Hopp til hovedinnhold

Til våpen! Veter og leidangens rolle i statsdannelsen i Norge

Vikinger forbindes ofte med angrep, aggresjon og spredning av frykt i Europa. Hittil har det vært liten oppmerksomhet på de materielle restene av vikingenes egen frykt og beredskap, uttrykt gjennom et omfattende varslingssystem – veter på høye posisjoner i samfunnet. Dette er bakgrunnen for forskningsprosjektet " Viking Beacons - Militarism in northern Europe" ledet av artikkelforfatteren.

Publisert: Endret:
Historisk kart

Forfatter: Marie Ødegaard, Arkeologisk museum ved UiS

Det var to viktige institusjoner i Norge i vikingtiden: tinget og leidangen. Tinget var en møteplass hvor folk kom sammen fra nærliggende områder for å diskutere alle felles juridiske spørsmål, avtaler og avgjøre tvister, samt avgjøre militære plikter. Leidangen var sjøforsvarsorganisasjonen, der folk i distriktene hadde plikt til å stille med krigsskip, mannskap og utstyr til forsvaret av landet. Dette forsvaret inkluderte også veter eller signalbål på høye fjell, som ble tent når de sto overfor angrep på landet for å advare og mobilisere befolkningen.

Rekonstruert vete

Rekonstruert vete på Olberg i Toten. Foto: Katharina Sparstad/Valdres Natur- og Kulturpark

De eldste norske lovene, med bestemmelser fra 1000-1200-tallet, krevde observasjon av minst fem krigsskip for å tenne vetene, og det var strenge straffer for å unnlate å tenne vetene ved angrep. Det berømte Gokstadskipet (ca. 890 e.Kr.) hadde 16 årepar og et mannskap på 33 menn. Senere skandinaviske krigsskip kunne frakte minst dobbelt så mange krigere. Det betyr at veter ble tent ved trussel om angrep fra flere hundre menn og at vetetenning definerte en krigstilstand.

Veter kjennes fra skriftlige- og arkeologiske kilder samt fra en rekke stedsnavn og historiske kart som bekrefter hvor viktig disse utkikspostene var forsvaret i vikingtiden og middelalder i Skandinavia.

Historisk kart

Utsnitt av historisk kart fra 1800-tallet som viser veter rundt Mjøsa på Hedmarken. Kart: Squelet Cart til den spesielle Opmaaling over Norge ved N.S. Darre. Opprinnelig tegnet i 1: 500 000. Kartverkets historiske arkiv, Kartverket.no.

Potisk telegraf
Optisk telegraf, oppfunnet av Claude Chappe 1792. Tidlg kommunikasjonssystem som formidlet meldinger ved hjelp av semafortegn. Bestod av et stativ med bevegelige klaffer/armer som dannet synlige tegn. Ill.: J. Farey Jr., Public domain via Wikimedia Commons

Veter kjennes fra hele verden fra antikken og langt inn i moderne tid. Veter var i bruk i Europa fram til Napoleonskrigene, da den Optiske Telegrafen (oppfunnet i 1792) erstattet dem.

Til tross for dette er få veter kartlagt, datert og studert i et regionalt og internasjonalt perspektiv. Dette skal et nystartet forskningsprosjekt kalt «Vikingtidens veter – militarisme i Nord-Europa» ved Arkeologisk museum i Stavanger, gjøre noe med de neste fire årene (2021-2025).

I vikingtiden og tidlig middelalder tok kongemakten stadig økt makt over tinget og leidangen. En forståelse av hvorfor kontroll over disse organisasjonene var av avgjørende betydning for kongemakten, er dermed vesentlig for å forstå den norske statsdannelsen. Slaget ved Hafrsfjord i 872 regnes som starten på statsdannelsesprosessen her i landet; hvor seierherren Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. I dag er det enighet om at Haralds rike bare var over et vestnorsk område. Et klassisk problem i tidlige statsdannelser er at de i stor grad var personavhengige. Når lederen dør, kollapset riket lett. Slik var det med også Haralds erobring. Først under kong Håkon Håkonsson (1217-1263) ble det norske riket konsolidert. Det er altså en langvarig prosess. Jeg vil her diskutere hvorfor kontroll med forsvaret og rettssystemet var av så avgjørende betydning for statsdannelsen. Det er også viktig å forstå bakgrunnen til disse organisasjonene og hvordan de fungerte i datidens samfunn.

Krigsvarsling

Veter spilte en avgjørende rolle i å varsle befolkningen og mobilisere militære reaksjoner. I Håkon den godes saga, som omhandler 900-tallet, beskrives det at når vetene er tent skal det ikke ta mer enn syv dager fra den søndre veten til den lengst nord i Hålogaland er tent og hele landet er mobilisert. Det sies også at Håkon innfører leidangen og de administrative områdene som skipene og mannskapet skulle utredes fra, de såkalte skipreidene. Sagaene er imidlertid nedskrevet av Snorre Sturlasson i 1230-årene, flere hundre år etterpå, og er antakelig mer beskrivende for systemet på nedskrivingen og århundret før. I dag er det derfor enighet om at leidangen slik den beskrives av Snorre på Håkons tid, neppe medfører riktighet. Likevel er det, som vi skal se, sannsynlig at det har vært former for forsvar på Håkons tid som han kan ha utvidet til å gjelde for et større område, sannsynligvis Vestlandet og kan hende Trøndelag, altså lovområdene for henholdsvis Gulating- og Frostatingsloven.

Forsvaret og vetesystemet var opprinnelig organisert regionalt, innenfor ulike distrikter og rettsområder. Når vetene ble tent, ville det mobilisere forsvaret og leidangsorganisasjonen. De nevnte skipreidene var forpliktet til å bygge og holde et krigsskip til forsvaret i tillegg til å sørge for mannskap og utstyr, som våpen og proviant . I full allmenning skulle det kalles ut en mann til leidangen fra hvert syvende hode over tre år. Leidangen var basert på mobilisering av befolkningen og besto således hovedsakelig bønder.

Veter Hardangerregionen

Oversikt over hovedveter og lokale veter langs innløpet til Hardangerfjorden. Her ses også deres lokalisering i skipreidene. Illustrasjon: M. Ødegaard

Rettssystemet og vikingtidssamfunnet

Viktig er det at skipreidene også fungerte som rettsområder for tingmøter. I vikingtiden fantes ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette måtte folk i de enkelte bygdene eller slektene selv ta seg av. Tingstedene var derfor for en såkalt multifunksjonell arena der alle typer saker, sosiale, økonomiske, militære og religiøse, kunne diskuteres. At skipreidene var distrikter for forsvar og jurisdiksjon illustrerer hvor tett sammenvevd det militære og rettsvesenet var i vikingtiden og tidlig middelalder. I vikingtiden hadde samfunnets øverste ledere – høvdingene – et overoppsyn over systemet og en som sørget for at normer og regler ble fulgt. For høvdingene var det viktig å ha menn under seg som kunne hjelpe han dersom en konflikt oppsto. Bøndene var også avhengig av støtte fra høvdingene, for å sikre rettssikkerhet og beskyttelse. Det var derfor et gjensidig avhengighetsforhold mellom bønder og høvdingen.

Leidangens opprinnelse

Kong Håkon den gode (934 til 961) er i sagaene gitt æren for å utvide og styrke forsvarssystemet rundt midten av 900-tallet og basere det på generell verneplikt. Håkon var oppfostret hos den angelsaksiske kongen Æthelstan eller Adalstein, derav tilnavnet Adalsteinsfostre. At barn ble sendt i oppfostring hos andre høvdinger eller konger var en vanlig ordning for å bygge vennskap og allianser. I England kan Håkon ha blitt kjent med en militær organisasjon kalt fyrd. Råderett forpliktet over jord til fyrdtjeneste på 800- og 900-tallet. Som følge av vikingenes herjinger er det antatt at kong Alfred den store (871-899) utbygget fyrdtjenestene og utvidet verneplikten. Også i Skandinavia er opprinnelsen til leidangen omdiskutert. Sagaene og de eldste lovene viser hvordan høvdinger og hans krigere brukte private skip til generelle forsvarsoppgaver. Arkeologisk materiale indikerer at det fantes lokale forsvarsorganisasjoner forut for vikingtiden, med blant annet funn av store naust langs vestlandskysten og nordover, datert fra ca. 50 til 1500 e.Kr, bygdeborger fra romertid og folkevandringstid (1 – 500 e.Kr.), samt såkalte tunanleggene fra 200-900 e.Kr.

To typer leidang

Norrøne lovtekster gir muligheter for å skille ut eldre og yngre lag i tekstene, der vi kan skimte en mer opphavelig leidangsordning. Gulatingsloven for Vestlandet og Frostatingsloven for Trøndelag viser at det var to typer leidang. Den såkalte utbudsleidangen var utkalling på kongens bud etter manntall. Kongen kunne bruke denne ordningen etter skjønn, for å møte angrep og trusler mot riket eller for å nå utenrikspolitiske mål. Den andre typen kalles landevernsleidang og er antakelig eldre. Den omfatter angrep på riket og innenlandske herjinger. Ved angrep på landet har alle har plikt til å møte, også treller, så det innebærer en total mobilisering. Dette viser en organisasjon der kongen ikke har full kontroll over lokale høvdinger og menn som ble kommandert av lokale ledere. Det er antatt at de eldre delene er eldre enn 1040, mens de fullt utviklete reglene om leidangen er fra 1100-tallet.

Hvorfor var kontroll over forsvaret og rettssystemet viktig for kongemakten?

Beregninger viser at dersom hele leidangen ble utkalt samtidig, ville den bestå av mellom 26-33 000 mann. Dette var ikke stående styrker, men kalt ut i krisetider. Da skulle vetene bemannes.

Vetehytte

Rekonstruert vetevakthus, Veten, Stryn, Norge. Vetehusene er nevnt i lovene og bøndene pliktet å bygge og vedlikeholde vetene og vakthusene. Foto: Hermund Kleppa/Fylkesarkivet i Vestland

Det totale antallet menn er høyt for samtiden. Sammenlignet med for eksempel Vilhelm Erobrerens hær i slaget ved Hastings i 1066, hadde han 7000 mann i hæren. Det var derimot sjelden at hele leidangen ble utkalt samtidig. Leidangsmannskapet skulle sørge for proviant i to måneder hver. I fredstid ble dette overført til en skatt, basert på gårdenes produksjon. Følgelig var det viktig for kongen å få kontroll over leidangen, for på den måten sikre og opprettholde makt, og i tillegg skaffe inntekter ved å pålegge skatter.

I perioder med uro, slik som vikingtiden var, blir forsvarssystemer viktige. Gulatingslovens bestemmelser som forbyr plyndring i lokale områder indikerer at dette må ha vært vanlig, og indirekte at samfunnet hadde en trang til å beskytte seg mot slik oppførsel. Sagalitteraturen inneholder mange eksempler på vikinger som herjer hjemlige bosetninger. De fleste mennesker i vikingtiden var ikke krigere og dro i viking, men vanlige bønder som ønsket trygghet og fred. Lokalsamfunnene kunne ved å knytte seg til kongen utnytte hans myndighet og makt til å sanksjonere lovene, og dermed opprettholde freden.

Men i tidlig vikingtid hadde som nevnt ikke kongen myndighet over de militære ressursene. De tilhørte folket. Kongen skulle tjene folkets interesser og han sto ikke over loven. Her spilte tingorganisasjonen en avgjørende rolle. En konge måtte velges av tinget i vikingtid og tidligere. På tinget ble de militære pliktene diskutert og bestemt. Kontroll av tingorganisasjonen for å sikre militær kontroll, var derfor av avgjørende betydning. Det er klare bevis på økt elite- og kongelig engasjement i tingorganisasjonen i løpet av 800-900-tallet og fremover.

Kongelig makt, kongens hær og statsdannelse

Fra midten av 900-tallet lyktes det for kongene å etablere en permanent militær struktur basert på utnyttelse av ressursene i bondesamfunnet. Leidangen ga grunnlag for kongemakt til å mobilisere bøndene til direkte militærtjeneste, men også til å legge dette til grunn for beskatning. I vikingtiden var det vanlig for høvdinger og konger å dra i viking for å skaffe krigsutbytte som kunne fordeles mot lojalitet og dermed opprettholde makten. Nå startet kongen i stedet for krigsutbytte, å fordele landeiendom. Hirden, høvdingens krigerflokk, ble fra slutten av 900-tallet et alternativ til vikingferd for den som søkte å øke sin status i samfunnet.

For aristokratiet ble tjeneste i hirden som profesjonelle krigere en viktig del av den militære og politisk-administrative tjenesten og delvis som en organisasjon for det sekulære aristokratiet for forvaltningen av landet. Ved slutten av 900-tallet, gikk militærpolitiske utviklingen mot kamper om hegemoni over landsdeler og med skiftede allianser og konsolidering av større riker i Norden.

Fra begynnelsen av statsdannelsesprosessen ved slaget ved Hafsfjord i 872 til landet ble samlet under én konge på 1240-tallet under kong Håkon IV Håkonsson, var militær kamp ikke lenger knyttet til indre stridigheter mellom kongelige undersåtter. Kongens viktigste militære oppgave var nå å konsolidere det norske riket.

Les mer om prosjektet på Arkeologisk museums sider: https://www.uis.no/nb/arkeologi/vikingenes-faresignaler-militarisme-i-nord-europa

Trykk her for å komme tilbake til frá haug ok heiðni

Videre lesing

Bull, E. 1920. Leding. Militar- og Finansforfatning i Norge i aldre tid. Steenske Forlag, Kristiania og København.

Helle, Knut 2001. Gulatinget og Gulatingslova. Skald, Leikanger.

Ersland G.A. og Holm, T.H. 2000. Krigsmakt og Kongemakt 900–1814. Norsk Forsvarshistorie, bind 1. Bergen: Eide Forlag

Olafsen, O., 1920, Viter paa Sørlandet og Vestlandet i eldre tider. Kristiania.

Scheen, R. 1951. Norges viter. I: Den norske leidangen. Oslo: Sjøforsvarets overkommando

Ødegaard, M. 2021. Rettens landskap. Tingsteder og rettskretser i Viken i jernalder og middelalder. Cappelen Damm Akademisk, Oslo.