoleledere har mest nytte av opplæringsprogram som gir svar på tekniske spørsmål, og at de er mindre begeistret for det de oppfatter som teori. De ønsker seg en trygg og erfaren, lett tilgjengelig mentor som de kan konsultere når de trenger det. De som blir mellomledere har normalt lærerutdanning og erfaringsom lærer. Denne bakgrunnen betyr imidlertid ikke at de nødvendigvis har utviklet et metaperspektiv på lærerjobben – noe de trenger for å kunne ha faglige samtaler med lærere om deres undervisning og pedagogiske praksis.

I kapittel 4 syntetiseres studiene ved at de analyseres på tvers for å avdekke gjennomgående tema. Det er brukt et konfigurativt synteseformat, og artiklene er lastet opp og analysert i NVivo 11 for å identifisere nøkkelbegrep. Syntesen viser at erfaring er mellom- ledernes sentrale kunnskapskilde. Ettersom lærere i økende grad omtales som en profesjon, blir den sterke vekten på erfaring som kunnskapskilde satt sammen med kjennetegn ved profesjoner. Syntesen avdekker at forskning som kunnskapskilde er fravær- ende i mellomledernes kunnskapsbase.

Denne systematiske kunnskapsoversikten er gjennom- ført på initiativ fra KS, og skal brukes som et av flere kunnskapsgrunnlag i et rammeverk for utvikling av mellomledere og ledergrupper i skolen. Arbeidet med kunnskapsoversikten har vært rettet mot å besvare følgende forskningsspørsmål: Hva kjennetegner mellomlederes arbeidssituasjon, og hva er deres kunnskapsbehov? Det er søkt i fem databaser etter artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrift i tids- rommet 2010-2017. Søkene ga 928 treff, og etter en grundig kvalitets- og relevansvurdering ble 47 artikler lest i fulltekst. 34 av disse er inkludert i den systematiske kunnskapsoversikten. Studiene er gjennomført i 14 forskjellige land.

Kort oppsummert er det bred enighet i forskningen om at mellomledere er – og lenge har vært – en uutnyttet ressurs i skolen. Forskerne finner at mellomledere ofte mangler eller har en diffus jobbeskrivelse. Jobben deres bestemmes først og fremst av rektors behov for avlastning eller skjerming og lærernes behov for praktisk hjelp og støtte. At mellomledere normalt får arbeidsoppgaver delegert ad hoc gjør i tillegg jobben uklar og overbelastet. Dette får forskerne til å påpeke at slik jobben er i dag, forbereder den verken mellomlederne på en rektorstilling eller bygger deres kompetanse. Historisk har mellomledere utført nødvendige, men ganske trivielle, arbeidsoppgaver knyttet til ro og orden i skolen, elevdisiplin, foreldrekontakt, enkle administrative oppgaver, planarbeid og rekvisita. I tillegg til å hjelpe rektor, lærere og andre ansatte med praktiske oppgaver, har mellomledere først og fremst hatt ansvar for elevene – både med å disiplinere, veilede, hjelpe og trøste dem. Selv om det er viktig å holde skolen ryddig og opprettholde elevdisiplin, er forskerne enige om at det kan virke negativt inn på jobbmotivasjonen hvis dette er de mest sentrale, og i noen tilfeller de eneste, arbeidsoppgavene. De spør derfor om ikke andre kan ivareta rene vaktmester- funksjoner på skolene og argumenterer for at mellomledere også bør fritas fra administrativt- teknisk arbeid og heller få bruke sin energi på oppgaver som kan bidra til å styrke og utviklekvaliteten på skolens pedagogiske arbeid.

De 34 artiklene som er analysert i den systematiske kunnskapsoversikten viser at den situasjonen som her er beskrevet har vært stabil siden de første over- siktene over mellomlederes arbeidssituasjon ble publisert for snart femti år siden, og at beskrivelsen i det alt vesentlige fortsatt er gyldig.

Kunnskapsoversikten består av fem kapitler. I kapittel 1, Innledning, presenteres tidligere forskning om mellomledere. Den første rapporten om mellomlederes arbeidssituasjon kom i 1970, på oppdrag fra det amerikanske skolelederforbundet. Den ga en beskrivelse av mellomledernes arbeidssituasjon som senere forskning viser fortsatt gjelder. Innledningen bekrefter dessuten at dette også er situasjonen for mange norske mellomledere. Innledningen avsluttes med en kort oversikt over skoleleder/rektorutdanning i Norge og prinsipper for god skoleledelse. I kapittel 2, Metode, presenteres de systematiske søkene som er gjennomført, arbeidet med å kartlegge artiklene, vurdere studienes kvalitet og fastslå deres relevans for forskningsspørsmålet samt det synteseformatet som er valgt for kunnskapsoppsummeringen.

page5image1526755120

I kapittel 3 presenteres de inkluderte artiklene i fire delkapitler. Temaet i det første delkapitlet er distribuert ledelse. De seks artiklene som blir gjennomgått her viser at forskningen preges av to syn på distribuert ledelse. Mens noen betrakter det som delegering av arbeidsoppgaver, omtaler andre det som en praksis som både leder og ansatte er engasjert i, noe som dreier oppmerksomheten bort fra enkeltlederes egenskaper og handlemåter. Nyere forskning spør hvor nyttig det distribuerte perspektivet på ledelse faktisk har vist seg å være, ut over at det har rettet oppmerksomheten mot skolen som organisasjon. I det andre delkapitlet presenteres tre studier som har undersøkt mellomlederes deltakelse i læringsfelles- skap (professional learning communities), og fire som har sett på veiledningspraksiser som mentoring og coaching. Studiene viser at mellomledere kan oppleve å få «praksissjokk»; at de har stort utbytte av å deleerfaringer i grupper og at de føler behov for å ha en mentor som de kan støtte seg på i en trygg, uformell og kollegial atmosfære.

Tredje delkapittel går gjennom 11 studier som har sett nærmere på mellomlederes arbeidssituasjon, arbeidsoppgaver og relasjoner til andre aktører i skolen. Her kommer det frem at mellomledere sjelden har et klart avgrenset ansvarsområde og at de ofte får arbeidsoppgaver delegert ad hoc av rektor. Mange forskere påpeker at dette er en arbeidssituasjon som i liten grad bygger lederkompetanse og ikke virker rekrutterende til stillingen som rektor. Det er også bred enighet i forskningen om at mellomlederne heller bør bruke sin arbeidsinnsats og kompetanse på skolens pedagogiske arbeid, blant annet med å følge opp lærerne, observere og vurdere undervisningen, hjelpe lærerne med å implementere reforminitiativ osv. Mange mellomledere føler seg, i alle fall de første årene, mer som lærer enn som leder, samtidig som lærerne ikke opplever at de (lenger) er en av dem. Dette får forskerne til å beskrive mellomlederne som så å si «klemt i midten», i en sandwiched posisjon. Flere studier finner at lærerne oppfatter rektor som skolens «egentlige» leder og gjerne går forbi mellom- lederen og rett til rektor hvis de bare oppfatter saken som alvorlig nok. Det er også en tendens til at rektor ikke betrakter mellomlederne som mulige fremtidige rektorer. Dette får forskere til å påpeke at det må tenkes helt nytt rundt mellomlederfunksjonen, for eksempel ved at mellomlederne får klart definerte ansvarsområder.

Til slutt i kapittel 3 presenteres 10 studier som har undersøkt mellomledernes opplæringsbehov, hvilke kurs de opplever å ha nytte av og hvilke preferanser de har for kurs. Her avdekkes det at mellomlederne er en svært lite homogen gruppe. Dels skyldes det store forskjeller mellom skoler med hensyn til størrelse og geografi, og dels at det er den enkelte rektor som utformer mellomledernes jobb, noe som gir stillingen en mer personlig enn profesjonell profil. Når det gjelder forventninger til kurs og opplæring, vil mellomlederne helst at kursene skal være knyttet til arbeidsplassen og gi praktiske råd om hvordan de skal løse sine oppgaver. Forskerne finner en tendens til at skoleledere har mest nytte av opplæringsprogram som gir svar på tekniske spørsmål, og at de er mindre begeistret for det de oppfatter som teori. De ønsker seg en trygg og erfaren, lett tilgjengelig mentor som de kan konsultere når de trenger det. De som blir mellomledere har normalt lærerutdanning og erfaring som lærer. Denne bakgrunnen betyr imidlertid ikke at de nødvendigvis har utviklet et metaperspektiv på lærerjobben – noe de trenger for å kunne ha faglige samtaler med lærere om deres undervisning og pedagogiske praksis.

I kapittel 4 syntetiseres studiene ved at de analyseres på tvers for å avdekke gjennomgående tema. Det er brukt et konfigurativt synteseformat, og artiklene er lastet opp og analysert i NVivo 11 for å identifisere nøkkelbegrep. Syntesen viser at erfaring er mellom- ledernes sentrale kunnskapskilde. Ettersom lærere i økende grad omtales som en profesjon, blir den sterke vekten på erfaring som kunnskapskilde satt sammen med kjennetegn ved profesjoner. Syntesen avdekker at forskning som kunnskapskilde er fravær- ende i mellomledernes kunnskapsbase.

Denne systematiske kunnskapsoversikten er gjennomført på initiativ fra KS, og skal brukes som et av flere kunnskapsgrunnlag i et rammeverk for utvikling av mellomledere og ledergrupper i skolen. Arbeidet med kunnskapsoversikten har vært rettet mot å besvare følgende forskningsspørsmål: Hva kjennetegner mellomlederes arbeidssituasjon, og hva er deres kunnskapsbehov? Det er søkt i fem databaser etter artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrift i tids- rommet 2010-2017. Søkene ga 928 treff, og etter en grundig kvalitets- og relevansvurdering ble 47 artikler lest i fulltekst. 34 av disse er inkludert i den systema- tiske kunnskapsoversikten. Studiene er gjennomført i 14 forskjellige land.

Kort oppsummert er det bred enighet i forskningen om at mellomledere er – og lenge har vært – en uutnyttet ressurs i skolen. Forskerne finner at mellomledere ofte mangler eller har en diffus jobbeskrivelse. Jobben deres bestemmes først og fremst av rektors behov for avlastning eller skjerming og lærernes behov for praktisk hjelp og støtte. At mellomledere normalt får arbeidsoppgaver delegert ad hoc gjør i tillegg jobben uklar og overbelastet. Dette får forskerne til å påpeke at slik jobben er i dag, forbereder den verken mellomlederne på en rektorstilling eller bygger deres kompetanse. Historisk har mellomledere utført nødvendige, men ganske trivielle, arbeidsoppgaver knyttet til ro og orden i skolen, elevdisiplin, foreldrekontakt, enkle administrative oppgaver, planarbeid og rekvisita. I tillegg til å hjelpe rektor, lærere og andre ansatte med praktiske oppgaver, har mellomledere først og fremst hatt ansvar for elevene – både med å disiplinere, veilede, hjelpe og trøste dem1. Selv om det er viktig å holde skolen ryddig og opprettholde elevdisiplin, er forskerne enige om at det kan virke negativt inn på jobbmotivasjonen hvis dette er de mest sentrale, og i noen tilfeller de eneste, arbeidsoppgavene. De spør derfor om ikke andre kan ivareta rene vaktmester- funksjoner på skolene og argumenterer for at mellomledere også bør fritas fra administrativt- teknisk arbeid og heller få bruke sin energi på oppgaver som kan bidra til å styrke og utviklekvaliteten på skolens pedagogiske arbeid.

De 34 artiklene som er analysert i den systematiske kunnskapsoversikten viser at den situasjonen som her er beskrevet har vært stabil siden de første oversiktene over mellomlederes arbeidssituasjon ble publisert for snart femti år siden, og at beskrivelsen i det alt vesentlige fortsatt er gyldig.

Kunnskapsoversikten består av fem kapitler. I kapittel 1, Innledning, presenteres tidligere forskning om mellomledere. Den første rapporten om mellomlederes arbeidssituasjon kom i 1970, på oppdrag fra det amerikanske skolelederforbundet. Den ga en beskrivelse av mellomledernes arbeidssituasjon som senere forskning viser fortsatt gjelder. Innledningen bekrefter dessuten at dette også er situasjonen for mange norske mellomledere. Innledningen avsluttes med en kort oversikt over skoleleder/rektorutdanning i Norge og prinsipper for god skoleledelse. I kapittel 2, Metode, presenteres de systematiske søkene som er gjennomført, arbeidet med å kartlegge artiklene, vurdere studienes kvalitet og fastslå deres relevans for forskningsspørsmålet samt det synteseformatet som er valgt for kunnskapsoppsummeringen.

page5image1526755120

I kapittel 3 presenteres de inkluderte artiklene i fire delkapitler. Temaet i det første delkapitlet er distribuert ledelse. De seks artiklene som blir gjennomgått her viser at forskningen preges av to syn på distribuert ledelse. Mens noen betrakter det som delegering av arbeidsoppgaver, omtaler andre det som en praksis som både leder og ansatte er engasjert i, noe som dreier oppmerksomheten bort fra enkeltlederes egenskaper og handlemåter.

Nyere forskning spør hvor nyttig det distribuerte perspektivet på ledelse faktisk har vist seg å være, ut over at det har rettet oppmerksomheten mot skolen som organisasjon. I det andre delkapitlet presenteres tre studier som har undersøkt mellomlederes deltakelse i læringsfelles- skap (professional learning communities), og fire som har sett på veiledningspraksiser som mentoring og coaching. Studiene viser at mellomledere kan oppleve å få «praksissjokk»; at de har stort utbytte av å deleerfaringer i grupper og at de føler behov for å ha en mentor som de kan støtte seg på i en trygg, uformell og kollegial atmosfære.

Tredje delkapittel går gjennom 11 studier som har sett nærmere på mellomlederes arbeidssituasjon, arbeidsoppgaver og relasjoner til andre aktører i skolen. Her kommer det frem at mellomledere sjelden har et klart avgrenset ansvarsområde og at de ofte får arbeidsoppgaver delegert ad hoc av rektor. Mange forskere påpeker at dette er en arbeidssituasjon som i liten grad bygger lederkompetanse og ikke virker rekrutterende til stillingen som rektor. Det er også bred enighet i forskningen om at mellomlederne heller bør bruke sin arbeidsinnsats og kompetanse på skolens pedagogiske arbeid, blant annet med å følge opp lærerne, observere og vurdere undervisningen, hjelpe lærerne med å implementere reforminitiativ osv. Mange mellomledere føler seg, i alle fall de første årene, mer som lærer enn som leder, samtidig som lærerne ikke opplever at de (lenger) er en av dem. Dette får forskerne til å beskrive mellomlederne som så å si «klemt i midten», i en sandwiched posisjon. Flere studier finner at lærerne oppfatter rektor som skolens «egentlige» leder og gjerne går forbi mellom- lederen og rett til rektor hvis de bare oppfatter saken som alvorlig nok. Det er også en tendens til at rektor ikke betrakter mellomlederne som mulige fremtidige rektorer. Dette får forskere til å påpeke at det må tenkes helt nytt rundt mellomlederfunksjonen, for eksempel ved at mellomlederne får klart definerte ansvarsområder.

Til slutt i kapittel 3 presenteres 10 studier som har undersøkt mellomledernes opplæringsbehov, hvilke kurs de opplever å ha nytte av og hvilke preferanser de har for kurs. Her avdekkes det at mellomlederne er en svært lite homogen gruppe. Dels skyldes det store forskjeller mellom skoler med hensyn til størrelse og geografi, og dels at det er den enkelte rektor som utformer mellomledernes jobb, noe som gir stillingen en mer personlig enn profesjonell profil. Når det gjelder forventninger til kurs og opplæring, vil mellomlederne helst at kursene skal være knyttet til arbeidsplassen og gi praktiske råd om hvordan de skal løse sine oppgaver. Forskerne finner en tendens til at skoleledere har mest nytte av opplæringsprogram som gir svar på tekniske spørsmål, og at de er mindre begeistret for det de oppfatter som teori. De ønsker seg en trygg og erfaren, lett tilgjengelig mentor som de kan konsultere når de trenger det. De som blir mellomledere har normalt lærerutdanning og erfaringsom lærer. Denne bakgrunnen betyr imidlertid ikke at de nødvendigvis har utviklet et metaperspektiv på lærerjobben – noe de trenger for å kunne ha faglige samtaler med lærere om deres undervisning og pedagogiske praksis.

I kapittel 4 syntetiseres studiene ved at de analyseres på tvers for å avdekke gjennomgående tema. Det er brukt et konfigurativt synteseformat, og artiklene er lastet opp og analysert i NVivo 11 for å identifisere nøkkelbegrep. Syntesen viser at erfaring er mellom- ledernes sentrale kunnskapskilde. Ettersom lærere i økende grad omtales som en profesjon, blir den sterke vekten på erfaring som kunnskapskilde satt sammen med kjennetegn ved profesjoner. Syntesen avdekker at forskning som kunnskapskilde er fraværende i mellomledernes kunnskapsbase.

Kapittel 5 trekker trådene, konkluderer og presenterer kunnskapshull i forskningen.