Refill – Religion, filosofi og livssyn ved UiS

"Fra uro til ro? Childism og revurdering av normativ pedagogisk psykologi"

Jeg blir fascinert over hvor sjelden det stilles spørsmål ved noen av de mest grunnleggende ideene som preger pedagogisk psykologi i dag. I lærerutdanning for eksempel brukes fortsatt den utdaterte tribune-teorien – som reduserer vår forståelse av atferd og læring til en lineær modell for hjerneutvikling (eks., Bakken & Johannessen, 2020) og dette preger hvordan mange lærere forstår barn. Denne modellen antar at «høyere tenkning (high-order thinking)» skjer kun i hjernen, og at målet med utvikling er å bli en såkalt «rasjonell» voksen.

Men her er problemet: dette nevro-utviklingsperspektivet fremstiller barn som mangelfulle vesener, og det marginaliserer også nevrodivergente voksne og alle som tenker og handler utenfor det snevre, «vestlige» intellektuelle idealet om fornuft. Dyp tenkning skjer ikke bare i stille klasserom med regulerte nervesystemer. Den skjer mens vi danser, maler, jobber på gård, improviserer, leker og forteller historier – i kroppen, i bevegelse og i relasjon. Den skjer også når man «utfordrer» lærerne sine.

Pedagogikk som bygger på slike hjerneteorier – selv når de oppmuntrer til bevegelse og «regulering» – åpner ikke opp for at verken voksne eller barn kan utfordre normen for hva høyere kognisjon skal være. «Uro» blir forstått som et problem og «ro» som et mål. Men ro er ikke alltid trygt, og stillhet er ikke alltid inkluderende.

Faktisk hemmer slike teorier også voksne lærere i å utvikle mer finstemte og kroppslige former for lytting – særlig viktig når man jobber med barn som historisk sett har blitt marginalisert eller misforstått.

Her kommer childism som et viktig alternativ og en nødvendig kritikk. Det inviterer oss som lærere til å stille spørsmål som:

1. Hva er mine forestillinger om hva det betyr å være barn og voksen – altså mitt barnesyn?
2. Hvordan bidrar læreplaner, læreplanfortolkning og psykologiske teorier til å marginalisere barns erfaringer?
3. Hvordan kan barns mangfoldige måter å vite og handle på sees som muligheter til å forandre urettferdige systemer – og ikke som «utfordringer» for klasseledelse?

Hva er childism?

Childism er et perspektiv som utfordrer ideen om at barn er mindreverdige eller ikke-ferdige sammenlignet med voksne. Det retter kritikk mot samfunnets og utdanningens tendens til å se barn som noe som skal bli noe annet – i stedet for å anerkjenne dem som hele mennesker med egne erfaringer og innsikter her og nå. I stedet for å forstå barndom som en mangel som må «utvikles bort», viser childism hvordan barns perspektiver, kroppslige erfaringer og måter å forstå verden på kan gi viktig kunnskap. Childism undersøker også hvordan strukturer i skolen, læreplanen, læreplanfortolkning og psykologiske teorier bidrar til å marginalisere både barn og voksne som ikke passer inn i normen. Det kan forstås som et teoretisk og etisk verktøy for å fremme rettferdighet mellom generasjoner og gjennom pedagogiske praksiser.

Dette kan sammenlignes med andre kritiske teorier og sosiale bevegelser, som for eksempel feminisme og postkolonialisme. Feminismen jobber for mer rettferdig fordeling av makt og ressurser mellom kjønn, og postkolonialisme handler om å skape mer rettferdige relasjoner mellom tidligere kolonimakter og koloniserte folk. Felles for disse perspektivene er at de bryter ned logikker som fører til marginalisering, og arbeider for å forandre både strukturer og relasjoner slik at mangfold blir respektert. På samme måte utfordrer childism voksen-sentrerte tenkemåter – for eksempel tribune-teorien om hjernen, som antar at høyere kunnskap utvikles i den (voksne) hjernen. Dette er en idé som usynliggjør ikke-normative former for innsikt og intelligens, både hos barn og hos voksne som sanser på andre måter.

Childism er en relativt ny retning innen akademia og samfunn. Perspektivet har røtter i feltet barndomsstudier og har vært under utvikling siden tidlig på 2000-tallet. Det skiller seg fra såkalte «barnesentrerte» praksiser ved å stille et grunnleggende spørsmål: Hvorfor trenger vi egne barnesentrerte tilnærminger i det hele tatt? I et samfunn og skolesystem som er bygget på gjensidig omsorg og respekt for ulike måter å vite og være på, ville ikke barn trenge spesielle tilpasninger for å bli tatt på alvor.

For lærere og lærerutdanning kan childism være spesielt nyttig fordi det hjelper oss å bli mer bevisste på hvilke ideer vi tar for gitt – ideer som kan føre til urett og utenforskap, selv når vi handler med gode intensjoner.

Referanser:

Barajas, S. (2022). Unearned advantages? Redefining privilege in light of childhood. Children's Geographies, 20(1), 24-36.

Biswas, T & Rollo, T (red. 2025) confronting adultcentrism: childist and decolonial interventions in educational philosophies and institutions. Editorial to Special Dossier childhood & philosophy, 20, 01–11. https://doi.org/10.12957/childphilo.2024.88634 

Biswas. T (2024) Childism - En transformativ tilnærming til voksensentriske barrierer for sosial rettferdighet. Video Gjesteforelesning. VID Vitenskapelige høgskole. https://vimeo.com/1006939430/18dc047466?share=copy

Bakken, A. K., & Johannessen, K. N. (2020). Fra uro til ro: utfordrende atferd og barns muligheter for læring. Gyldendal.

Wall, J. (2023). From childhood studies to childism: Reconstructing the scholarly and social imaginations. In Society and Social Changes through the Prism of Childhood (pp. 5-18). Routledge.

Spørrespalten Babels tårn

Send oss dine innspill, forslag og spørsmål til "Postkassen" - merk e-posten med Spørrespalten Babels tårn.