Angst og depresjon hos skoleelever

Hvordan kan lærere oppdage og hjelpe elever med angst?

Publisert første gang: 18.05.2016

Erik er ni år og ekstremt sjenert. Han unngår å stille spørsmål i klassen. Han tør ikke å spørre læreren om noe, selv om han ikke forstår lærerens forklaringer. Han vil heller gjøre det dårlig på skolen, enn å snakke foran klasse. Muntlige presentasjoner er det verste han vet, også høytlesing. Da føler han at han blir rød i ansiktet og at stemmen forsvinner. Han blir litt skjelven inni seg og får lyst til å løpe langt bort, selv om han blir værende i klasserommet. Han føler seg smådårlig, lengter hjem og tenker at han aldri vil klare skolen. Han bekymrer seg så mye for neste time at han ikke klarer å følge med i undervisningen, noe som også gjør ham usikker.

Læreren tror at Erik er svak faglig. Generelt er han veldig stille. Han forstyrrer ingen i klassen og han snakker lite med de andre barna. Foreldrene har ringt til skolen, fordi han utrykker misnøye med skolen og det er vanskelig å få ham av sted om morgenen. Erik er i risiko for at angsten forverres, men dersom han blir identifisert av lærerne og får den støtten som han har behov for, kan denne negative utviklingen stoppes.

Hvem får angst?

Angst er noe mange barn får og som de fleste lærere kommer i kontakt med. Tre til fem prosent av barn og unge har angst, og i en skoleklasse vil som regel en elev ha angstdiagnose, mens to til tre andre vil streve med dette.

De yngste barna strever gjerne med separasjonsangst, og kan gråte når mor eller far går fra dem i første klasse eller når de må gå på skolen. Andre former for angst kan gradvis utvikle seg, for eksempel generalisert angst (GAD) som kjennetegnes ved at barnet er redd for ulike situasjoner og at det ofte forverres til flere situasjoner uten behandling. 

Sosial angst oppstår vanligvis i ungdomsskolen, men kan oppstå langt tidligere, og innebærer en deevaluering av seg selv og en følelse av utilstrekkelighet i relasjon til andre. Når barn får slike negative tanker kan det føre til ytterligere angst, og ende i en følelse av panikk. I klasserommet kan sosial angst bli svært hemmende og gå utover sosial utvikling og tilegnelse av kunnskap.

Angst oppleves som en ubehagelig følelse av å miste kontroll, og fører til at barna kompenserer med å tenke på bestemte måter. For eksempel kan katastrofetanker, som «dette går dårlig, alt blir ødelagt og det er min feil», feste seg. Mange iverksetter ulike former for trygghetsatferd, som å gå en omvei eller utsetter det de er redde for. Fysiologisk opplever barn med angst at kroppen reagerer som om det er en reell fare tilstede. Det aktiveres hormoner og kroppen forberedes til «flight or fight», selv om angst innebærer at faren ikke er der. For mange barn oppleves dette som reelt og svært truende. De blir redde for at det skal skje igjen, så de bruker mye tid på å bekymre seg over det som har hendt og det som kan hende i framtiden.

Hvordan kan lærere identifisere angstsymptomer?

Den beste måten å identifisere angst på er å bli godt kjent med eleven, slik at du kjenner elevens daglige humør og fungering. Det vil være en fordel å observere bredt da angst kan utarte seg litt forskjellig, men det finnes ofte noen kjennetegn. Et eksempel kan være at elev rødmer eller stotrer før eller under høytlesning. Det kan også være at barnet ser redd ut og sier at det ikke husker noe når det blir bedt om å svare på spørsmål, eller at han/hun tuller og tøyser rett før det er deres tur til å gjøre en oppgave for å avlede oppmerksomheten bort ifra seg selv og situasjonen.

Dersom angstsymptomer opptrer over tid, kan det utvikles en svikt i barnets fungering i hverdagen.

Tegn på angst hos barn og unge

• Har problemer med å gå fra mor eller far og må gjerne følges til og fra skolen.
• Er lenge våkne og har søvnproblemer, som går utover skolearbeidet.
• Kan virke irriterte, bli raskt sinte og ha aggresjonsutbrudd på skolen.
• Føler seg utenfor og ukomfortable sammen med medelever.
• Trekker seg bort fra andre elever og isolerer seg.
• Synes det er vanskelig å delta i diskusjoner i klassen og å holde presentasjoner med mange tilhørere.
• Synes det er vanskelig med nye personer, steder og aktiviteter; som å ha vikar, gå i selskap eller overgangen til nye klasserom.
• Er redd for å gå på skolen eller vil ikke gå.
• Har negative tanker om å mestre læringsarbeidet.
• Er stadig bekymret over noe, for eksempel om lekser er gjort godt nok, om vennene, om klasserommet, om nyheter, om familien.
• Kan se redde eller engstelige ut

Tiltak for å forebygge og identifisere angst og tilrettelegging i klassen

Læreren har en viktig rolle i forebygging, identifisering og tiltaksutprøving for å redusere angst. God klasseledelse med en lærer som trygger barna, hvor læreren også tar individuelle hensyn og gradvis eksponerer elevene for presentasjoner og høytlesning i trygge omgivelser vil være forebyggende. Da kan små grupper eller å gjøre oppgaven sammen to og to være en løsning. For enkelte barn kan jevnlige samtaler eller en oppmuntrende kommentar fra læreren være trygghetsskapende.

Læreren kan ta opp sine observasjoner med foreldrene, og diskutere tiltak. Dersom barnet viser flere angstsymptomer eller en forverring av angstsymptomene, som ikke forsvinner ved små endringer i klasse eller skolemiljøet, bør fastlege og Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) involveres. Ofte vil eleven bli henvist til psykolog og enkelte vil få angstdiagnoser. Læreren kan delta på samarbeidsmøter med barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk/avdeling (BUP), og vil være en viktig bidragsyter i tiltaksutprøving og støtte for eleven i samarbeid med foreldrene.

Når det oppstår angstproblematikk i en klasse så må klassemiljøet vurderes, slik som forekomst av mobbing. I noen tilfeller kan det man oppdager er angst, bunne i reelle problemer og dette må løses, for at angsten skal bli bedre. Mobbing må utredes og det må tas tak i problemer, slik at klassemiljøet forbedres. BUP vil også undersøke at hjemmeforholdene ivaretar barnas beste, slik at angstbehandlingen kan bli konstruktiv.

Sentrale element ved et læringsmiljø som motvirker angst

• Bli godt kjent med eleven og vis varme.
• Skap en tillitsfull relasjon, som gir større tiltro til å kunne løse læringsoppgavene.
• Legg til rette for gode relasjoner til medelever.
• Demp sammenligning av prestasjoner.
• Sjekk om mobbing forekommer, og grip resolutt inn dersom dette er tilfelle.
• Ha jevnlige samtaler som gir eleven en følelse av indre kontroll over det som skal skje.
• Gi god informasjon ved aktiviteter som ikke følger det vanlige mønsteret.
• Utarbeid en plan for når ulike prøver og evalueringer skal gjennomføres, og at elevene gjøres godt kjent med denne planen.
• I valgsituasjoner er det viktig at ikke valgene blir for mange, da valgsituasjonen blir en utfordring i seg selv.
• Følg litt ekstra med eleven i timer med fysisk aktivitet, og trygg eleven.
• For noen elever kan det være nyttig å skrive eller tegne om det en kan være engstelig for, da det kan være vanskelig å snakke om det.
• Påvirk til mer konstruktiv selvinstruksjon.
• Legg til rette for at elevene tør å utfordre sine egne grenser
• Ikke press barnet utover det som han/hun mestrer, da det er viktig at barnet føler kontroll. Gå gradvis frem.
• Bruk gjerne avslapningsteknikker eller sang/lek i timene, for å bryte bekymringstanker.
• Ha om mulig gjerne et ekstra rom å gå til om angsten tar overhånd.

Mange barn og unge vil oppleve at angsten forsvinner når klassemiljøet blir tilrettelagt og individuelle hensyn blir tatt, og det er viktig å huske på at barnet gradvis skal hjelpes og trygges til å arbeide for at angsten skal reduseres. Ofte kan små tiltak, som å få skrive oppgaver og å presentere for læreren være en begynnelse. Stabilitet og struktur i klassen og hos klasseleder kan være til god hjelp i forebyggingsarbeidet.

Barn som har utviklet kraftige angstsymptomer eller som viser vedvarende problematikk, til tross for tiltaksutprøving, må ofte ha terapi. Ofte gjøres dette ved hjelp av individuell eller gruppeterapi hos BUP. Det vil da være tett kontakt mellom skole og hjelpeapparatet.

Angst kan kureres, og det er derfor viktig å ta fatt i angstsymptomer før disse fører til ytterligere funksjonssvikt. Det er viktig å hjelpe barna å få kontroll over den fortvilelsen de ofte føler når de opplever angst. Angst kan behandles og lærer kan forebygge, identifisere og tilrettelegge for å redusere angstsymptomer! 

Teksten bygger på kapitlet «Angst» i boka «Psykisk helse i skolen» av Edvin Bru, Ella Cosmovici Idsø og Klara Øverland (red.). Kapitlet er skrevet av Klara Øverland^{1,2 og} Edvin Bru¹.

Deprimerte elever og skolen

Publisert første gang: 19.04.2016

Maria er 17 år og går i første på videregående. Hun har tidligere vært en pliktoppfyllende og flink elev på ungdomsskolen. Hun har alltid hatt gode venner og vært populær hos guttene. Hun er opptatt av utseendet, trener regelmessig og bruker en del penger på klær og sminke. Hun har et høyt ambisjonsnivå, og stresser med skolearbeidet for å få gode karakterer.

Foreldrene til Maria har nylig gått fra hverandre, og bruddet har vært vanskelig for hele familien. Særlig for Maria som alltid har vært nært knyttet til far. Hun har tatt det svært tungt og siden da har hun ikke orket å gå ut for å treffe venner. Hun har også sluttet med treningen og tiden tilbringer hun mest hjemme. I det siste har hun sett sliten og trett ut, og er blitt veldig tynn. Hun skifter ikke så ofte klær som før, og det er lenge siden hun har kjøpt nye. Hjemme sier mor at hun spiser lite og er nesten bare på rommet sitt om kveldene. Når de prøver å si noe, blir hun bare sur og irritabel og sier hun jobber med lekser.

På skolen har en lærer sett at hun har endret seg fra å være en blid og utadvendt jente til å virke sliten, trett og ukonsentrert. Hun har også hatt en del fravær i det siste, spesielt de dagene de skal ha gym. Men når han prøver å snakke med henne, er hun helt taus og begynner å gråte. Læreren synes det er vanskelig og er usikker på hva han skal gjøre.

Depresjon er utbredt både i Norge og ellers i verden, og er en av de viktigste årsakene til sykdom og dødelighet. Denne psykiske lidelsen medfører store kostnader, ikke bare personlig for de som rammes, men også økonomisk for samfunnet.

Symptomer på depresjon

Barn kan av og til føle seg leie eller ulykkelige, og ungdomsalderen kjennetegnes ofte av et svingende og variabelt humør. Det er først når stemningsleiet blir vedvarende og tydelig redusert at det er snakk om depresjon. Hos barn kjennetegnes depresjon av at de blir følelsesmessig flate, men hos ungdom av en mer langvarig, gjennomgående tristhet og følelse av håpløshet.

Hovedsymptomet ved depresjon er senket stemningsleie, men hos ungdom vises det mer som håpløshetsfølelse, mangel på energi, konsentrasjonsvansker søvnforstyrrelser, appetittforstyrrelser og selvmordstanker. Alvorlig depresjon er en gjennomgripende tilstand som svekker barn og unges funksjonsnivå i betydelig grad, men også mer moderate former for depresjon har vesentlig innvirkning på barn og unges livskvalitet og kan også redusere deres evne til å kunne fungere i optimalt i skolen.

Diagnosesystemet DSM-5 (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) beskriver kjennetegnene på depresjon. Nedenfor er disse gjengitt og utvidet med beskrivelse av hvordan depresjon hos elever kan vise seg i skolen.

Tegn på depresjon

• Gjennomgående og vedvarende tristhet.
• Tap av glede og interesse for aktiviteter som en var interessert i og gledet seg over tidligere. Redusert motivasjon eller engasjement for skolearbeidet.
• Endring av appetitt som fører til vekttap eller vektøkning som ikke skyldes diett.
• Søvnløshet eller oversoving. Virker trøtt når skoledagen starter eller kommer for sent på skolen.
• Tap av energi eller økt tretthet. Har vanskelig for å komme i gang med arbeidsoppgaver eller opprettholde innsats over tid.
• Rastløshet eller irritabilitet. Blir lettere involvert i konflikter med medelever. Motstand mot å gjøre skolearbeidet.
• Følelse av verdiløshet eller uhensiktsmessig skyldfølelse. Negative forventninger til muligheter for å mestre skolearbeidet.
• Vansker med å tenke, konsentrere seg eller ta beslutninger i skolearbeidet.
• Tanker om død eller selvmord, eller forsøk på selvmord.

Hva kan skolen og lærerne gjøre for å hjelpe deprimerte elever?

Skolen har i oppgave å gi alle barn og unge et godt og trygt miljø for læring og utvikling. Det innebærer å se hver enkelt elevs behov. Derfor bør lærere ha tilstrekkelig kunnskap, forståelse og ferdigheter til å være godt nok rustet til å ivareta alle barn og unges i skolen, også de som strever med psykiske helseplager slik som depresjon.

Deprimerte kan framstå som tilbaketrukne og krever lite oppmerksomhet fra læreren, og det kan derfor være vanskelig for læreren å bli oppmerksom nok på behovene de har for støtte. Deprimerte elever kan også fremstå som negative og umotiverte, og det kan være krevende for læreren å stimulere til aktivt arbeid med læringsoppgavene. For deprimerte eller nedstemte elever er det viktig at lærere arbeider aktivt for å opprettholde en god og tett kontakt, og å legge til rette for at eleven blir inkludert i det sosiale fellesskapet blant medelevene.

Grubling og overdreven bekymring kan være en barriere for læring blant deprimerte elever. Å bearbeide bekymringer gjennom å skrive om dem kan bidra til å dempe grubling. Læreren kan i samarbeid med fagpersoner på psykisk helse legge til rette for slike aktiviteter.

Konsentrasjonsvansker og unngåelsesstrategier, som er vanlig blant deprimerte elever, kan motvirkes med konkrete kortsiktige mål for arbeidet, som inkorporeres i en formulert aktivitets- eller arbeidsplan, kombinert med tett oppfølging av eleven. Både konkrete arbeidsplaner og konstruktivt samarbeid med medelever er gode virkemidler for å bøte på manglende energi hos deprimerte eller nedstemte elever.

Negative forventninger og underyting er en annen utfordring. Læreren kan motvirke dette med å støtte eleven og minne eleven på de ressurser han eller hun faktisk har. Positive forventninger og mestringsopplevelser er særlig viktig for deprimerte elever.

Dersom elever selvskader seg er det viktig at skolen identifiserer dette tidlig, viser forståelse for problematikken og er aktive på ansvarsgruppemøter. Psykiatrien leder behandlingen, men læreren er sammen med elevene i det daglige og skal ivareta eleven og de andre dersom selvskading har forekommet.

Oppdager læreren at eleven har selvmordstanker er det viktig å snakke med eleven og ivareta denne, samt kontakte foreldre, helsesøster eller fastlege/BUP – slik at eleven kan ivaretas på best mulig måte. Skolen kan be om veiledning fra psykiatri/kommunepsykolog når barn/ungdom lider av selvskading, depresjon eller har selvmordstanker. 

Slik kan lærere hjelpe deprimerte eller nedstemte elever

• Ha god og hyppig kontakt med eleven.
• Legge til rette for at eleven blir inkludert i arbeidsfellesskapet med medelevene.
• Legge til rette for tiltak som kan redusere overdreven bekymring og grubling.
• Være oppmerksom på og motvirke elevens bruk av unngåelsesstrategier.
• Hjelpe eleven med å strukturere skolearbeidet ved hjelp av en klart formulert arbeidsplan som har kortsiktige, konkrete mål for elevens læring.
• Gi eleven hyppige og konstruktive tilbakemeldinger.
• Arbeide aktivt med å utfordre elevens negative tankemønstre rundt skolearbeidet, for eksempel ved å minne eleven om hans eller hennes faktiske ressurser og påpeke for negative forventninger.
• Skape et læringsmiljø som verdsetter alle elevers innsats for å øke sitt kompetansenivå, og holde sammenligning av prestasjoner til et minimum.

Teksten er fra kapitlet «Depresjon» i boka «Psykisk helse i skolen», og er skrevet av Edvin Bru¹, Margit Garvik¹, Klara Øverland^1,2 og Thormod Idsøe^1,3  

¹ Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning (Læringsmiljøsenteret), Universitet i Stavanger.
² Stavanger universitetssjukehus
³ Atferdssenteret, Universitetet i Oslo

Depresjon hos barn og unge

Publisert første gang: 17.03.2014

Noen plages også med søvn- og spisevansker samt selvmordstanker. Mest framtredende i ungdomsalderen er negative forventninger til framtida og håpløshet. Studier viser at 10–15 prosent av norske ungdommer føler seg ganske mye plaget av depressive symptomer eller andre emosjonelle plager. I ungdomsalderen øker forekomsten hos jenter til omtrent det dobbelte som hos gutter.

Kan føre til konsekvenser for resten av livet

Studier viser at depresjon henger sammen med dårlige skoleprestasjoner, sosiale vansker og økt risiko for frafall, særlig fra videregående skole. Dette kan føre til negative konsekvenser for videre utdanning, som igjen kan resultere i redusert livskvalitet i voksen alder. Fokus bør derfor være på forebygging og tidlige tiltak. En fersk norsk studie viste reduksjon i depressive symptom etter et gruppebasert kurs i kognitiv atferdsterapi for ungdom med mild til moderat depresjon.

Viktig med gode elev-lærer-relasjoner

Det også bevist at god lærerstøtte kan hindre at negative livshendelser fører til depresjon. I skolen er det viktig å øke pedagogers oppmerksomhet rundt deprimerte elever. Det kan gjøres ved for eksempel å bygge gode relasjoner, skape et trygt og forutsigbart læringsmiljø, samt legge til rette for et mestringsorientert motivasjonelt klima hvor det fokuseres på hvordan elevene kan gjøre sitt beste ut fra sine forutsetninger.

Deprimerte elever vil ha nytte av at læreren ofte er tilstede for å oppmuntre og gi støtte i forbindelse med skolearbeidet. Disse elevene kan også ha nytte av å samarbeide med andre elever som kan stimulere dem. Ved å skape samhandlingssituasjoner som oppleves som meningsfulle og motiverende, kan læreren bidra til at disse elevene blir mer sosialt aktive.

Husk samarbeid med foreldre

Lærer bør også samarbeide med foreldre og hjelpeinstanser om disse elevene. Støtte til foreldrene i samspillet med eleven kan bidra positivt til elevens utvikling. En forutsetning for positiv støtte er at elevens foreldre bekreftes som sentrale og viktige for barnet, og at læreren møter foreldrene på en måte som kan bidra til økt motivasjon og problemløsning. 

Depressive symptomer hos innvandrerungdom

Publisert første gang: 08.12.2013

Mental helse blant barn og ungdom generelt er et økende problem, som også nå har fått et økt oppmerksomhet i skolen. Samtidig stiger andelen elever med innvandrerbakgrunn i skolen.

Studien Depressive symptoms Among Native and Immigrant Adolescents in Norway: The Role of Gender and Urbanization bygger på data fra en landsdekkende skolemiljøundersøkelse gjennomført ved 26 ungdomsskoler i Norge.

Totalt deltok 3431 elever mellom 13 og 15 år, og 216 av disse elevene oppgir at de kommer fra et annet land enn Norge. De syv største innvandrergruppene i utvalget er blant dagens åtte største på landsbasis.

Mer depressive symptomer hos innvandrerungdom

Studien viser at nivået av depressive symptomer generelt er signifikant høyere hos innvandrerungdommene sammenlignet med de norske ungdommene.

Når kjønn trekkes inn, og analysene blir gjort separat for gutter og jenter, er forskjellen mellom innvandrere og norske signifikant kun for guttene.

Generelt er depresjon i ungdomsalder, i tidligere studier, funnet å være mer utbredt hos jenter enn hos gutter, dette funnet støttes av denne studien. En interessant tendens, med hensyn på kjønnsforskjeller, dukker imidlertid opp i denne studien når vi trekker inn urbaniseringsgrad: Mens depressive symptomer hos jenter ikke ser ut til å påvirkes av hvor de bor, ser vi en nokså tydelig tendens for guttene som går i retning av at depressive symptomer øker med økende urbaniseringsgrad. Denne tendensen er sterkest for innvandrergutter.

Mer utbredt i byene

Selv om det er signifikant mer depressive symptomer i store byer sammenlignet med landsbygda både blant innvandrergutter og norske gutter, er forskjellen så stor for innvandrerguttene at de faktisk i byene kommer opp på samme nivå av depressive symptomer som de norske jentene. Et aspekt som diskuteres i artikkelen når det gjelder årsak, er om det nettverket av personer med samme opprinnelse som en selv, som storbyen muliggjør, har større beskyttelsesfaktor for jenter enn for gutter.

Selv om det oftest er innvandrerjenter som tilsynelatende trekker seg mest tilbake, og ofte oppfattes som de stille på skolen, indikerer funnene i denne studien at ansatte i skole, barnehage og SFO i større byer også bør være observante, med hensyn til depressive symptomer hos gutter. Det blir viktig at tiltaksplaner for forebygging og avhjelping av depressive symptomer, som nå arbeides frem til bruk i skolen, også tar hensyn til elevens innvandrerbakgrunn. Funnene i studien har også implikasjoner for ansatte i helse- og sosialtjeneste.

Tekst: Trude Havik

Referanse

Fandrem, H.; Sam, D. L. & Roland, E. (2009). Depressive symptoms Among Native and Immigrant Adolescents in Norway: The Role of Gender and Urbanization. Social Indicators Reseach.

Depresjon kan øke risikoen for frafall

Publisert første gang: 08.12.2013

Funn fra studien viser at depresjon hadde størst sammenheng med ‘intensjon om å slutte’, som antyder at depresjon kan øke risikoen for frafall i videregående skole.

Målet med studien var å undersøke mulige sammenhenger mellom depressive symptomer og ungdommers engasjement/manglende engasjement i videregående skole. Utvalget var 791 ungdommer mellom 15 og 18 år i en videregående skole.

Jenter mer utsatt for depresjon

Depresjon rangeres som den vanligste psykiske helseplagen hos barn og unge, og jenter ser ut til å være mer utsatt enn gutter i ungdomsalder.

Forskning viser at 15–20 prosent av ungdom har betydelige depressive symptom og opp mot 5 prosent er diagnostisert med depresjon. Depresjon er en stadig tilbakevendende sykdom og den begynner tidligere enn før.

I skolen blir depresjon ofte oversett, og dersom den forblir ubehandlet, kan den få alvorlige konsekvenser for elevers tilpasning til skolens akademiske, sosiale og andre områder. Det er forsket en del på hvordan depresjon kan påvirke ungdommers karakterer i skolen og flere studier indikerer en signifikant sammenheng mellom depresjon og dårlige skoleprestasjoner.

Fire variabler med i undersøkelsen

Skoleengasjement kan defineres som elevers deltakelse i skolens akademiske og ikke-akademiske aktiviteter, hvordan skolens/utdanningens mål blir verdsatt og i hvor stor grad elevene føler seg (til)knyttet til skolen.

Manglende engasjement kan defineres som å løsrive seg fra skolen, koble seg fra dens normer og forventninger, redusere anstrengelse og involvering i tillegg til å trekke seg tilbake fra engasjement/forpliktelse til skolen og å fullføre denne. Denne studien undersøker ikke elevenes akademiske resultater, men operasjonalisert begrepet «skoleengasjement» med variablene «skolemotivasjon», «intensjon om å slutte», «skulk» og «fravær».

Det synes som om det er lite forskning på hvordan depresjon kan knyttes til andre funksjonsområder i skolen enn de akademiske. For å avdekke hvordan depressive symptom kan påvirke ungdommers engasjement i skolen, undersøkte vi hvordan «depressive symptom» var relatert til «skoleengasjement».

Studien ser også nærmere på om det var mulige kjønnsforskjeller. Depressive symptom viste signifikante, men svake til moderate sammenhenger med alle indikatorene til skoleengasjement/manglende engasjement.

Lite sammenheng med skulk og fravær

Den sterkeste sammenhengen ble funnet for ‘intensjon om å slutte’. Videre viste resultatene også en tendens, men mer moderat, for ungdom med depressive symptom til å ha lavere skolemotivasjon, mens relativt svake sammenhenger ble funnet mellom depressive symptom og fravær og skulk.

Resultatene indikerer ikke at jenter i ungdomsalderen er mer sårbare for manglende engasjement fra skolen på grunn av depressive symptom. Imidlertid fant vi at flere jenter enn gutter hadde symptom på depresjon. Som følge av dette kan det være sannsynlig at flere jenter enn gutter har mangel på motivasjon på grunn av depressive symptom.

Opprettholder engasjement tross depresjon

Funn fra undersøkelsen indikerte kun en moderat negativ sammenheng mellom depressive symptom og skole-engasjement, og det kan tyde på at mange unge i studien kan være i stand til å opprettholde sitt engasjement i skolen selv om de har symptomer på depresjon.

Denne moderate sammenhengen er også funnet av andre, særlig blant jenter. En antakelse kan være at det finnes «buffere» som modererer effekten av depresjon på skoleengasjementet. Flere studier indikerer at tidlige tiltak for å hjelpe ungdom til å mestre depresjon kan være med på å forbedre deres engasjement i skolen.

Referanse 

Garvik, M.; Idsøe, T. & Bru, E. (2013). Depression and School Engagement among Norwegian Upper Secondary Vocational School Students, Scandinavian Journal of Educational Research.  Publisert 08.12.2013

Tiltak mot depresjon

Risikoen for depresjon øker i ungdomsalder, og jenter er dobbelt så utsatt som gutter.

Depresjon i ungdomsalder kan få alvorlige konsekvenser og er knyttet til en rekke problem, som vanskelige relasjoner til jevnaldrende og familie, skoleproblemer og frafall i skolen, helseproblem, økt rusmisbruk og selvmord.

Depresjon er også en stadig tilbakevendende helseplage med risiko for vedvarende funksjonell uførhet i voksen alder.

Som del av sitt doktorgradsarbeid har Margit Garvik sett på effekten av Depresjonsmestring for ungdom (DU), som er et tidlig gruppebasert kognitivt atferdstiltak for deprimerte ungdommer i praksis settinger i Norge.

Målet med studien var å undersøke effekten av gruppebasert tidlig-intervensjon. Det vil si at den iverksettes for grupper av ungdommer med depressive symptomer, men før symptomtrykket har utviklet seg til å bli så veldig høyt. Tiltaket er basert på teori og teknikker hentet fra kognitiv atferdsterapi.

Depresjonsmestring for ungdom

Depresjonsmestring for ungdom (DU) er et gruppebasert kognitivt atferdstiltak for deprimerte ungdommer i praksissettinger i Norge. Tiltaket er utviklet i Norge, men har elementer fra lignende tiltak i utlandet. Primær målgruppe er ungdom mellom 16–20 år med vedvarende nedstemthet eller mild til moderat depresjon.

Kurset er gruppebasert med åtte ukentlige samlinger. Det er to oppfølgingssamlinger etter omtrent tre og seks uker etter den siste samlingen. Sammenlignet med tidligere tiltak for depresjon hos ungdom, har DU noen ulikheter. Kurset har færre sesjoner (åtte) enn kursene det sammenlignes med (12–16 sesjoner).

Selv om det grunnleggende innholdet er omtrent det samme, så har DU noen få elementer i tillegg. Det vil si større oppmerksomhet på en nyere og mer utvidet form for kognitiv terapi som kalles metakognitiv terapi, som handler om hvordan en tenker om tankene sine og å bli bevisst på hva tankene gjøre med følelsene.

Det blir også fokusert på positiv psykologi, for eksempel hvordan bryte tankemønstre og tenke mer positiv, samt en gjennomgang av hjernens komplekse måte å bearbeide informasjon på. Imidlertid ble det ikke målt effekter av tilleggskomponentene i denne studien, men det kan være et tema for videre forskning.

Kursinstruktørene ble rekruttert fra Rådet for psykisk helse, hvor de var sertifisert som KID-instruktører (kognitiv mestring av depresjon). De ble kurset videre og sertifisert som DU-instruktører av kursutvikler. DU-instruktørene rekrutterte selv kursdeltakerne på kursene sine, på sine hjemsteder ulike steder i landet. I forkant av studien ble ungdommene intervjuet og undersøkt for depresjon før de fikk delta på DU-kurset. Spørreskjema ble fylt ut før kurs, etter kurs og etter 6 måneder.

Reduksjonen opprettholdt

Resultatene av tiltaksutprøvingen indikerte en signifikant reduksjon av depressive symptom hos deltakerne. Effekten av kurset var tilsvarende sammenlignbare kurs i utlandet, og ble også sjekket opp mot kontrollgruppene som de hadde brukt. Resultatene indikerte medium til sterke reduksjoner i depressive symptom etter fullført kurs. Også verdt å merke seg er at for ungdom som fullførte spørreskjema etter seks måneder, ble reduksjonen enten opprettholdt eller den økte ytterligere.

Oppsummert kan en si at denne studien viser at et tidlig gruppebasert tiltak, som er utviklet fra kognitiv teori og distribuert i en praksis setting, bidrar til en reduksjon av depressive symptom hos ungdom. Tiltaksutprøving i den virkelige verden er mer kompleks enn i kontrollerte forskningsmiljø, hvor ungdommene ofte er nøye utvalgt og undersøkt for å ha et minimum av tilleggsvansker i utvalget. Således, bestod utvalget i vår studie av en mer heterogen gruppe enn i sammenligningsgruppen.

Dette, og andre aspekt ved denne studien som ble utført i en praksis setting, kan ha gitt en reduksjon i effekt. Ved å ta dette i betraktning, er det oppløftende at resultatene indikerer effekter som er sammenlignbare med de som ble funnet i de kontrollerte forskningsstudiene. Ved å fokusere mer på lavterskeltiltak i dette feltet, kan det gjøres store besparelser i forhold til de personlige og økonomiske kostnadene som kan relateres til depresjon.

Tekst: Margit Garvik